Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Analyse av Lars von Trier som filmskaper

[Skrevet av: Pål Frostad den 24.01.2014]

Lars von Trier er en særegen filmskaper. Vi har sett litt på hva som kjennetegner hans filmvirke.

Annonse:

Først litt fakta om filmskaperen
Lars Von Trier ble født 30 april 1956 i København. Med foreldre som har bakgrunn som henholdsvis kommunist, sosialdemokrat og nudist skjønner man at han har litt av en ballast å komme med. Lars Von Trier begynte å lage film tidlig. Allerede som 11-åring fikk han sitt første super-8 videokamera og han lagde en rekke uavhengige filmproduksjoner i løpet av oppveksten.

I voksen alder ble Lars Von Trier en dansk filmskaper som har klart å skape et solid navn i film også langt utenfor Norden. Han gikk på den danske filmskolen og det var også her han tok navnetillegget ‘Von’. Han er kjent for å lage en god del særegne, eksperimentelle og også kontroversielle filmer.

Lars var med å starte dogmebevegelsen og Dogme 95 ble introdusert av Von Trier under en fransk filmfestival. Mange unge lovende filmskapere hang seg på dogmebølgen som ble et lite inntog i filmhistorien.

Han liker å provosere, og det ikke bare med sine filmer. I 2011 ble han kastet ut av Cannes-festivalen etter det som ble oppfattet som nazistiske uttalelser. Han spøker ofte i sine uttalelser som da han proklamerer at han er den beste filmregissøren i verden.

Lars Von Trier er en filmskaper som elsker å eksperimentere med form på filmen noe som nærmest lar seg gjelde i alle hans filmer. NB: Etter gjennomgang av filmene finner du hva som karakteriserer von Trier som filmskaper.

Om von Triers filmer:


Forbrydelsens element (1984)
Han startet sin karriere med Forbrydelsens element, som var første film i hans Europatriplogi. Dette var også hans gjennombrudd med både nominasjon til Gullpalmen i Cannes og flere priser andre steder. I Europa skal vi til et postmoderne Europa. Det handler om en idealist som er etterforsker og skal oppklare noen barnemord, men det er ikke lett og vi får se hvordan idealisten gir avkall på sin egen identitet for å forstå sin morder. Denne handlingen er litt småsnedig og nesten litt ironisk morsomt opp i alt det dystre i filmen og også litt moralsk på kanten. Lars Von Trier har laget en merkverdig film for sin samtid med denne filmen. Det blir mye vakker og effektiv bruk av fargefiltre for å få frem den riktige gløden i bildet. Det er ikke så mye handling å spore i manuset, men dette er blitt en ganske estetisk film likevel som skiller seg ut.



Epidemic (1987)

Dette er den andre filmen i Europatriologien og handler om at Niels og Lars skriver på et manuskript som de mister. Filmselskapet venter på et manus og da de ikke har noe må de lage et nytt manuskript som de kaller Epedemic. Med et slikt utgangspunkt får man en film om noen som lager film, men Von Trier roter seg litt bort i denne filmen og dette blir ikke så allment interessant som det kunne ha blitt. Om du lurer så er dette litt i samme gaten som Erik Løchens Motforestilling fra 1972, bare litt mindre interessant gjennomført. Det er også litt lite handling i filmen og det hele blir mye diskusjoner mellom filmfolk i tillegg til klipp av filmen man holder på å lage. Dette er jo bra originalt i seg selv, men det blir for stillestående og filmen har ikke fremdrift. Man liker dog grunntanken og man kan på mange måter si at denne filmen er som en pest å se og den lever med det på mange måter opp til navnet. Filmen er også laget på et relativt lite budsjett og den er svært naken på mange måter. Filmen er skutt i sort/hvit med litt rødfarge der det står Epedemic i det ene hjørnet gjennom hele filmen. Den er også svært dokumentarisk i sin stil og dette var nok på mange måter den filmen som var forløperen til Dogmefilmene som kom på midten av nittitallet. Selv om dette var en litt skuffende film fra Von Trier viser han litt av sin storhet innimellom der vi får en del flotte scener som gir man noe i filmen å se.



Medea (1988)

Denne filmen baserer seg på et manuskript av Carl Th. Dreyer og Preben Thomsen etter Euripides drama Medea. Den handler om Medea som blir forrådt av sin ektemann og tar en grusom hevn. Det er med andre ord en tragedie Lars Von Trier forsøker seg på i sin tredje film. Medea er laget for dansk TV, men bærer ikke preg av å være noe mindre fremragende av den grunn. Den er dog laget på et sparsomt budsjett og gjort i sin helhet på analog video. Dette gir filmen en meget grumsete preg i bildet, men ting veies opp igjen av et nydelig foto med mange kreative kameravinkler som gjør sitt at dette til tider nesten tar pusten av deg. Selve historien er enkel og grei, men har voldsomme utbrudd som passer godt inn i Lars Von Triers ånd. Men til tross for at det er mye bra her og ting er mesterlig gjort ut fra sitt manus så mangler det litt for at denne filmen skal draes opp av det tunge fjernsynsteaterpreget som dessverre preger dette til tross for mye knask innimellom som løfter filmen opp fra dritten. Von Trier viser også med denne filmen at han kan lage store episke skildringer og at han kan en god del klassiske triks som de store regissørene også benytter.



Europa (1991)

Dette er den tredje og siste filmen i Europatriologien. Vi besøker et Tyskland like etter de har tapt krigen i 1945. Amerikanske Leopold Kessler kommer til Frankfurt for å være med å bygge opp landet igjen. Men den unge idealisten får problemer med å holde på sin holdning når kjærlighet gjør ham blind. Dette er en Von Trier-film som det er enklere å forholde seg til. Ting blir voldsomt og litt bisarr her også på en kunstnerisk vakker måte. Vi får effektive skift mellom sort/hvitt og fargefilm underveis i filmen. Dette er mer klassisk enn den første og den andre filmen i trilogien. Også denne gangen er det mørkt og dystert og man får også her litt film-Noir-fealing over det hele. Historiens oppbygning ligner litt på hans første spillefilm, men Von Trier har gjort en del grep her slik at de to filmene fremstår som to totalt ulike filmopplevelser. Man får i Europa litt følelsen av å være i en slags drøm. Her får man Von Triers mest komplette film til den dag den kom ut. Han får med Europa vist mye av det som bor i ham som filmskaper og han får bedre perfeksjonert den litt gjenkjennelige voldsomme filmleken som han er så kjent for.



Riket (1994)

Som alle gode filmskapere så kan også Von Trier det å lage solide konsepter. Riket er blitt noe av det ypperste man kan by på i TV-universet. Denne serien er så originalt utviklet at en nesten slår deg i bakken. Her forsøker Lars Von Trier seg på å skape en blanding mellom skrekk, humor og motsetninger på en fantastisk måte. Skuespillet er sykelig godt. Handlingen og uttrykket med det grumsete bildet som passer som hånd i hanske med konseptet er magisk. Denne lille miniserien er udiskutabelt blant det aller beste Von Trier har laget og ”Riket” kan også konkurrere med de beste TV-seriene som er blitt avlet verden over. Her får vi historien om Rikshospitalet i København som er bygget på en gammel gravplass. Den svenske legen Stig-Helmer forsøker å redde sin legekarrière med å få kontroll over en rapport som forklarer et feilgrep han har gjort. I tillegg får man Fru Drusse som har helt andre hensikter på sykehuset enn å være pasient da hun ønsker å hjelpe det lille spøkelset Mary. Igjen er det mye motsetninger som Von Trier kommer med. Det blir mange ubetalelige øyeblikk når leger driver forskning på seg selv og deres møte med det alternative. Riket er og blir en godbit som er ubeskrivelig god på alle måter.



Breaking The Waves (1996)

Filmen handler om den unge og naive piken Bess som bor i et lite samfunn på nordvestkysten av Skottland. Tidlig på 1970-tallet forelsker hun seg i den utadvente og verdensvante oljearbeideren, Jan. De gifter seg, men så blir han utsatt for en alvorlig ulykke. Det gjør at det går unnabakke for dem begge. Her får vi se at livet og særlig kjærligheten er alt annet enn enkelt. Dette er den første spillefilmen til Von Trier etter at han ble ferdig med sin Europa-trilogi. Man kan se at han er blitt mye mer raffinert som filmskaper med denne filmen. Denne hovedpersonen Bess er en genistrek å lage film om. Hun er så sårbar og ekte og formes av den store kjærligheten slik at hun blir dratt i fra hverandre psykisk som en filledukke. Vi får se henne som et menneske på godt og ondt, selv om hun er mest ond mot seg selv. Man lider virkelig med Bess i hele filmen. Denne gangen har Von Trier på ny brukt en litt dokumentarisk stil for filmen. Dette beriker oss som ser på i flere sekvenser som føles som man nesten er tilstede der ting skjer. Og selvsagt får vi også Lars Von Triers humor mellom slagene. Det skjer jo ikke så mye i filmen, men Von Trier er god på det å dvele med situasjoner og få det til å bli små uforglemmelige og vakre øyeblikk.



Riket 2 (1997)

Dette er fortsettelsen på Lars Von Triers TV-mesterverk Riket, og denne andre reisen inn i Riket byr på nesten like mye kule øyeblikk som den første miniserien. I første Riket 1 fikk man et lite dykk ned i Riket som bare så vidt 'skratchet' overflaten av hva konseptet hadde å by på. Denne oppfølgeren kompletterer det første verket og forklarer de små rare tingene som man lurte på i første kapittel, og i tillegg får man en helt ny historie å følge. Denne gangen blir en skapning født som er halvt menneske og halvt noe annet. Han kalles for Lillebror og han lider av en rekke missdannelser som at skjelettet holder på å brekke fordi det vokser for raskt. I tillegg får man selvsagt møte igjen alle de fortryllende karakterene med Stig Helmer i spissen. Lars Von Trier har skapt en utrolig god oppfølger og noe man må få med seg om man har sett Riket. Humoren er jo også utrolig god oppi alt det bisarre som skjer på sykehuset. Man føler at Von Trier har foredlet produktet og skapt en fortryllende oppfølger.



Idiotene (1998)

Lars Von Trier lager med denne filmen sin første dogmefilm. En gjeng ‘vanlige’ mennesker har funnet ut at de vil kaste alle hemninger og spille idiot eller tilbakestående om du vil for det gjør dem mer lykkelig. Ja du hørte riktig. Selve plottet er utrolig rart her og det er vel heller ikke noen bombe at Lars Von Trier også balanserer på tynn is her ved flere tilfeller i filmen reint etisk. Han klarer dog å gjennomføre denne filmen hele veien etter sin intensjon. Han bøyer ikke over for noen, men det gjør jo det at denne filmen er blitt så til de grader en elsk eller hatfilm. Den er jo også kontroversiell ut over innholdet også og har blant annet en sekvens som viser et samleie som ikke lar noe være opp til fantasien. Og med flere valg i filmen så føles denne filmen som Lars Von Trier forsøker å spøke litt med oss. Man ser for seg at han ler mens han holder på å lage dette og sier at nå skal de få som fortjent. Og med denne filmen viser jo også Von Trier at man vet aldri hva man får av denne danske mesterregissøren.



Dancer in the Dark (2000)

Og når Lars Von Trier hadde laget en idiotfilm var det musikalen som skulle til verks denne gangen. Selma Jezkova er en tsjekkisk innvandrer og alenemor i 30-årene som jobber hardt for å skaffe penger til en øyeoperasjon til sin sønn som holder på å bli blind. Filmen begynner i dokumentarisk stil, men når vi blir mer over i Selmas musikalverden, som hun flykter inn i når det butter i mot, blir ting raskt annerledes med steke farger og flott foto. Og når man også får Islandske Bjørk i hovedrollen og hennes musikk så blir dette raskt magisk. Jo mer man ser på denne filmen jo mer kommer man under huden på filmen som åpenbarer seg som en virkelig hjerteskjærende affære uten sidestykke. Her trykker Lars Von Trier på alle de riktige knappene og skaper en film med veldig voldsomme inntrykk. Også her får vi nok en gang oppleve en naiv ung dames skjebne som vi fikk i 'Breaking The Waves'. Lars Von Trier liker å skape problemer for sine hovedrollekarakterer og det er jo ofte slik det blir god film av også.



Dogville (2003)

Dette er verket til Lars Von Trier der han skulle vise hele verden at man ikke trenger allverdes kulisser for å skape store illusjoner. Her får vi en hel film gjort på en teaterscene med Hollywoodskuespillere og husene krittet opp på gulvet. Dette hørtes jo veldig drastisk ut, men etter å ha sett litt lever man seg lett inn i historien og glemmer de manglende kulissene. Lydene er dog tilstede og skaper illusjonene av dører som blir låst, været og alt det andre som skal til for å forklare hva som skjer. Filmen handler om en ung dame som kommer til den vesle utkantbyen Dogville. Hun vil gjemme seg for noen gangstere og innbyggerne i Dogville skaffer henne skjul. Men oppholdet i Dogville blir aldri helt som hun hadde håpet på til tross for at innbyggerne var i utgangspunktet svært snille. Dogville er en både sterkt og engasjerende fortelling om hva makt kan gjøre med folk. Man får her en fortelling som gir oss en tidløs samfunnslekse i hvor lett vi mennesker lar oss påvirke i flokk. Alt er utmerket og dette er bra originalt. Lars Von Trier klarte jammen meg å naile enda en film der han overrasker oss med noe vi ikke visste vi ville ha.



Lars von Triers fem benspænd (2003)

Denne gangen lager Lars Von Trier en dokumentar. Von Trier tar fatt i kortfilmen ‘Det perfekte menneske’ som Jørgen Leth lagde i 1967. Han har fått med Jørgen Leth også for å gjenskape filmen på diverse finurlige måter som Von Trier har pønsket ut. Det hele blir både morsomt og annerledes alt annet vi har sett i dokumentarer fra før. Man har litt følelsen av at denne filmen har blitt til på et sent nachspiel med inntak av mye alkohol, men til tross for dette gjennomfører Von Trier dette med en bra gnist. Man kommer tett inn på Jørgen Leth og også Von Trier og alle hans artige påfunn. Man hade aldri trodd det skulle bli så mye moro ut av å se noen lage kortfilm. Det er overraskende mye underholdning i å se hvordan film blir til med det glimtet i øyet, som Von Trier har som utgangspunkt når han begav seg i kast med denne filmen. Dokumentaren passer godt inn i hans biografi med filmer som etter alle kunstens regler kommer med en spennende form.



Manderlay (2005)

Om man ser bort fra Riket 2 så er dette Lars Von Triers første oppfølger. Denne filmen fortsetter der Dogville slapp. Man følger hovedpersonen som nå forflytter seg til et nytt sted. Hun kommer til det lille stedet Manderlay. Grace snakker med en farget dame som forteller at de er slaver på dette gudsforlatte stedet. Hun føler sympati for de fargede og vil forsøke å ordne opp i slaveriet. Men det viser seg ikke å være så enkelt som hun hadde trodd. Manderlay er smidd over helt samme lest som Dogville. Man blir kanskje da litt skuffet over overraskelsens mann Lars Von Trier med en gang, men man får en ganske tøff, sterk og underholdende historie også denne gangen. Det er dog et lite hakk ned fra Dogville, men denne filmen har absolutt mye for seg den også. Den er brennaktuell i de mange konflikter som ‘siviliserte’ makter forsøker å demokratisere. Historien er finurlig og det er ikke så lett å gjette helt hvor dette tar veien.



Direktøren for det hele (2006)

Filmen er kanskje letteste filmen Lars Von Trier har laget som en rein komedie. Dette var for meg overraskende at Von Trier ville lage en slik film. Filmen handler om et IT-firma som skal selges, men det er bare det at da krever man at direktøren skal være tilstede. Ravn som egentlig styrer firmaet leier inn en skuespiller i vill desperasjon, fordi det finnes ikke noe egentlig direktør for selskapet. Dette skaper selvsagt mye gøy når det viser seg at Ravn har snakket mye dritt om direktøren som får skylden for alle de negative avgjørelsene. Her får vi en lett mørk komedie med mye kvikk og småsær humor. Von Trier benytter også sine kreative evner når han skal presentere denne filmen. Det hele er blitt svært spesielt og man har ikke sett lignende. I begynnelsen av filmen plager denne stilen en litt, men det kommer seg litt etter hvert. Her er det rett og slett en datamaskin som styrer kameraene. Dette føltes veldig rart fra første stund, men filmen er overraskende gøy. Man hadde kanskje forventet noe mer tungt skytts fra Von Trier. Og selv om dette også er bra kunstnerisk til tider er det ikke en vanskelig film å følge og det er heller ikke så mye tolkning her underveis annet enn å forsøke å se for seg hva som skjer i ‘forbisnakkingsscenene’.



Antichrist (2009)

Lars Von Trier gjør noe nytt med denne filmen som man ikke har sett ham gjøre før. Han vokser som filmskaper og tørr vise mer og mer av hva som bor i ham. Dette er til tider nydelig og svært kunstnerisk laget. Han vet hvilke strenger han skal spille på, og også hvilke strenger han helst burde la være, men som han bare ikke klarer å legge fra seg. Han har forsøkt seg på så mye innenfor filmen og denne gangen var det grøsseren som skulle til pers i god Von Triersk ånd. Men grøsseren er mer et grep for å binde sammen selve verket enn en grøsser i klassisk forstand. Filmen handler om et par som mister sitt barn. Hun blir helt fra seg av angst og sorg. Han hjelper henne til å komme over frykten og holde henne flytende. Det fører dem opp til hytten i skogen som de kaller Eden. De må forsøke å gjøre dette for å komme videre i livet. Men så skjer noe og de begynner å miste kontrollen. Dette er mørkt til tusen og er nok noe man enten tar som reint gull eller virkelig galskap.



Melancholia (2011)

Her får vi se Lars Von Trier prøve seg på en sci-fi-film i god gammeldags Tarkovsky-ånd. Og denne filmen føles også som en film smidd i samme åndedrag som nettopp Solaris. Jeg tenker mer på at man skaper illusjoner over ting som skal skje uten å bruke dyre effekter som også Von Trier gjør her hele veien gjennom det ‘vanlige’ dramaet som foregår på jorden i og etter bryllupet til hovedpersonen. Også her er hovedpersonen sterkt såret psykisk. Filmen handler om Justine og Michael som gifter seg. Deres lykke er stor. I bryllupet blir Justine utnevnt til ny Art Director i selskapet av sin arbeidsgiver. Moren sier at de må nyte kjærligheten mens den ennå varer. Men det ikke noen av dem vet er at noe fryktelig er i ferd med å skje. Det har seg slik at planeten Melancholia er på vei mot jorden. Her får vi se dommedagen true. Alt blir presentert gjennom Justine og hennes nærmeste sine øyne.



Nymphomaniac (2013)

Det er en kvinnes seksuelle liv og levnet Von Trier vil presentere for oss når vi blir introdusert for Joe, en selverklært nymfoman som innleder en lang samtale med den ikke-troende realisten av en tørrpinne og jomfruen Seligman. Som to rake motsetninger oppstår mang en både interessant og vittig samtale mellom dem, dette innimellom oppdelte kapitler som skildrer Joes seksuelle historie, fra barn, via ungdommen og til voksen kvinne. Sexscener er det absolutt her, joda, og Joes etter hvert stadige desperate søken etter seksuell tilfredsstillelse resulterer i både sadosex og lesbisk barnerov. Filmatisk virker Trier denne gang å være tidvis leken, som vanlig, både i stil og form, samt at enkeltscener og kapitler er veldig ulike. Dermed blir det også en varierende kvalitet og underholdningsverdi i disse, men det er likevel såpass mye og friskt å se her at filmen aldri blir direkte kjedelig. Triers egentlige versjon, som er på hele 5.5 time, er kortet ned til 4 timer på kinoversjonen, noe som trolig gjør at ”Nymphomaniac” aldri ble den helt store sjokkfilmen som Trier selv forsøkte og promotere den som. At ”Nymphomaniac” likevel er dristigere, frekkere og råere enn det aller meste du noen gang har eller kommer til å se på en norsk kino, er dog utvilsomt et faktum.


Kort om hva som kjennetegner filmkunstneren Lars Von Trier:
Von Trier foretrekker ofte form fremfor innhold. Det ser vi i en rekke av hans filmer at han liker å leke med hvordan filmene blir presentert. Men innholdet er ofte mye i samme gaten også, og etter hvert som man ser mer og mer av hans filmer, kan man lese litt hvordan ting kan gå i enkelte tilfeller. Han har også vist mange ganger at man ikke nødvendigvis må ha enorme budsjetter for å lage god film. Om man har lite å penger å råde med, kan en komme langt med å bruke det som finnes av kreativitet. Dette ser man noen utmerkede eksempler på i Medea fra 1988 som er filmet med et videoformat med mye støy i bildet og inneholder en rekke scener som er så mesterlig fotopresentert at man får virkelig gåsehud av å se dem. Også med Idiotene viser han på en annen måte at man kan gå mot strømmen og skape noe unikt som med sparsomme midler.


Det virker som om Lars Von Trier er en mann som 'driter' i hvordan folk oppfatter sine filmer. Han lever bare i kunsten og lager filmer som han synes er gøy å lage. Von Trier gjør det heller ikke enkelt for seg selv heller og elsker å provosere og forføre oss. Han lager definitivt film få å få sagt noe han selv brenner. Von Trier virker å være en ganske mørk fyr når han lager film om mennesker som mister seg selv og går mot seg selv og det de i utgangspunktet tror på. Man får også en del naive portretter av mennesker som roter seg bort på grunn av sitt naive syn på folk og omgivelsene. Man kan også få en følelse at Von Trier liker at ikke mennesker passer helt inn i sin setting i filmene med folk rundt dem.


Han liker å utfordre sine filmtittere og leke litt med dem. Han uttaler jo i en av sine tidligere filmer at en film bør være som en stein i skoen, og dette føler jeg ofte Lars Von Trier treffer blink med i sine filmer. Filmene hans er gjerne litt voldsomme og mye sanseinntrykk som man blir bombardert med. Noen synes kanskje det kan bli litt mye av det sterke og avfeie det, men det er noe med hvordan Von Trier klarer å balansere på knivseggen og servere oss alt i riktige doser til en hver tid, slik at vi sitter igjen med inntrykket av å preges av filmen. Hans filmer er aldri særlig positive og har alltid et ‘stein i skoen’-perspektiv.


Hans filmer er gjort i en meget gjennomtenkt kunstnerisk ånd. Det er begrunnelser for alle valg han foretar seg og man merker at det sitter en intelligent mann bak og trekker i trådene for å skape gode og vonde filmopplevelser. Han elsker å sjokkere og føre oss litt bak lyset både kunstnerisk og moralsk. Von Trier har en egen evne til å veve inn menneskelige problematiske aspekter i sine filmer. Han seiler ikke akkurat med strømmen og det er ikke alltid enkelt å se hva som kommer til å skje i hans filmer. Man føler at nesten alt ting kan skje når først Von Trier setter igang sitt kunstneriske velsmurte maskineri.

Diskusjon

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.