Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Oppsummering av anime-året 2014

[Skrevet av: Ole Marius Repstad den 28.12.2014]

Nok et år er forbi, og da gjenstår det bare å oppsummere ting fra året, i dette tilfellet står anime på planen.

Annonse:

Hei og velkommen til Filmfronts oppsummering av anime-året 2014. Som du kanskje har sett, så la vi til en egen spalte for anime tidlig i høst. Den har blitt flittig brukt av undertegnede, og jeg håper å kunne fortsette med det i 2015. 2014 har vært et veldig bra år for anime, både når det gjelder salg og kvalitet, og for å oppsummere det hele, så har jeg satt opp en del kategorier for å gi ris og ros til de som fortjener det. Jeg avslutter så med en topp 10-liste over de beste seriene som ble ferdigsendt i løpet av 2014. Kategoriene og vinnerne er markert med fet skrift, mens eventuelle andreplasser følger i parentesen etter vinneren.

Årets skuffelse: Psycho-Pass sesong 2 (Black Bullet)
Gen Urobuchi er den mest kjente manusforfatteren som jobber innen anime i dag. Han har skapt/skrevet serier som Fate/Zero, Mahou Shoujo Madoka Magica og selvsagt Psycho-Pass. Jeg liker alle disse seriene, det er grunnen til at jeg virkelig så fram til Psycho-Pass sin andre sesong, men Urobuchi stod ikke lenger for manuset. Roret var overlatt til Jun Kumagai, som tydeligvis gikk for enda mer sjokkeffekt enn det som var normalt for Urobuchi. Handlingen i Psycho-Pass 2 rev bort grunnlaget den første sesongen la. Her handler det mer om at alle skal dø på et vis enn å vise politi som etterforsker drapssaker begått i et perfekt, cyberpunk-inspirert samfunn, Sibyl-systemet. Jeg håper den kommende filmen, oppfølger til sesong 2 og skrevet av Urobuchi selv, retter opp inntrykket.

Årets verste: Pupa
Jeg har allerede tatt for meg Pupa i en anmeldelse, men jeg kan ramse opp noen grunner til at den er årets verste, og for meg den verste serien jeg noen gang har sett. Den visuelle stilen er grå og kjedelig, animasjonen er ikke noe å skryte av, karakterene lærer vi ikke å kjenne, historien er mildt sagt hulter til bulter og manuset gir ikke mening i kombinasjon med den historien som presenteres. I tillegg har vi sensurering, som egentlig ikke er noen grunn i seg selv, men hvis man har tenkt til å adaptere noe som inneholder blod og gørr, så bør man gjøre det skikkelig.

Årets annonsering: Mushishi: Next Passage (Durarara!!x2 Shou, Death Parade, Legend of the Galactic Heroes)
Prisen ville gått til Legend of the Galactic Heroes dersom det hadde vært snakk om noe mer konkret, en dato eller hva slags format de ville gå for. Men prisen går til Mushishis andre sesong. Da den ble annonsert tidlig i 2014, hadde det gått hele sju og et halvt år siden den første sesongen ble ferdigsendt. På den tiden har serien bygget seg opp en solid tilhengerskare, og det å få en helt ny sesong basert på resten av mangaen, var derfor en optimal start på året.

Årets studio: Madhouse (ufotable)
Jeg vet ikke hvordan jeg skal bedømme hvilket studio som har vært best. Skal det gå på de studioene som kan produsere mest og best eller bare best? Madhouse har servert mange gode serier i 2013/2014 og avsluttet blant annet den 148 episoder lange serien Hunter x Hunter. De la om stilen fra den barske og realistiske stilen, som de er kjent for, til en mer eksperimentell neon-stil i serier som No Game No Life og Hanayamata. Men de bevarte heldigvis den realistiske stilen da bokseserien Hajime no Ippo kom tilbake på skjermen og satset så på den overnaturlige thrilleren Parasyte, som fortsatt er pågående i skrivende stund. Med dette er det klart at Madhouse fortsatt leverer på høyt nivå. Madhouse har produsert mye og kanskje det beste, men ufotable får en annenplass, siden de er et studio som tar seg god tid med sine prosjekter, og kan derfor bare vise til knallsterke Fate/Stay Night: Unlimited Blade Works i 2014.

Årets comeback: Fate/Stay Night: Unlimited Blade Works (Mushishi, Hajime no Ippo: Rising)
Etter at Studio Deen dro den kjente visuelle romanen gjennom søla med sin animeadaptasjon, har studioet ufotable gjenopprettet inntrykket av serien, først med en av tidenes beste serier i Fate/Zero, og nå med Unlimited Blade Works. Unlimited Blade Works fokuserer på den hellige grals-krigen og kampene og intensiteten er hele tiden til stede. Karakterene virker langt mer modne og ikke like irriterende som i originalen.

Årets heftigste (action): Fate/stay night: Unlimited Blade Works (TV) (Kill la Kill, Akame ga Kill!, Hunter x Hunter)
Dette er en av de vanskeligste kategoriene å kåre en vinner i. Den mest elegante actionserien er Fate/Stay Night: Unlimited Blade Works. Kill la Kill og Akame ga Kill! var begge helsprøe og adrenalinpumpende serier, Hunter x Hunter var råskap, men ingen av dem er like raffinert og balansert som den battle royale-krigen ufotable portretter i Fate/Stay Night. Kampene er overveldende i skala, selv om det i noen tilfeller bare er en-mot-en-kamper, karakterene har unike evner som gjør at kampene alltid har nerve og spenning, og det ser ikke minst utrolig lekkert ut hver gang ufotable gjør et helhjertet forsøk på å skape noe bra.


Årets morsomste: Monthly Girls’ Nozaki-kun (Barakamon)
Det er få animeserier som faktisk er morsomme, men Gekkan Shoujo Nozaki-kun treffer spikeren på hodet. Vitsene varieres og holder seg overraskende friske hele veien gjennom. Man ler ikke av alt, men det er få serier dette året som holder seg på et så stabilt nivå uten å falle gjennom halvveis.

Årets positive overraskelse: Aya Hirano i rollen som Migi i Parasyte
Aya Hirano er en av de mest kjente stemmeskuespillerne i industrien, spesielt mellom 2006 og 2010, men etter sexskandaler og sykdom var hun på vei ut av bildet. De siste årene har hun bygd opp ryktet sitt igjen. Jeg var skeptisk til henne i rollen som parasitten Migi, men hun har levert over all forventning og viser hvor allsidig hun er.

Årets negative overraskelse: Ingen tegn til Kizumonogatari
Monogatari-serien har de siste årene fått en enorm status og etter hvert blitt studioet Shafts flaggskip. I år har vi riktignok fått litt Monogatari, i form av Hanamonogatari på sommeren og Tsukimonogatari på tampen av året, men Kizumonogatari ble annonsert for flere år siden og vi ble lovet en utgivelse i år. Det skjedde ikke, derfor er det årets negative overraskelse.

Årets ”Dark Horse”: Knights of Sidonia
Uttrykket “dark horse” gjelder det man forventer ingenting fra eller noe som har alle forutsetninger imot seg, men som allikevel lykkes. Bare det å si at hele serien er i 3D-dataanimasjon (CG) er som regel nok til å uroe de fleste. Til tross for at ansiktene i serien til tider ser noe stive og like ut, er dette en serie som virkelig skinner i dette formatet.

Årets tabbe: DRAMAtical Murders 3. episode
DRAMAtical Murder var en av årets mest skuffende serier, men tabben gjelder ikke hvor tåpelig hele serien er i seg selv, men at studioet bak serien greide å sende feil versjon av den tredje episoden på luften. Animasjonen var helt på jordet. Karakterene gikk på løs luft og karakterdesignet var stivere enn tidligere. Studioet var raske på labben og unnskyldte seg, og episoden ble sendt på nytt i riktig utgave.

Årets visuelle stil: Terror in Resonance (No Game No Life, Nagi-Asu: A Lull in the Sea)
Det er to rake motsetninger jeg har plukket fram her, men jeg liker Terror in Resonances realistiske stil mer enn den hypnotiserende neon-stilen til No Game No Life eller den ytterst pene stilen til Nagi-Asu: A Lull in the Sea. Jeg plasserer de to sistnevnte under samme stil, med visse små forskjeller, pga. at de mer eller mindre går for det samme. Begge stiler passer til sitt bruk og begge er høyst imponerende på sitt vis i sine respektive sjangre.

Årets animasjon: Fate/stay night: Unlimited Blade Works (TV) (Noragami)
Noragami hadde tatt denne kategorien dersom ikke en viss storserie hadde returnert til høstsesongen. Fate/stay nights animasjon flyter enda bedre enn Noragamis, og det kan ikke sies nok hvor mye bra ufotable har gjort for Fate-serien.


Årets kontroversielle: Akame ga Kill! sin illojale adaptasjon (Musikkvideoen ”Me!Me!Me!”)
Det er vanlig at adaptasjoner tar seg friheter, men det skapte bølger da Akame ga Kill!s fire siste episoder vek fra mangaen den er basert på for å komme med en definitiv avslutning på serien, spesielt på grunn av alle dødsfallene som fulgte i de siste episodene.

Årets åpningssekvens/låt: Fate/stay night: Unlimited Blade Works – ”ideal white” av Mashiro Ayano
Det har vært veldig mange gode åpningssekvenser, som for eksempel introen til Psycho-Pass 2, Tokyo Ghoul, Selected Infected WIXOSS, Ping Pong The Animation, Space Dandy osv, men ingen har vært like god som Fate/stay night sin. Den setter deg rett inn i rett modus og gjør deg klar for det som er i vente.

Årets avslutningssekvens/låt: Selector Spread WIXOSS - Undo: Ashita e no Kioku av Cyua
Her er det også mye å velge mellom, men jeg ender opp med den behagelige avslutningslåten til Selector Spread WIXOSS. I motsetning til introlåtene, som kan gjøre deg skikkelig giret på en serie, liker jeg at avslutningen toner det hele ned et par hakk og gir episoden en god avslutning.

Årets spesialepisode: Fate/stay night: Unlimited Blade Works (TV) - Prologue
Det begynner å bli mye Fate/stay night nå, men den 50 minutter lange prologen til en av årets mest etterlengtede serier er intet mindre enn en perfekt oppvarming. Med en god blanding av dialog, introduksjon til universet som er Fate-serien og action, er det nok til å ta enda kategori for Unlimited Blade Works.

Årets mest sensurerte: Tokyo Ghoul
Er det for mye å forlange at en skrekkserie skal vise blod og gørr eksplisitt når det har den aldersgrensen den har? Det er tydeligvis det, fordi i Tokyo Ghoul blir alle de drøye scenene sensurert av et unaturlig hvitt eller svart lys. Makan.


Årets sjangerblander: Space Dandy
Space Dandy er en serie som har blandet sjangre, men hovedsjangrene er nok komedie og sci-fi, men nå og da slenger den på drama, romantikk og musikal, og hvis syretripp hadde vært en egen sjanger, så har Space Dandy det også.

Årets stemmeskuespiller: Miyuki Sawashiro
Miyuki Sawashiro er en av de stemmeskuespillerne som er overalt, og ser man en del anime, så er det umulig å komme unna serier der hun har en sentral rolle. I år har hun vært i store serier som Sword Art Online sesong 2, No Game No Life og Parasyte, men grunnen til at jeg velger å ha henne som årets stemmeskuespiller er pga. hennes innsats i Hanamonogatari, der gjør hun Suruga Kanbaru til sin egen og mest velkjente karakter.

Årets regissør: Masaaki Yuasa – Ping Pong The Animation (Shinichiro Watanabe – Terror in Resonance)
Masaaki Yuasa er en av de mer spesielle regissørene innenfor anime. Han regisserer, skriver og gjør alt på hans egen måte. Adaptasjonene han velger å gjøre, gjør han stort sett med bravur. Den visuelle stilen som brukes i hans serier appellerer ikke til alle, og det ser alltid lavbudsjett ut, men Yuasa har så kontroll over det han gjør i Ping Pong at det er umulig å ikke bli imponert over de adaptasjonene han velger å gjøre. Til nå har han vist hva han kan med syretrippende serier og filmer samt mer komplekse historier, men med overgangen til sportsserien Ping Pong, viser han at han kan takle flere sjangre.

Årets sesong: Vår (sommer)
Det er en hard konkurranse mellom vår og sommer, men våren er en tå foran sommeren. Sommeren hadde store serier som Sword Art Online sesong 2, Aldnoah.Zero og Hanamonogatari samt de to morsomste seriene fra i år, Barakamon og Monthly Girls’ Nozaki-kun, men det er ingenting imot at Mushishi endelig vendte tilbake på våren. Ingen tittel har vært mer etterlengtet enn nettopp denne serien. I tillegg fikk vi Knights of Sidonia, som var årets ”dark horse”, velregisserte Ping Pong The Animation, ultrapopulære No Game No Life og en hel haug av andre serier som kan nevnes kort: Chaika -The Coffin Princess-, Nanana's Buried Treasure og The Kawai Complex Guide to Manors and Hostel Behaviors.


Årets film: The Wind Rises (The Tale of the Princess Kaguya)
Dette er en litt tåpelig kategori å sette opp, fordi anime-filmer kommer som regel til andre land først ett år etter lansering i Japan. Men jeg tar det med pga. at var disse filmene som gikk på norske kinoer i år. Begge er Ghibli-filmer, men jeg velger å trekke fram Hayao Miyazakis siste film i denne kategorien, den er en typisk Miyazaki-film; fylt med drømmelignende scenarioer og lidenskapen hans, fly.

Årets soundtrack: Terror in Resonance - Yoko Kanno
Yoko Kanno gjør som hun pleier med Shinichiro Watanabes serier, hun lager musikk som passer perfekt sammen med seriene. Musikken i Zankyou no Terror varieres godt med, og er stemningsfull eller heftig der det kreves.

Årets duell: Sword Art Online vs. Log Horizon
Dette er to serier som har blitt sammenlignet heftig det siste året. Sword Art Online var den serien som var først ute av de to, men Log Horizon trengte seg inn på territoriet til SAO på tampen av fjoråret. Begge er satt til fantasiverdener som foregår som et MMO. Seriene har forskjellige fokus, men sammenligningene kom på tross av dette, og da den andre sesongen av begge serier startet opp i sommer (SAO) og høst (LH), så ble det en direkte konfrontasjon mellom de to populære seriene.

Årets hype: No Game No Life
Ca. en gang I året dukker det opp en serie som tar animeverden med storm. I fjor var det Attack on Titan, i år er det No Game No Life. No Game No Life handler om søsknene Sora og Shiro. De spiller spill og vinner i absolutt alt. En dag blir de overført til en alternativ verden der alt dreier seg om spill. Fantasiverdener pleier å slå an hos animeseere, det har vi blant annet tidligere sett med serier som Sword Art Online og Log Horizon, og nok en gang viser det seg at alternative verdener og spill er en vinnende kombinasjon.


Årets episode:
Hunter x Hunter – episode 126
Et av de store klimaksene i den altfor lange Chimera Ant-arcen er møtet mellom The Ant King og lederen av jegerorganisasjonen, Isaac Netero. Episoden, og for øvrig episoden før, er den mest intense fra i år. Jeg skal ikke gå inn på noen detaljer om utfallet, men det er helt klart at en god del av budsjettet har gått til denne kampen.

Årets øyeblikk: Barakamon – ”Mandom”
Det er få komedier jeg synes er spesielt morsomme når det kommer til anime, men noen ganger treffer det bare lattermuskelen, og det gjorde det definitivt i en av Barakamons åpningsscener. Der lekes det med karakterdesign, arroganse og uvitenhet, og leveringen av det ca. halvannet minutt lange innslaget er perfekt.

Årets karakter (nye): Yutaka ”Peco” Hoshino fra Ping Pong The Animation (Akira ”Aki-Lucky” Aoi fra Selected Infected WIXOSS og Selector Spread WIXOSS)
Akira Aoi bærte hele WIXOSS-serien på sine skuldre, men det er ikke nok til å ta fra Yutaka Hoshino prisen som årets karakter. Han er en karakter som får enorm utvikling i Ping Pong, han er en bordtennisspiller som har et enormt talent, men som ikke innser at det også kreves hard trening for å bli best i sporten. I løpet av serien får vi se hvordan det går opp et lys for han og at talent ikke er alt.

Årets karakter (tilbakevendende): Suruga Kanbaru fra Hanamonogatari (Mamoru Takamura fra Hajime no Ippo: Rising)
Det var på tide at Kanbaru vendte tilbake i Monogatari-serien. Hun var ikke vært spesielt mye med etter at hennes egen arc i Bakemonogatari var over. I Hanamonogatari utvikles Kanbaru som karakter i løpet av to timer, og det var egentlig på tide.

Årets Anime Mirai 2014 (Young Animator Training Project): Harmonie
Årets landbruksskole: Silver Spoon sesong 2
Årets ”fire minutters-episoder kan funke”: Pupipo
Årets minst skremmende: Japanese Ghost Stories sesong 2
Årets skattejakt: Nanana's
Buried Treasure
Årets lengste reise: JoJo's Bizarre Adventure: Stardust Crusaders
Årets bokollektiv: The Kawai Complex Guide to Manors and Hostel Behaviors
Årets gudelige: Hoozuki no Reitetsu
(Noragami)
Årets mest besatte hovedperson: Chaika fra Chaika -The Coffin Princess-.
Årets mest irriterende: The Comic Artist and His Assistants

Jeg avslutter med en topp 10-liste over serier. Den består bare av serier som ble avsluttet i 2014. Det betyr at pågående serier som One Piece, Parasyte og Your Lie in April ikke kommer med. Jeg har selvsagt ikke sett alle serier som har blitt sendt heller enda, det inkluderer blant annet Kingdom sesong 2, Magi: The Kingdom of Magic, Haikyuu! og Yowamushi Pedal. Men ellers har jeg kommet fram til en god blanding av serier som dekker det meste av sjangre:



10. Knights of Sidonia
Polygon Pictures, 12 eps, Action, Mecha, Sci-fi, Seinen, 2014

Det som skiller Knights of Sidonia ut fra resten av seriene på lista, er at serien er helt dataanimert. I motsetning til de fleste produkter i dette formatet, så funker det veldig godt. Det har gått tusen år siden en romvesenrase kalt Gauna ødela solsystemet og en liten porsjon av menneskeheten overlevde. Knights of Sidonia handler kort og godt om menneskets overlevelse og veien videre. Fordi Gaunaene er ikke helt borte, og det legger opp til store kamper i rommet. Gaunaene er litt av en trussel, det gjør at det alltid er spenning i disse kampene. I tillegg til å ha god action, kan Knight of Sidonia også by på den kanskje beste lydbruken i 2014 og en historie som stikker dypere enn først antatt.

9. Kill la Kill
Trigger, 24 eps, Actionkomedie, 2013/2014

Til tross for det merkelige valget av navn på serie, er Kill la Kill en av de største titlene i 2013/2014. Kill la Kill handler om Ryuuko Matoi som vil finne ut hva som ligger bak farens dødsfall og starter så på en skole som har et hierarkisk system (les: fascistisk). På denne skolen møter hun elever som benytter seg av spesielt utformede kampuniformer, dette gir grobunn for mye action. Kill la Kill tar seg ikke spesielt seriøst og hver episode prøver å toppe den forrige med enda mer galskap, og det er den rene underholdningsverdien som gjør at den havner på lista.

8. Terror in Resonance
MAPPA, 11 eps, Psykologisk thriller, 2014

Shinichiro Watanabe (Cowboy Bebop) er tilbake for andre gang i 2014, først med Space Dandy og så Terror in Resonance. Terror in Resonance er hakket bedre og kan by på en drivende god historie om to terrorister som terroriserer Tokyo med sine bomber og gåter, nydelig visuell stil og et heftig soundtrack signert Yoko Kanno.


7. Barakamon
Kinema Citrus, 12 eps, Komedie, Hverdagslivet, 2014

En av de få seriene som kom ingensteds fra og tok animeverden med storm. Hverdagslivssjangeren (slice of life) er vanskelig å mestre, fordi den handler egentlig ikke om noe som helst, og det er tilfellet med Barakamon. Utgangspunktet er at en ung kalligrafør blir sendt til en til liten øy etter å ha slått til en kjent kalligrafør som kritiserte han. Her opplever han mye rart. For å få til noe som helst i denne sjangeren, må man enten ha god humor eller drama, og det er humordelen Barakamon bryner seg på og lykkes i stor grad med. Samtidig har serien en veldig avslappende atmosfære som går godt overens med det Barakamon prøver på.

6. Hunter x Hunter (2011)
Madhouse, 148 eps, Actioneventyr, Shounen, 2011-2014

Hunter x Hunter er en lang reise med unggutten Gon Freecss som hovedperson. Den er en veldig tradisjonell shounen-serie i den forstand at det er mange kamper, et enormt rollegalleri og at historien er delt opp i arcer bestående av et visst antall episoder, men det som skiller Hunter x Hunter fra de fleste shounen-serier (les: battle-shounen), er hvordan den leverer på alle områder.

5. Monthly Girls’ Nozaki-kun
Dogakobo, 12 eps, Romantisk komedie, 2014

Årets morsomste serie. Det hele begynner når Chiyo Sakura sier at hun alltid vil være med Umetarou Nozaki. Nozaki tar henne med hjem og gjør henne til hans manga-assistent. Ikke helt det Sakura hadde i tankene, men det blir starten på mange hysteriske situasjoner og mange nye bekjentskap med andre karakterer. Humoren er ganske tilfeldig, uforutsigbar, treffsikker og holder seg frisk gjennom hele sesongen. Det skjer ikke ofte.

4. Fate/stay night: Unlimited Blade Works (TV)
ufotable, 12 eps, Action, Fantasi, Magi, Shounen, Overnaturlig, 2014

Kongen av battle royale er endelig tilbake. ufotable limer sammen bitene som Studio Deen har strødd på gulvet og gir Fate/stay night ny verdighet. Historien er som før, men utførelsen er mye bedre, både når det gjelder manus og action. Det handler fortsatt om at sju mestere og sju historiske krigere, som blir tilkalt av mesterne gjennom magi, skal kjempe om den hellige gral som gir ett ønske til vinneren. Denne første sesongen er nok mer oppvarming til det som kommer til å skje i den neste sesongen som kommer i april 2015, men det er ikke måte på hvor bra denne oppvarmingen er.

3. Mushishi: Next Passage (gjelder også sesong 2 og alle spesialepisoder sendt i 2014)
Artland, 22 eps, Eventyr, Mysterium, Fantasi, Overnaturlig, Seinen, 2014

Sju og et halvt år har det tatt før den etterlengtede oppfølgeren til mesterverket Mushishi kom. Vi følger fortsatt mushishi-en Ginko på hans reiser og ser hvilke folk han møter på. Jobben er fortsatt den samme; å hjelpe folk med deres problemer når det gjelder mushi. Mushi er insektslignende skapninger med unike egenskaper, som for det meste portretteres som onde overfor mennesker. Ginkos oppgave er å drive dem ut. På mange måter er det som at serien aldri stoppet til å begynne med. De mange temaene er der fortsatt, det samme med atmosfæren, historiefortellingen og hvor episodisk episodene er. Etter denne sesongen er nesten alt fra mangaen adaptert (de to siste kapitlene blir adaptert til en film som kommer til sommeren), og det kommer til å bli et savn.

2. Hajime no Ippo: Rising
Madhouse, 25 eps, Sport, Komedie, Drama, Shounen, 2013/2014

Hajime no Ippo: Rising fortsetter der Hajime no Ippo: New Challenger sluttet. Alt er som det skal. Ippo Makunouchi er fortsatt hovedpersonen, som nå har kommet langt siden sin spede begynnelse, i denne anerkjente bokseserien. Det blir langt mer intenst i denne sesongen når en ny utfordrer går rett i strupen på han. Samtidig lover klubbkamerat Mamoru Takamura å vinne verdensmesterskapsbelter i alle vektklasser. Resultatet er som vanlig en perfekt blanding av boksing, drama og komedie.


1. Ping Pong The Animation
Tatsunoko Production, 11 eps, Sport, Seinen, 2014

Ping Pong er en litt kontroversiell serie å ha på toppen, spesielt med tanke på at den visuelle stilen er virkelig så lavbudsjett som man får det. Men kommer man seg over førsteinntrykket, så får man se en godt skrevet historie om drømmer, håp og, vel, bordtennis. Karakterene i serien er det som binder hele greia sammen, og utviklingen av dem er kanskje det beste jeg har sett i noen serie. Den viser nervene, presset, det harde arbeidet og alt det som følger med i bakgrunnen på sport. Kampene i seg selv er aldri høydepunktet, det er bare et verktøy for å utvikle karakterene, og det funker helt strålende.

Hederlig omtale går til Hanamonogatari, JoJo's Bizarre Adventure: Stardust Crusaders, Aldnoah.Zero, Space Dandy og Chaika -The Coffin Princess-.

Diskusjon

28.12.2014 sier Ole Marius Repstad: @Tore Godt å høre. :)
28.12.2014 sier Tore Andre Øyås: Imponerende grundig skrevet! :)
 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.