Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Oppsummering av anime-året 2015

[Skrevet av: Ole Marius Repstad den 30.12.2015]

Nok et år er over, og da gjenstår det bare å oppsummere det. Her står anime på plakaten.

Annonse:

Hei og velkommen til Filmfronts oppsummering av anime-året 2015. 2015 har vært et litt skuffende år med tanke på anime, og de helt store opplevelsene har uteblitt. I tillegg måtte vi si farvel til det kjente studioet Manglobe. Men likevel skal det sies at det også har kommet ut mange gode serier i løpet av 2015, og man kan bare håpe på at 2016 blir enda bedre. For å oppsummere 2015 har jeg satt opp en del kategorier for å gi ris og ros til de som fortjener det. Og siden det er 2015, avslutter jeg så med en topp 15-liste over de beste seriene som ble ferdigsendt i løpet av 2015. Kategoriene og vinnerne er markert med fet skrift, mens de som får hederlig omtale følger i parentesen etter vinneren.

Årets skuffelse: Aldnoah.Zero 2nd Season (Gangsta, Ranpo Kitan: Game of Laplace)
Jeg likte den første sesongen av Aldnoah.Zero og var spent på den neste, men når så den andre sesongen greide å ødelegge deler av mitt inntrykk av den første sesongen ved å ødelegge hele avslutningen på den første sesongen, visste jeg at den andre sesongen kom til å skuffe. Dette skyldtes av at handlingen gikk i overkant fort og at flere av karakterene bare ble glemt. Gangsta og Ranpo Kitan: Game of Laplace slipper unna med uhederlig omtale fordi de ikke hadde en grei forløpersesong.


Årets verste: Rainy Cocoa
(Danchigai, Vampire Holmes, My Two-Faced Little Sister)
Nok et år, nok et lass med kjipe serier som har episoder som ikke varer lenger enn fem minutter. Det er som om de ikke engang prøver å gjøre dem bra. Den verste må nok være Rainy Cocoa som handler om en kafé og stedets ansatte og kunder. Jeg tror jeg aldri har sett noe så kjedelig før. Det skjer absolutt ingenting. Gode stemmeskuespillere kastes bort på møl. Og med karakterer som har mindre karakter enn steiner, så er dette helt klart årets verste serie. Hvis jeg skulle ha valgt en serie med vanlig (24 min.) episodelengde, hadde jeg nok endt opp med My Two-Faced Little Sister, bedre kjent som Himouto! Umaru-chan, som bruker de samme vitsene om og om igjen.

Årets annonsering: JoJo’s Bizarre Adventure Part 4: Diamond Is Unbreakable (Full Metal Panic!-oppfølger, Kiznaiver, One Piece Film: Gold, My Hero Academia)

Som vanlig blir det annonsert mye i forveien for å lade opp til det nye året. En ny One Piece-film ble annonsert, Trigger annonserte at deres neste prosjekt er originalt og heter Kiznaiver, mens Bones vil adaptere den populære mangaen My Hero Academia. Noen vil nok kalle Full Metal Panic!-oppfølgeren fra Kyoto Animation for årets annonsering fordi det er så lenge siden det kom noe nytt fra den kanten, men jeg vil kalle den fjerde delen av JoJo’s Bizarre Adventure for årets annonsering fordi den serien bare har blitt bedre og bedre for hver del som har kommet, og nå kan man begynne å få troen på at alle de sju ferdige delene (den åttende delen er fortsatt pågående) vil animeres med tiden.

Årets studio: Madhouse (A-1 Pictures, Bones)
Jeg prøvde virkelig å gi denne kategorien til noen andre enn Madhouse, som jeg gjorde i fjor, men det er ingen som har vært bedre enn Madhouse i år. Bones og A-1 Pictures var nærmest. A-1 Pictures ga blant annet ut Everything Becomes F: The Perfect Insider og avsluttet The Seven Deadly Sins og Your Lie in April, mens Bones kunne vise til Blood Blockade Battlefront og Noragami Aragoto. Men dette kunne ikke måle seg med Madhouse sin oppstilling, som bestod av One Punch Man, My Love Story, Overlord, Death Parade og avslutningen på Parasyte.

Årets comeback: Durarara!! (Gintama°)
Gintama var nok den mest kjærkomne serien som vendte tilbake for min del, men det var mer forventet at Gintama ville vende tilbake enn at Durarara!! ville gjøre det. Da det ble annonsert i fjor at Durarara!! skulle komme tilbake, var det ikke annet enn en hyggelig overraskelse. Den første sesongen av Durarara!!, helt tilbake i 2010, var knallbra. Med sine sprø og vittige karakterer, ikke-lineære fortellerstil, visuelle uttrykk og skarpe manus la den første sesongen lista høyt for seg selv. Hittil har ikke den andre eller tredje sesongen helt levd opp til den første, men de har fortsatt vært mer enn gode nok. Og det er mer moro i vente når den fjerde sesongen kommer vinteren 2016.


Årets nostalgiske: Digimon Adventure Tri. Chapter 1: Reunion
Det har vært mange innslag i Digimon-serien med mange forskjellige karakterer og historier, men det er nok den første (og den andre) serien av Digimon man tenker på i forbindelse med nostalgi. I forbindelse med seriens 15-årsjubileum ble det annonsert en seksdelt filmserie i 2014, og i 2015 returnerte den originale rollebesetningen i en cirka 80 minutter lang film som bare skrek nostalgi i og med at hele filmen egentlig bare var en lang gjenforening som var ment å tappe publikum for gledestårer. Karakterdesignet var forandret, men under den moderne lakkeringen var det fortsatt de gode, gamle karakterene man en gang i tiden kjente så godt til. Den neste delen kommer i mars 2016.

Årets heftigste (action): One Punch Man (Noragami Aragoto, Fate/Stay Night: Unlimited Blade Works 2nd Season, JoJo’s Bizarre Adventure: Stardust Crusaders 2nd Season)

I 2015 kom det mange gode actionserier. Noragami Aragoto tok flere steg i riktig retning som serie generelt og lot endelig handlingen leve opp til de actionfylte partiene man kjente fra forgjengeren. Fate/Stay Night: Unlimited Blade Works 2nd Season er det ikke noe vits å prate om engang. Det er ufotable, de kan den serien, men den greide ikke helt å leve opp til kampene fra den første sesongen. JoJo’s Bizarre Adventure: Stardust Crusaders 2nd Season overgikk alle forventninger, kampene så brutale og kreative ut. Men disse seriene har ingenting å stille opp med mot årets gigant: One Punch Man. Actionscenene i One Punch Man er lekne, overdrevne og kreative. Selv om ett slag fra hovedpersonen er nok til å ende en kamp, er det fortsatt mye spenning og moro å hente fra serien.


Årets morsomste: My Love Story!!
(One Punch Man, Non Non Biyori Repeat, Shirobako, Osomatsu-san, Gintama°)

Det var mye latter å hente fra anime i 2015. My Love Story!!s varme humor som dreide seg om eller ble levert av den naive, men godhjertede Takeo Gouda og den kjekke Makoto Sunakawa trumfet over One Punch Mans overdrevne og tilfeldige humor, Non Non Biyori Repeats koselige rollegalleri som leverte mye av det samme som i forgjengeren, Osomatsu-sans barnslige humor, Gintama° sedvanlige ablegøyer og Shirobakos vittigheter. My Love Story!! er en romantisk komedie som aldri slutter å gi, og situasjonene som Takeo misforstår, leder til hysteriske situasjoner som det er vanskelig å holde maska under mens de pågår. Noe innslag av tilfeldig humor er det også, noe som gjør serien mer variert enn den gjengse romantiske komedie.

Årets positive overraskelse: Kizumonogatari kommer 8. januar 2016
I fjor var den negative overraskelsen at Kizumonogatari ikke hadde kommet og at man heller ikke hadde fått vite noe nytt om når den ville komme, selv etter at det hadde gått flere år siden dens annonsering. Men i 2015 fikk man endelig nyheten om at den første delen av trilogien kommer 8. januar 2016 i Japan. Ja, nå har prosjektet blitt utvidet til en trilogi. Da spørs det når de to andre delene vil komme. De vil garantert komme, det finnes ikke andre som er like gode til å melke en serie som det Shaft er.

Årets negative overraskelse: Konkursbegjæringen av studioet Manglobe
Manglobe var et kjent studio som stod bak flere anerkjente serier, som Samurai Champloo og Ergo Proxy, men i 2015 måtte de kaste inn håndkleet etter at gjelden ble for stor. (4,43 mill. dollar, ifølge Anime News Network) Dette sendte ut et skremmeskudd for hele bransjen, og man kunne begynne å lure på om alle de negative spådommene om bransjen kom til å gå i oppfyllelse. Det ser heldigvis ikke slik ut ennå.


Årets ”Dark Horse”: Osomatsu-san
Hvordan klarer en manga som ble skrevet mellom 1962 og 1988 og animert i 1988-1989 seg som adaptasjon i dagens animelandskap? Det var nok ikke mange som hadde noen særlige forventninger til Osomatsu-san, men den leverte mer enn det noen kunne håpe fra noe som man ikke hadde noen forhåpninger til, derfor er den årets ”dark horse”. Osomatsu-san er en noe barnslig serie om en gruppe sekslinger og deres hverdag. Det er alt. Kranglingen mellom brødrene leder til tåpelige og hysteriske situasjoner som ikke slutter å overraske.

Årets skandale: God Eaters og Blood Blockade Battlefronts utsettelser
Vet du hva jeg forventer når jeg følger en sesonglang serie? At den faktisk blir lagd ferdig i løpet av sesongen. De som så Blood Blockade Battlefront om våren måtte vente til høsten før den helt siste episoden kom ut. Men det var ikke like ille som God Eater, som fortsatt ikke er ferdigsendt. Den startet om sommeren og ufotable måtte sende flere repriseepisoder før de kastet inn håndkleet etter den niende (av 13) episoden. Foreløpig er de fire siste episodene utsatt til mars 2016.

Årets kontroversielle: Castingen av Scarlett Johansson i en live-action-adaptasjon av Ghost in the Shell (arrestasjonen av stemmeskuespilleren Ai Takabe for narkotikabesittelse)

Man skulle tro at arrestasjonen av en stemmeskuespiller for narkotikabesittelse være nok for å ta kategorien for årets kontroversielle. Karrieren til Ai Takabe er så godt som over, blir man tatt for noe slikt i Japan, er det ingen selskap som vil ha noe med en å gjøre, og også henne distanserte alle seg fra etter arrestasjonen. Men det var faktisk castingen av Scarlett Johansson i hovedrollen i en Hollywood live-action-adaptasjon av Ghost in the Shell som satte sinnene i kok. Det ble til og med satt i gang en underskriftskampanje for å få henne fjernet, der det i skrivende stund er over 63.000 som har skrevet under. (http://www.thepetitionsite.com/683/366/733/dreamworks-dont-whitewash-japanese-films) Sinnet kom av at de mener at Dreamworks ”hvitvasker” asiatiske roller, og de ønsker at en amerikansk-asiat skal spille rollen.


Årets visuelle stil: Yuri Kuma Arashi (Owarimonogatari, Durarara!! Shou og Ten og Death Parade, JoJo’s Bizarre Adventure: Stardus Crusaders 2nd Season)

Visuell stil har mye å si for en animeserie. I denne kategorien endte jeg opp med en håndfull serier som utmerket seg på dette området, enten fordi de var særegne eller fordi de var varierte. Owarimonogatari benytter seg av den samme rene og særegne stilen hele serien har brukt. Durarara!!-oppfølgerne Shou og Ten viderefører mye av den samme stilen som forgjengeren, men ser mer markert ut, nesten som de har tegnet hardere enn vanlig. Death Parade kontrasterer godt mellom det lyse og det mørke med sin mer realistiske stil, som Madhouse er kjent for. I JoJo’s Bizarre Adventure: Stardus Crusaders 2nd Season lekes det med den visuelle stilen, og fargene kan på måfå endres. Men jeg endte til slutt opp med den stilrene Yuri Kuma Arashi. Yuri Kuma Arashi er litt i samme gate som Owarimonogatari, det er nok av farger og pene ting å se på, men Yuri Kuma Arashi skiller seg ut ved den symmetriske bruken på hvordan selve bildene ser ut.

Årets animasjon: One Punch Man (Fate/Stay Night: Unlimited Blade Works 2nd Season)
Det er sjeldent at serier leverer konsistent god animasjon, men One Punch Man på sin side greier å levere det gjennom hele sesongen. Man kan som regel forvente at den første og den siste episoden vil ha god flyt, men at episodene imellom dem skulle være nærmest like gode, hadde ikke jeg forventet. Et av høydepunktene i serien er en treningskamp cirka halvveis i serien, men det ser ikke dårligere ut av den grunn. Den konsistent gode animasjonen gjør at kampene hele tiden er spennende og viktige, i disse kampene er det haugevis av detaljer som må se troverdige ut, og det klarer de å få til.

Årets WTF: Prison School (Ninja Slayer from Animation)
Anime som medium har fått rykte på seg for å være merkelig og fremmedgjørende, og det er serier som Prison School som er roten til dette. Prison School er en svært overseksualisert serie med merkelig designede og overdrevent uproporsjonale karakterer. I utgangspunktet var ikke dette en serie jeg hadde på radaren, men den fikk så mye blest at det var umulig å unngå den, og jeg sitter egentlig igjen med en ”hva var det jeg så?”-følelse etter å ha sett den. Men samtidig var det umulig å ikke se hva som gjorde folk nysgjerrige og glade for den. Fordi den er faktisk hysterisk morsom til tider, og med et konsept der fem gutter blir fengslet i skolegården etter at de blir oppdaget som kikkere på en skole der det bare går jenter, er det heller ikke noe man bør ta særlig seriøst.

Årets symbolske: Yuri Kuma Arashi
Kunihiko Ikuhara er en spesiell regissør som gjør mediet spennende, men det har dannet seg et elsk-hat-forhold til han med tiden. Du kan alltid forvente deg haugevis av symbolisme fra hans serier, som for eks. i Revolutionary Girl Utena og Penguindrum. Yuri Kuma Arashi er intet unntak. I Yuri Kuma Arashi er bjørner utstøtte blant mennesker og må finne seg i å bli angrepet hver gang de blir oppdaget. Men bjørnene er egentlig bare symboler for homoseksualitet, noe som hamres inn i hodet på seeren hele veien. Symbolismen støttes også av det visuelle, som er enda en særegenhet ved Ikuharas serier.

Årets ”ikke døm noe etter omslaget”: School-Live
Når man ser etter en ny serie å se på, ser man kanskje på trailere, åpningssekvensen eller plakater til serier. Og gjør man det hvis man tenker på å se School-Live, så vil man kanskje bli skuffet. Trailerne, åpningssekvensen og plakaten til School-Live er lyse, flotte og får serien til å se ut som en typisk serie innenfor hverdagsliv- og skolesjangeren. Det inntrykket vil man ha helt til man kommer til slutten av første episode, da snus alt på hodet, og det viser seg at School-Live er en hverdagslivsjangerserie på en skole, men den foregår etter at et virus har brutt ut og gjort folk til zombier.

Årets konsept: Assassination Classroom
Assassination Classroom har et konsept som er helt der ute. Et romvesen ødelegger halve månen og truer med å ødelegge verden dersom en gjeng ungdommer ikke greier å drepe han. Nevnte jeg at dette må begås av de samme ungdommene som romvesenet ønsker å være lærer for? Hvem kommer på noe slikt? Yuusei Matsui, tydeligvis.


Årets soundtrack: Death Parade av Yuuki Hayashi (Blood Blockade Battlefront av Taisei Iwasaki, Yuri Kuma Arashi av Yukari Hashimoto, Durarara!! Shou av Makoto Yoshimori)
Blood Blockade Battlefront musikk traff godt på atmosfæren med sin jazzete musikk, Yuri Kuma Arashis musikk er en god blanding av det meste, mens Durarara Shou!!s musikk greier å gjenskape den originale Durarara!!-følelsen. Men det har ikke vært noen annen serie i år som har levert så emosjonell, atmosfærisk og mystisk musikk som det Death Parade gjorde. Komponisten Yuuki Hayashi leverer et mesterverk som spiller på de rette strengene hver gang i serien.


Årets åpningsskevens/låt:
Som vanlig er det hundrevis av åpningssekvenser å velge mellom, og derfor er det heller aldri lett å koke det ned til ett innslag, så jeg gjorde det lettere for meg selv ved å nevne noen flere. Jeg endte til slutt opp med Noragami Aragoto på førsteplass på grunn av den fengende låten, den nydelige visuelle stilen og at det er flere frampek mot det som skjer i serien.

5. Kuroko’s Basketball 3rd Season – Memories av Granrodeo
4. Gintama° - Pride Kakumei av CHiCO with HoneyWorks
3. Blood Blockade Battlefront – Hello, world! av Bump of Chicken
2. Death Parade – Flyers av BRADIO
1. Noragami Aragoto - Kyouran Hey Kids!! Av The Oral Cigarettes

Hederlig omtale går til Magic Kaito 1412 for Ai no Scenario av CHiCO with HoneyWorks, Eerything Becomes F: The Perfect Insider for talking av KANA-BOON, Charlotte for Bravely You av Lia, JoJo’s Bizarre Adventure: Stardust Crusaders 2nd Season for JoJo - Sono Chi no Kioku: end of THE WORLD av JO☆STARS~TOMMY, Coda, JIN og Gangsta for Renegade av STEREO DIVE FOUNDATION.


Årets avslutningssekvens/låt:
I likhet med den forrige kategorien er det mange innslag å velge mellom, og jeg endte også her opp med å inkludere flere innslag. På førsteplassen endte jeg opp med Owarimonogataris gjennomgående avslutningssekvens som ga episodene en litt lavmælt avslutning, både når det gjaldt låten og det visuelle, og kontrasterer derfor de litt mer bråkete åpningssekvensene til serien godt.

5. Gintama° - DESTINY av Negoto
4. The Heroic Legend of Arslan – One Light av Kalafina
3. Blood Blockade Battlefront - Sugar Song to Bitter Step av Unison Square Garden
2. Death Parade – Last Theater av NoisyCell
1. Owarimonogatari - Sayonara no Yukue av Alisa Takigawa

Hederlig omtale går til Everything Becomes F: The Perfect Insider for Nana Hitsuji av Scenarioart og Assassination Classroom for Hello Shooting-star av Moumoon.

Årets spesialepisode/OVA: Angel Beats: Hell’s Kitchen (One Punch Man: Road to Hero, Attack on Titan: A Choice with No Regrets (Part 2), Tokyo Ghoul: ”Jack”, Black Butler: Book of Murder)

Det er lenge siden vi har fått noe fra Angel Beats, og derfor smakte det godt at det kom ut en halvtimelang spesialepisode, nesten fem år etter den forrige spesialepisoden. Spesielt godt var det å høre og se den svært gode introduksjonssekvensen og se alle de kjente og kjære karakterene fra originalserien igjen. I tillegg greide episoden å gjenskape atmosfæren fra den godt likte serien.

Årets sjangerblander: Japan Animator’s Exhibition (Gintama°, One Punch Man)
Japan Animator’s Exhibition er en samling bestående av 35 kortfilmer som varer i ca. 7-12 minutter. Den startet i fjor, men mesteparten av episodene kom i år, så jeg lar det gå. Filmene er innom sjangre som action, fantasy, sci-fi, hverdagslivsjangeren, mecha, musikk og det overnaturlige. Samlingen kan by på mye variert av varierende kvalitet og fikk spesielt mye oppmerksomhet for samlingens tredje episode, ”Me!Me!Me!”.

Årets stemmeskuespiller: Keji Fujiwara (Takehito Koyasu, Sakurai Takahiro, Maaya Uchida)

I denne kategorien var det vanskeligere å komme frem til noe enn i fjor, men jeg endte til slutt opp på Keiji Fujiwara. Fujiwara leverer alltid. Han har en særegen stemme som man alltid kan høre milevis unna, men han har evne til å tilpasse stemmen sin til de karakterene han spiller helt perfekt. I 2015 var han flere steder, men hans prestasjon i Death Parade står fortsatt som en av hans mest ektefølte roller, i Ninja Slayer from Animation var han nærmest det eneste severdige ved serien, mens han i Prison School var på sitt mest sleskete og til slutt på sitt hyggeligste i Miss Monochrome: The Animation 2 og 3. Hederlig omtale går til Takehito Koyasu som vendte tilbake som to av mediets beste skurker, Dio og Takasugi i henholdsvis JoJo’s Bizarre Adventure: Stardust Crusaders 2nd Season og Gintama°, Sakurai Takahiro som har vært overalt og Maaya Uchida som var den skuespillerinnen som hadde flest roller (20) i 2015.

Årets regissør: Shingo Natsume for One Punch Man
Det virker som det har gått lang tid siden vi har fått se en så gjennomført actionserie som One Punch Man, og det kunne ikke blitt gjort uten Shingo Natsume, som for første gang er regissør for en hel serie på egenhånd etter å ha gått gradene som animatør og regissør for enkeltepisoder. Mannen forstår seg på action, og lar ikke actionscenene trekkes ut til det kjedsommelige, slik en haug av andre shounen-serier gjør. Actionscenene han gjør, er tettpakkede, effektive, spennende og viser alt av det som skjer. I tillegg er valgene som er gjort med tanke på hvilke kamper som er viktige, fornuftige. Det er flere kamper som bare klippes over, og det er alltid den ønskede effekten som oppnås, enten det gjelder en uviktig kamp eller om kampen ble for lett for protagonisten Saitama eller for å se de siviles reaksjon på at et monsterlik ligger igjen.


Årets film: Mushishi: The Next Chapter - Drops of Bells
Mushishi: The Next Chapter - Drops of Bells er en siste heisatur for den anerkjente serien Mushishi. Filmen er som en dobbelepisode av serien, med den samme atmosfæren, historiefortellingen og utførelse som serien hele veien har vært begavet med. Implementeringen av mushi er også på sitt beste i filmen. Noe vemodig er det å ta farvel med en så god serie som Mushishi, men i det minste gir den seg på topp.

Årets hermegås: Seraph of the End som kopierer Attack on Titan
Det er altfor mange ting som er likt mellom Attack on Titan og Seraph of the End til at det kan være noen tilfeldighet. Ting som at hovedpersonene i begge serier er helt like når det kommer til karakteristikker og motivasjoner, en bikarakter ved navn Guren i Seraph of the End har omtrent den samme rollen som Levi i Attack on Titan og begge har et elitelag som de leder, en kamp mellom mennesker og andre vesener (titaner i AoT og vampyrer i SotE) og handlingsmomenter som jeg ikke skal spolere her er nok til at Seraph of the End er årets hermegås. Dette kan muligens unnskyldes med at det er det samme studioet, Wit, som står bak begge serier og at man kan se på Seraph of the End som en slags ventepølse før Attack on Titans andre sesong kommer i 2016.

Årets sesong: Vår (vinter)
Vårsesongen er som regel der anime-året virkelig blir sparket i gang, og i 2015 var avsparket nok til å bli kalt årets sesong. Med serier som Gintama°, Food Wars Fate/Stay Night: Unlimited Blade Works 2nd Season, My Love Story!!, Knights of Sidonia: Battle for Planet Nine, The Heroic Legend of Arslan, Seraph of the End og Blood Blockade Battlefront var det lite de andre sesongene kunne stille opp med. Nærmest var vintersesongen, som pleier å være ganske treig, men som blant annet hadde Death Parade og JoJo’ Bizarre Adventure: Stardust Crusader 2nd Season på plakaten.

Årets hype: One Punch Man
Det skjer hvert år, men i 2015 måtte vi vente helt til høsten før noe tok helt av. One Punch Man ble nok et bevis på at visse serier kan nå lengre enn det publikummet det er ment for. Serien har blitt et fenomen som har fått mye oppmerksomhet. Men det er fortsatt usikkert om når og om serien vil få en oppfølger.

Årets episode: Charlotte – Episode 6 (One Punch Man – Episode 5 og 12)
I de fem første episodene så Charlotte ut som en halvhjertet X-Men-kopi, men så kom vendepunktet som manusforfatter Jun Maeda hadde sagt at man måtte vente på dersom man ikke helt likte serien. Episode 6 av Charlotte startet som de andre episodene, men endte opp helt annerledes, snudde serien på hodet og endret hele seriens retning, noe som også endret inntrykket man hadde av serien. Det så ut til å være en slags hverdagslivserie med superkrefter som gimmick, men alt endret seg i løpet av episode 6 som gjorde serien til et tungt drama. Derfor er episode 6 av Charlotte årets episode. One Punch Man får hederlig omtale på grunn av at actionscenene så aller best ut i episode 5 og 12.

Årets øyeblikk: JoJo’ Bizarre Adventure: Stardust Crusader 2nd Season – Jotaro vs. Dio (Owarimonogatari – Kanbaru vs. Shinobu, One Punch Man – Treningskamp, Overlord – Knusende overlegen, Gintama° - Kamui vs. Okita Sougo)

Det er alltid mange øyeblikk å huske tilbake til. One Punch Man og Gintama° leverte solid action, mens Overlord var innom det groteske og Owarimonogatari det sensuelle. Valget falt til slutt på kampen mellom Jotaro og Dio i JoJo’s Bizarre Adventure: Stardust Crusaders 2nd Season. Den hadde alt. Kampen hadde nerve, alt stod på spill og øyeblikket var komplett idet Dio skrek ”Road roller” og Jotaro fulgte opp med ”oraoraoraoraoraoraoraoraoraoraoraoraoraoraora”. Øyeblikket, eller snarere de episodene kampen strakk seg over, innfridde de forventningene man hadde til Dios skurkerolle, og gjorde seg bare enda mer fortjent til rollen som en man elsker å hate.


Årets nye karakter: Ains Ooal Gown aka Momonga fra Overlord (Zapp Renfro fra Blood Blockade Battlefront, Guren Ichinose fra Seraph of the End, Hana Midorikawa fra Prison School, Takeo Gouda fra My Love Story!!)

Overlord er nok en serie der en person er fanget i et spill. Dette utgangspunktet er gjort til døde over de siste årene, men Overlord viste seg å være annerledes og mer i tradisjonell Madhouse-stil. Hovedpersonen Momonga, eller Ains Ooal Gown, binder serien sammen som en karakter som faktisk får ting gjort, i motsetning til andre hovedpersoner i samme sjanger. Momonga er en smart karakter, som er designet som et skjelett med overdådig påkledning, som ikke undervurderer motstanderne og som hele tiden gir alt det han har i tillegg til å bry seg om sine underordnede. Han er lett å heie på, selv om han ikke nøler med å skvise alt liv ut av sine motstandere.


Årets tilbakevendende karakter: Izaya Orihara fra Durarara!!x2 Shou og Ten (Hele gjengen fra Gintama, Dio Brando fra JoJo’s Bizarre Adventure: Stardust Crusaders 2nd Season, Shizuo Heiwajima fra Durarara!!x2 Shou og Ten, Ougi Oshino fra Owarimonogatari)

En ting var å endelig få tilbake Durarara!!, men en annen ting var å se at Izaya Orihara fikk en mer framtredende rolle i serien. Izaya er en lurendreier som spiller på alle lag og setter dem opp mot hverandre. Han selger informasjon og ser kaoset utfolde seg. Men i årets to sesonger blir han selv direkte dratt inn i kampen i Japans underverden, og det er interessant å se en slik karakter takle denne nye situasjonen. Dette gir karakteren hans en ny dimensjon som han ikke hadde tidligere, til tross for at han stadig er like kjepphøy.

Årets Anime Mirai 2015 (Young Animator Training Project): Aki no Kanade
Årets kortserie (4-10 min. lange episoder): Kagewani
Årets sytepave: Shoutarou Tatewaki fra Beautiful Bones -Sakurako's Investigation-
Årets langdryge: Rokka: Braves of the Six Flowers
Årets ”hjelp jeg har mistet tronen, men jeg må ta den tilbake”: The Heroic Legend of Arslan
Årets mysterium: Everything Becomes F: The Perfect Insider
Årets musikalske: Sound Euphonium
Årets duo: Saitama og Genos fra One Punch Man
(Takeo Gouda og Makoto Sunakawa fra My Love Story!!)
Årets mest fargesprakende: Rolling Girls
Årets sportsserie: Haikyuu!! Second Season
(Kuroko no Basket: 3rd Season)
Årets beinjakt: Beautiful Bones -Sakurako's Investigation-
Årets inkonsistente: Tokyo Ghoul √A

Jeg avslutter med en topp 15-liste over serier. Den består bare av serier som ble avsluttet i 2015. Det betyr at pågående serier som Gintama°, One Piece, Osomatsu-San og Haikyuu!! Second Season ikke kommer med. Jeg har selvsagt ikke sett alle serier som har blitt sendt heller, det inkluderer blant annet Ushio and Tora og Is It Wrong to Try to Pick Up Girls in a Dungeon?. Ellers har jeg kommet frem til en grei blanding av serier.


15. Assassination Classroom
Lerche, 22 eps, Actionkomedie, Skole, Shounen, 2015

Med sitt ville konsept var Assassination Classroom noe man måtte se. Den greide å holde en god balanse mellom action, komedie og den ikke alltid like gode utviklingen av altfor mange karakterer. I sentrum stod det blekksprutlignende romvesenet Koro-sensei og leverte leksjoner og vitser på løpende bånd samtidig som elevene forsøkte å drepe han, og i samme slengen dro han opp kvaliteten på hele serien.

14. Overlord
Madhouse, 13 eps, Actioneventyr, Spill, Fantasy, Overnaturlig, 2015

Overlord prøvde seg på det mange andre serier har gjort før, deriblant skaperen Madhouse selv med fjorårets No Game No Life, og kom seg helskinnet ut på den andre siden etter at serien var ferdigsendt. Serien virket mer voksen og brutal enn det andre serier i samme sjanger gjorde (les: person som er fanget i en virtuell verden), og med den smarte Momonga som hovedperson kunne man ikke gjøre annen enn å heie hovedpersonen frem i den virtuelle verden.

13. Fate/Stay Night: Unlimited Blade Works 2nd Season
ufotable, 13 eps, Action, Fantasy, Shounen, Magi, 2015

Selv om jeg plasserer Fate/Stay Night: Unlimited Blade Works 2nd Season på lista, vil jeg ikke legge skjul på at den var en skuffelse sammenlignet med forløperen som la alt til rette for at den andre sesongen skulle bli minst like bra. Men det ble som noen fryktet, det var ikke nok materiale som skulle tilsi at den andre sesongen skulle få 13 episoder. Med klagingen unnagjort vil jeg likevel si at Fate/Stay Night: Unlimited Blade Works 2nd Season er en god serie som har høye produksjonsverdier, en engasjerende handling med flere uventede vendinger og gjør mye ut av karakterene sine, spesielt den ene av krigerne, Caster, får endelig mye oppmerksomhet under den hellige grals-krigen.


12. Noragami Aragoto
Bones, 13 eps, Actioneventyr, Shounen, Overnaturlig, 2015

Noragami Aragoto er slik alle oppfølgere bør være. Den første sesongen var helt grei og leverte noe som aller mest minte meg om en introduksjon. I den andre sesong er det derimot action, action, action og noe drama som gjelder. Arcene er tydeligere og leverer en narrativ som er lettere å følge og som ikke virker like oppstykket. I tillegg blir konfliktene som ble introdusert i den første sesongen løst på en tilfredsstillende måte. Det kanskje mest overraskende var likevel at den også spilte på det emosjonelle til stor suksess.

11. My Love Story!!
Madhouse, 24 eps, Romantisk komedie, 2015

My Love Story!! er en hjertevarm og koselig serie om gutt møter jente, bare med mer moro enn den gjengse romantiske komedie. Med den naive Takeo Gouda, den skeptiske bestevennen Makoto Sunakawa og jenta, Rinko Yamato, som Takeo møter i hovedrollene, legges det opp til mange hysteriske situasjoner som bygger på misforståelser og uvitenhet. Det gjøres også utvikling på den romantiske fronten uten at det tar en hel sesong før noe som helst skjer, noe som er ganske så motsatt av andre serier innenfor sjangeren.

10. Non Non Biyori Repeat
Silver Link, 12 eps, Komedie, Skole, Seinen, Hverdagslivet, 2015

Selv om Noragami Aragoto er slik alle oppfølgere bør være, går det på at forgjengeren ikke var like bra. Non Non Biyori Repeat derimot gjør akkurat det samme som i sin første sesong og lykkes i like stor grad med sitt fokus på det koselige hverdagslivet, karakterer som er lette å like og avslappende atmosfære.


9. Food Wars
J.C. Staff, 24 eps, Ecchi, Skole, Shounen, 2015

En av seriene som fikk stor oppmerksomhet i året som gikk var Food Wars, en overseksualisert shounen-serie med fokus på mat og å lage bedre mat enn andre, derav navnet. Jeg hadde ingen forventninger til serien, og overseksualiseringen var ganske overveldende i starten, men ble så tonet ned etter hvert. Det viste seg at Food Wars var en drivende god serie som handlet om kokkelærlingen Souma Yukihira som ønsket å bli bedre til å lage mat. I tillegg viste det seg at serien var overraskende morsom og overdreven, noe som gjorde Food Wars til en fornøyelig affære.

8. Owarimonogatari
Shaft, 12 eps, Komedie, Mysterium, Overnaturlig, 2015

Owarimonogatari er enda et innslag i den evigvarende Monogatari-serien og er også helt lik de andre sesongene. Det er fortsatt mystisk, visuelt lekkert og merkelig som bare det. Det tok litt tid før sesongen kom i gang, først rundt episode 7 da Shinobu Mail-arcen startet, men da ble det levert over all forventning. Som vanlig fokuserer serien på Koyomi Araragi og hans forhold til forskjellige monstre og andre overnaturlige ting, og selv om Owarimonogatari ikke er helt der oppe med Monogatari: Second Season, så leverer sesongen fire arcer med de samme rare karakterene som man har blitt glad i.

7. Durarara!!x2 Ten
Studio Shuka, 12 eps, Action, Mysterium, Overnaturlig, 2015

Den andre sesongen av Durarara!!, Shou, var litt treig og var en grei måte å få tilbake Durarara!!-følelsen på, mens i Ten får serien endelig ræva i gir og det skjer faktisk noe. Men selve kjernen er fortsatt den samme, med flere av de samme karakterene, og noen nye, og konfliktene som man har sett tidligere. Sesongen er spennende når det kommer til handlingen og karakterene virker mer fascinerende etter all oppbyggingen i Shou. Ten er en langt mer interessant sesong enn Shou, mye på grunn av at karakteren Izaya Orihara får mye tid i rampelyset og nok tid til å gjennomføre sine planer for å kaste Ikebukuro ut i kaos. Samtidig tiltar rivaliseringene mellom gjengene i underverdenen, og man kan bare håpe på at den fjerde sesongen leverer varene.


6. Knights of Sidonia: Battle for Planet Nine
Polygon Pictures, 12 eps, Action, Mecha, Sci-fi, Seinen. 2015

Knights of Sidonia var i 2014 en stor overraskelse, spesielt på grunn av den gjennomførte bruken av 3D-dataanimasjon. Oppfølgeren er minst like god og fokuserer gjennom hele sesongen på å utslette reiret til romvesenene kalt Gauna på den niende planeten i Lem-systemet. Sesongen egner seg godt for en maratonøkt ettersom den bare gir og gir den ene kampen etter den andre, både i verdensrommet og på det mer politiske planet. Mye av det som ble dratt opp i den første sesongen blir her avsluttet. Kampene er energiske, karakterene velskrevet og de tekniske kvalitetene er minst like gode som i forgjengeren.

5. Parasyte –the maxim-
Madhouse, 24 eps, Actiondrama, Psykologisk skrekk, Sci-fi, Seinen, 2014/2015

Vel. Parasyte er en merkelig greie, og det er bare Madhouse som er gale nok (pun intended) til å adaptere en manga fra 80-90-tallet og gjøre det skikkelig. Parasyte handler om parasitter, romvesener som ønsker å ta over menneskekropper. Disse kroppene får som følge av dette overnaturlige krefter. Noen av vesenene dreper, mens andre lever i skjul. En av de som blir infisert av en slik parasitt er Shinichi Izumi, men parasitten tar ikke over hele kroppen hans, bare den ene hånda. Han er derfor, i motsetning til de andre vesenene, tilregnelig. Shinichi bestemmer seg derfor å kjempe mot de menneskene som er helt besatte. Parasyte er en spennende ferd med god karakterutvikling og skremmende monstre som ikke gir seg før det virkelig er helt slutt. Serien har nok av fascinerende scenarioer, enkeltøyeblikk som stråler og en fabelaktig stemmeskuespillerprestasjon fra Aya Hirano som hånda til Shinichi.

4. Death Parade
Madhouse, 12 eps, Spill, Mysterium, Psykologisk, 2015

Death Parade var en av de mest atmosfæriske seriene i 2015. Atmosfæren var sterkt støttet av musikken som spilte på det mystiske. I denne serien om mennesker som havner på en stoppestasjon før livet etter døden, skal disse menneskene få vise frem sitt sanne jeg gjennom leker. Derfor er også Death Parade sterkt karakterdrevet og avhengig av god skriving, noe som serien også leverer. Historiene til karakterene er interessante og fortellingene som skreller av lag etter lag etter som lekene pågår, gjør at man ikke går lei, til tross for at Death Parade er litt repetitiv.


3. Shirobako
P.A. Works, 24 eps, Dramakomedie, 2014/2015

Shirobako er kanskje den serien som skiller seg mest ut på listen. Serien er et realistisk, om enn noe forskjønnet, forsøk på å vise frem hvordan man faktisk lager anime, fra bunn til ferdig produkt. Viktige temaer som hvor animasjon er på vei og om det var bedre før belyses spesielt godt. P.A. Works leverer deres beste serie siden The Eccentric Family i 2013, og det kommer av den vittige dialogen, kjemien og leveringen til stemmeskuespillerne og de herlige karakterene.

2. JoJo’s Bizarre Adventure: Stardust Crusaders 2nd Season
David Production, 24 eps, Actioneventyr, Shounen, 2015

JoJo’s Bizarre Adventure: Stardust Crusaders 2nd Season eller Egypt-arcen som man også kaller den, er siste halvdel i JoJo’s Bizarre Adventure tredje del. Gjengen fra den første sesongen returnerer for å banke opp Dio Brando, seriens hovedskurk, for å redde den døende Hollys liv. Den andre sesongen er like morsom, merkelig, actionpakket og man finner også årets øyeblikk i sesongens siste og avgjørende kamp. I løpet av hele sesongen bygger det seg opp til et stort klimaks, og det leverer til de grader.


1. One Punch Man
Madhouse, 12 eps, Actionkomedie, Parodi, Sci-fi, Superkrefter, Overnaturlig, 2015

I fjor satte jeg en litt kontroversiell serie med en særegen visuell stil, i klassisk Masaaki Yuasa-ånd, på toppen, men i år er jeg med i bølgen når jeg sier at One Punch Man var 2015s beste serie, og det med god margin. One Punch Man er en serie som parodierer superhelt- og shounen-sjangeren ved å la en hovedperson slå alle motstandere med ett slag. Overraskende nok er den ikke repetitiv, men greier å variere nok til at den første sesongen hele tiden virker frisk. I tillegg dras heller aldri kampene ut, slik som er vanlig i shounen-sjangeren. Dette gjør at kampene hele tiden har nok energi til ikke å fisle ut i ingenting eller bli overkjørt av unødvendige dialoger. One Punch Man er tettpakket med gjennomført action, parodier, sprø karakterer og ren glede for mediet. Derfor er One Punch Man min favorittserie fra 2015.

Hederlig omtale går til Your Lie in April, Blood Blockade Battlefront, Yona of the Dawn, Charlotte og School-Live.

Diskusjon

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.