Filmfronts personvernerklæring
Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Gategutter, norsk film fra 1949

Drama Spilletid: 77 minutter Aldersgrense: 7 år

Interessant miljøskildring av Oslos gategutter alla 1920-tallet

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 15.11.2011]

Vi føler en gutteflokk fra 1920-årenes Oslo. Gjengen hørte til i gatene og stjal kokos fra lastebilene. Dette er en farlig lek som skulle bli alvor da storstreiken kom og alle kalte dem gategutter. Du får skildret miljøet som preget gateguttene. Vi får fortalt om vennskapet mellom guttene Karsten og Sofus og deres fremtidsdrømmer. Men arbeidsløshet, dårlig lønn og utnytting av unge mennesker truer deres drømmer...

Annonse:

Introen er svært fiffig gjort med noen krøllete plakater, med de som har vært med i filmen, som plakatklistrerene skal henge opp. Dette er som en ganske kul og flyter godt sammen med filmens begynnelse, der guttene fordeler seg opp gaten for å ta en lastebil. Det er styggen som er ute å kjører lastebil, og lasten er kokos. Den eldre gutten Gotfred blir skadet og blør mye etter sammenstøtet, men klarer å komme seg unna uten å bli tatt. De andre gutta får tak i jod slik at han ikke skal bli kokkosforgiftet. Den eneste som blir tatt med til forhør fra politiet er stakkars lille Sofus. Han tør ikke sladre for da vet han det vanker pryl når han kommer hjem.

Selv på skolen blir det fokus på slike småtyverier, og Gotfred er nødt til å holde seg hjemme så han ikke blir tatt. Sofus er ikke med å stjeler og det er derfor både rett og rimelig at han må ta prylen alene når læreren finner fram spanskrøret, for hvis han hadde sladret hadde han jo fått mye mer bank. Guttene stiller opp for hverandre og passer på at det ikke går hverandre ille. Gotfred har det ikke så bra hjemme og alle må stille opp så han ikke havner på guttehjem. Rangsystemet mellom guttene står sterkt og det er alltid de største som bestemmer. Og hva skjer om man kommer på kanten med lederen? Det er ikke lett å være gategutter.

Dette bygger på en roman av Arne Skouen. Det er flott å se hvordan vi gjennom guttenes liv får oppleve hvordan gateguttene speiler samfunnet som var på 1920-tallet. Det er stor klasseforskjell og arbeidsløsheten truer mest hos de svakeste. Når den politiske interesserte Reidar tar over ledelsen av guttegjengen blir det solidariteten for arbeiderne som står i fokus. De fortsetter med å angripe kokoslastebilene, men nå er det de bilene som er streikebrytere som blir ofrene. Filmen er en god stemningsrapport på samfunnets realiteter i Norge på denne tiden. Man kommer tett inn på guttene og får et godt fint stemningsbilde av hvilke verdier som regjerer i gata. Mye av problematikken er fremdeles aktuell den dag i dag. Vi lærer også en del om hvordan ting var før i tiden. Hvis du ser dette i en skoleklasse, kan det nok være en ide å ha en liten leksjon om 1920-åra og arbeiderkampene, for å få et bedre utbytte av filmen.

Arne Skouen er regissør sammen med Ulf Greber. Skouen er en av de virkelig store filmregissørene i Norge. Dette er en interessant film i så måte, siden dette står igjen som hans debutfilm. Her får vi svært gode skildringer av guttene og livet deres. Vi får en helt spesiell innsikt i en svunnen tid og dette fungerer godt som et historisk dokument for ettertiden. Filmfortellingen er fremstilt på en overbevisende måte og viser hvordan de hadde det i lavere sosiale lag. Dette er både spennende og lærerikt å følge i en norsk klassiker som kler sitt stempel. Den har flere lag ved seg og er svært interessant i så måte.

Skuespillet er ganske bra blant guttene som kjører showet. Tom Tellefsen spiller Karsten og gjør seg bra på lerretet. Også en svært ung Pål Bang-Hansen er både søt og artig som den mer skikkelige og snille gutten Sofus. Han fungerer som filmens store helt og er en du kan se opp til, også som voksen. I de voksne rollene får vi stiftet bekjentskap med blant annet Jack Fjeldstad som også var med i Arne Skouens store mesterverk ‘Ni liv’. Han gjør en mindre og mer svertende rolle som lastebilsjåføren ‘Styggen’. Du får også oppleve andre kjente og kjære fjes for sin tid som Carsten Winger, Einar Vaage, Ella Hval og Turid Haaland.

Dette er og blir en herlig film som utnytter sine enkle virkemidler til det fulle. Filmen hører til blant de bedre norske eldre filmene. Filmskaperne forsøker virkelig å fortelle noe med filmen. Gunnar Sønstevold står også for en den stødige og stemningsskapende musikken. Gategutter hører med andre ord til en av de virkelige store godbitene i eldre norsk film, og var filmen som fikk meg til å virkelig fatte interessen for eldre norsk film i sin tid. Den ble skutt i sort og hvitt, men det legger ingen demper på stemningen. Det er noe ved denne filmen som rører meg. Jeg husker godt hvordan det var å være gutt selv og vi får vist mye av den spenningen i det guttene gjør ting de ikke hadde lov til. Filmen viser også hvordan det er å være en del av gjengen. Alt i alt er dette en nærmest 'perfekt' norsk film for sin tid og en film det er vanskelig å misslike.


Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,3 av 6 - 25 stemmer)

Kritikker i media

  • Verdens Gang
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Filmfront
  • Dagsavisen
  • Se og hør

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Norsk Film A/S

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2018 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.