Logg inn
Bli medlem
 

Erobreren, norsk tv-serie fra 2012

Drama

Erobreren forfører ikke akkurat som Jonas forsøker på

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 21.02.2012]
Jonas Wergeland blir tatt av politiet etter at hans kone blir funnet død i leiligheten. Den gåtefulle Jonas vokser opp til å bli en mann for forfører en hel nasjon. Her får vi se alt som har preget og formet ham til å bli den mannen han er blitt. Det hele begynner på begynnelsen med Jonas som barn. Han blir fortalt av onkelen at han er en vanlig gutt, men det er ikke de andre rundt ham helt enige i. Han er svært tøff og når han blir banket opp så er han sterk som en stut. Men noe som virkelig går inn på ham er når hans beste venn Nefatiti dør da de bare 11 år gammel. Hun var så trygg og visste så mye. Hun lærte Jonas en god del mens hun lekte med ham. Jonas er en mann som blir lett påvirket av de han har rundt seg. Han bestemmer seg for at han skal bety noe i landet Norge. Han vil bli landsfader...
Reklame:
Serien begynner med at en herremann midt i livet blir hentet ut av sitt eget hus av en politimann. Pressen står klar med kameraer og reportere i an marsj. Så får vi se en forside av VG der det står om ‘Tragedien i villa Wergeland’, og hvor mannen som hentes ut av huset er avbildet på forsiden. Tante Laura Hansen forteller at det kom som et stort sjokk og at de ble sønderknust. Hans bror Daniel Hansen forteller at han var rar og holdt jo på med så mye. Mor Åse Hansen sier at hun vet ikke om hun kan svare på det, fordi han er bare sønnen hennes. Så blir det fortalt at Jonas sin kone Margrete Bog er funnet død i parets villa. Vi går derfra tilbake til tidlig på 60-tallet. Jonas er da gutt og ser på et fly som kjører over nattehimmelen mens han befinner seg på loftet. En jente forsøker å overbevise Jonas om at alle har sjel. Hun snakker om de svarte og hvor gode de er å skape musikk. Hun setter på en en jazzplate av en artist som virkelig kan sine saker og skaper magi. Så hører Jonas at bilen kommer helt opp mot leilighetsgården der de bor. Onkel William kommer med en TV til dem som de må få inn i all hast fordi de skal alle til kirken å høre faren spille på orgelet. Så møtes de hjemme hos Jonas sin familie etterpå der onkel William kjører showet. Han kan ikke begripe hvordan en voksen mann kan være tilfreds å pumpe luft i en haug med orgelpiper, dag ut og dag inn. William har gjort seg rik på å hjelpe de fattige i Afrika, og han mener at man må kunne svare for seg hva man bruker livet sitt til. Onkel William mener at Jonas er en helt vanlig liten gutt, og det mener han at Jonas skal være fornøyd med. William legger til at det beste man kan håpe for Jonas del er at han ikke gjør seg bemerket, fordi gutten er velsignet med den hellige enfoldige alminnelighet.

Serien bygger på Jan Kjærstads triologi med romaner om Jonas Wergeland (‘Forføreren’ fra 1993, ‘Erobreren’ fra 1996 og ‘Oppdageren’ fra 1999). Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men man aner at i dem skjuler det seg noen interessante og underholdende i bøkene. Den første tanken som slå man når man setter seg ned med denne serien er at man føler litt flashback til den danske suksess-serien ‘Krøniken’. Dette er som et forsøk på en slags norsk variant av den. Her strekker serien seg over en rekke tiår og det har nok vært veldig utfordrende når man skal lage god TV. Det er nok ikke rart at dette har kostet mye penger og dette er jo blitt NRK’s dyreste serie til nå. Serien sentrerer seg rundt Jonas Wergeland. Han er en ung mann som man ikke får helt tak på i begynnelsen av serien. Det hele starter jo på sekstitallet der Einar Gerhardsen og hans regjering forsøker å ikke gjøre forskjell på folk med sin arbeidersosialisme. Jonas vokser opp i en leilighet med balkong på Grorud. Familien hans får seg TV som en av de første i strøket. Faren hans spiller orgel i kirken, noe som irriterer onkelen som mente han heller burde ha blitt en berømt pianist av internasjonalt kaliber. Jonas leker med guttene i gaten som gutter flest. Han begynner å se seg om etter sin plass i livet. Han går innom en rekke forskjellige scenarioer. Jonas forsøker seg som livredder, lurer litt på om han skal gå i sin fars fotspor. Noe er sikkert og det er at han vil bety noe.

Karakterene her virker noe kunstige og stive. Dialogen er også noe som virkelig ikke klarer å engasjere deg, og ting virker veldig unaturlig. Jonas beskrives av de rundt ham som en spesiell fyr, men dessverre klarer ikke serien å formidle dette. Man ser riktignok at alle rundt ham forteller at han er det, men man ser det ikke på ham at han skiller seg så mye ut. Man tror aldri helt på ting som bygges opp her. Barna som spiller og resten av karakterene blir for innadvente folk som man ikke får fram menneskeligheten i seg. Jeg nekter å tro at folk var så lite livlige før i tiden. Man blir jo med tilbake i tid, men man blir aldri helt sugd inn i universet. Litt synd når produksjonen er såpass påkostet som det dette er. Det hele er alt for uengasjerende og selv om det skjer saker som dødsfall og andre ting som skulle vært sterkt kost for oss, så bryr man seg nesten ikke om det. Dette er blitt en litt rotete, traust og uangripelig TV serie. Den favner om så mye at den nesten roter seg helt bort. Det slår man at dette nok ikke var noe sjakktrekk å begi seg ut på å lage disse bøkene om til TV-serie. Det virker som mye av tingene foregår oppe i hodet til folk. Dette er saker som nok gjør seg bra i en bok, men som på filmrullen er mer krevende å beskrive. Regissør Eva Isaksen har nok gjort hva hun kunne her, men dette var nok et prosjekt som ble for vanskelig å ro i land. Serien erobrer deg ikke som seer. Men man får også en del nakenhet her og i episode tre blir det også svært mye 'pøking' da Jonas opplever den magien. Det kan sikkert for noen gjøre opp noe, men for meg synes jeg dette bare ble litt trist.

Dette var igrunnen et skue som ikke bød på den helt store underholdningen. Men selv om ting fortoner seg litt middelmådig på manuset, så skal man ha litt kredabilitet for at alt er så tidsriktig gjennomført. Man kan nok drømme seg litt tilbake til sin ungdom, barndom eller tidligere i livet. På den fronten fungerer nok Erobreren på et vis som noe man kan helt klart kan prøve seg på. Serien blir heller ikke så mye bedre etter hvert, men det er dog en viss minimumsunderholdning i det hele. Mens mye glir glatt, så blir man rett og slett oppgitt av enkelte scener som aldri blir i nærheten av troverdig. Andre scener igjen blir litt for opplagte, som om man skal utbrodere ting man allerede har skjønt for lenge siden. Ting kommer seg noe i episode tre selv om man også blir oppgitt av enkelte scener som er 'too much'. Jeg klarte imidlertid å se igjennom hele serien og det er da noe. Det er mulig at det er folk der ute som vil sette mye mer pris på dette enn jeg gjorde. Er du kanskje en av dem?

Diskusjon

Les mer om tv-serien
Gjennomsnittskarakter:
(3,9 av 6 - 10 stemmer)

Anmeldelser i media av S01

  • 5 Side2
  • 3 Filmfront
  • 2 Verdens Gang
  • 2 Dagbladet
  • 2 Filmbyen

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Nattsvermeren»

 

«Hobbiten: Femhærerslaget»

 

«Hobbiten: Femhærerslaget»

 
 

«The Purge: Anarchy»

 

«The Legend of Hercules»

 

«Guardians of the Galaxy»

 

«The Rover»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2014 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.