Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Døden på Oslo S, norsk film fra 1990

Action, Drama Spilletid: 99 minutter Aldersgrense: 11 år

Tenåringsfilm med greit driv og en ok spennende fortelling

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 15.10.2012]
15 år gamle Pelle bor i en leiegård i Oslo. I samme leiegård bor også bestevennen Proffen. En dag får Pelle penger til klær hjemmefra og stikker ut og handler. Guttehjemsbarna Filla og Stein stjeler hans penger. Pelle drar bort på en hamburgerbar for å trøste seg etter at han får sine nye klær stjålet fra seg. Der treffer han Lena som han forelsker seg helt i. Like etter begynner Pelle og Proffen og leite etter Stein og Filla som er borte. Like etterpå forsvinner også Lena og med god støtte i Pelles hippieforeldre og Leffy, leter Pelle og Proffen etter Lena, Filla og Stein. Dette blir en jakt etter de tre gjennom byens bakgater i et miljø med stoffmisbruk og prostitusjon...
Annonse:

Filmen begynner med at vi får se en gutt med langt lys hår på et bad. Hans navn er Filla. Så kommer Skånseth (Bjørn Sundquist) inn på badet og sier at ikke Filla trenger å bekymre seg. Han sier at han vet hvordan han har det. Skånseth sier at moren til Filla blir snart frisk igjen og da kan han dra hjem. Så kommer en annen gutt med langt hår ved navn Stein og skriker at han har noe å preike med Skånseth om. Gutten gir seg ikke og skriker at han tenkte de kunne preike om horer. Man ser at Skånseth blir litt sint, og da han løper mot Stein smetter Stein inn på kjøkkenet og låser døren rett foran nesen til Skånseth. Han skriker så etter stein at han må lukke igjen paddekjeften sin. Stein skriker inne fra kjøkkenet at han har hørt at Skånseth også har forsøkt seg på unge horer også. Og når ikke Stein slipper ham inn på kjøkkenet så bruker Skånseth makt på døren og så blir det et voldsomt basketak inne på kjøkkenet der kopper og tallerkener flyr vegg i mellom og knuses. I neste scene ser vi Pelle og Proffen komme ut fra kinoen svært fornøyde. Proffen har greid å gjette morderen et kvarter før Pelle og er ganske stolt over det. Rett etter tuller de foran noen butikker og så må Proffen løpe. Pelle går å kjøper seg en dongeribukse. I mellomtiden har Stein og Filla kommet seg løs fra Skånseth og gjemmer seg i en trappeoppgang i byen. Like etter kommer og de stopper ham og spør ham om de kan få låne noe penger av ham.

Filmen byger på den andre romanen til Ingvar Ambjørnsen om Pelle og Proffen. Dette er en spenningsfilm om det å være ung i et bysamfunn. Vi får se at noen ungdommer lever sitt liv på gaten og i ødelagte bakgårder. Filla og Stein bor på et guttehjem der bestyreren Skånseth har skumle opplegg på gang. Guttene vanker også i undergrunnsmiljøet i Oslo. Pelle og Proffen er to flotte gutter som har lært en hel del om å ta vare på folk. Og da deres venner blir borte på denne måten slår de affære og forsøker å finne dem igjen. Lena har også et stort problem som hun også får hjelp med. Det har aldri vært enkelt med narkotika og det avhengighet gjør med deg og det får vi se noe til her. Og som det hele ligger det et lite mysterium her som gutta må løse.

Da jeg var yngre digget jeg denne filmen. Jeg synes den var både spennende og engasjerende å se. Det samme gjorde også resten av Norge som virkelig omfavnet denne Pelle og Proffen-filmen. Dette er en ungomskrimfilm og en mer rå skildring enn den man var vant med i slike filmer fra før av. Her får man et brutalt ungdomsmiljø med en tilhørende tematikk. Og til tross for at dette omhandler heftige saker så klarte regissør Eva Isaksen å få dette til å bli mer realistisk enn man hadde sett i slike ungdomsfilmer fra før av. Dette var en film som talte mer til ungdommen enn det man hadde fått fra før. Denne filmen sitter også igjen med å skulle ha en bra nerve og spenning som gjør at en blir bra underholdt mens man ser. Det hjelper også på at mye av det man får her er ekte vare i form av lokasjoner som faktisk er tatt rett fra gaten og falleferdige ekte bygninger og slikt. Også språket er friskt og man føler at det forsøker å tale direkte til ungdommen.

Men til tross for at det er mye bra her så likte jeg ikke hvordan skuespillerne bak Filla og Stein snakker og oppfører seg. De virker litt for typiske dophuer og føles ikke helt naturlig i filmen. Da er Håvard Bakke bedre i filmen og han viser at han har noe for seg i filmen med bra utstråling som Pelle. Det er en bra scene i det Lena møter Pelle. Det er bra kjemi dem i mellom. Man plages litt når man ser dette igjen fordi det passer aller best på et litt yngre publikum. Filmen har også tapt seg en del med årene og selv om den var ‘bra for å være norsk’ da den kom ser man at dette ikke er helt den filmen som viser seg som den beste filmen hvis man sammenligner med de beste i klassen. Stilen i filmen er dog veldig ‘laidback’ og det er nok noe som mange yngre liker. Men selv om ting er lagt opp med et tøft miljø så er det en del barnefilm i dette, uten at det gjør så mye. Det at man får disse guttene som leker detektiv føles litt påtvingt, men det passer nok godt på et yngre publikum som klarer å identifisere seg med guttene.

Det som var friskt på begynnelsen av 90-tallet virker litt utdatert i dag og man forventer mer av en ungdomsfilm i dag enn det man gjorde den gangen da dette var helt topp. Man merker at dette er heftig på krysningen midt mellom åtti- og nittitallet. Man ser det i klesstilen, frisyrene og på språket og hvordan ting ser ut. Det er dog noe litt nostalgisk over å se igjen denne filmen om den tiden og slik ting så ut i min barndom. Klesstilen er akkurat den samme som jeg gikk med da jeg var yngre og et slår meg så gammeldags og stygt mye så ut den gangen. Men filmen bringer dog frem en del gode minner om en svunnen tid uten Internett og med simple dataspill der gameplayen var mye viktigere enn grafikken.

Det som ødelegger mye her som jeg har vært inne på før at dialogen og replikkene ikke faller naturlig nok. Det er ikke helt det samme å se dette etter den treffende Harald Eia-parodien på Lena. Drivet i filmen er greit og man får flere småspennende øyeblikk. Ting er dog godt fortalt og med bra humor innbakt i forestillingen. Selv om dette har tapt seg litt med årene er det fremdeles en film som engasjerer noe. Musikken er også herlig kul fra DumDum Boys og passer perfekt inn i filmen som gjennomgående themesang. Spenningssekvensene fungerer godt ennå og det gjør at dette fremstår som bra underholdende. Filmen kommer seg også litt underveis som man kommer inn i karakterene og miljøet. Jeg ruller en svak firer for denne filmen som fremdeles er ganske grei å se.


Les også anmeldelser i samme filmserie:
- De Blå ulvene - Friskere enn Giftige løgner, men ikke akkurat Pelle og Proffen på sitt beste
- Giftige Løgner - Klarer ikke helt å følge opp suksessen til den første Pelle og Proffen-filmen

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- De gales hus - Realistisk, sterk og fin film
- Mors Elling - Elling på ferie til varmere strøk
- Landstrykere - Severdig norsk fargerikt Hamsundrama
- Brennende blomster - Bra barn til voksen

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4 av 6 - 41 stemmer)

Kritikker i media

  • Verdens Gang
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • Filmfront

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Norsk Film A/S

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.