Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Arme, syndige menneske, norsk film fra 1980

Drama Spilletid: 167 minutter Aldersgrense: 15 år

Sterk temafilm om rus og livsproblemer

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 16.09.2013]

Erik Mogensen er en tilsynelatende ung vellykket journalist. Han reiser til København for å skrive en artikkel om narkomane ungdommer. Erik sliter med alkoholproblemer i perioder. Litt etter at han har kommet til København begynner alkoholen å ta kontroll over ham igjen. Vi får også tilbakeblikk fra den tiden Erik var innlagt på et psykiatrisk sykehus. Vi får se hvordan han har hatt det på sykehuset og i tillegg hva som skjer i møte med de narkomane som han har mer til felles med enn han selv først vil innrømme...

Annonse:

Filmen åpner med at vi hører en stemme som forteller at da han våknet i morges husker han ikke hvor han var eller hvem han var. Han hadde det bare godt med ingen krav og forventninger. Så får vi se noen gutter som hopper bukk før de danser litt i et annet klipp. Så kommer stemmen igjen og forteller at han sakte men sikkert kom tilbake til realiteten igjen. Dette babbelet skjønner man mer av etter hvert i filmen.

Det er et sterkt tema filmen tar opp. Aldri har det vært lett med avhengighet av rusmidler, men det har ofte også en bakenforliggende årsak til at folk drukner sine sorger i alkoholen. Her får vi se hva som plager hovedpersonen. Noen ganger er det som han ikke lever sitt eget liv. Vi får se at problemer er noe som kan hende alle. Selv en vellykket journalist på toppen av samfunnet kan få sine drømmer knust av at livet går han i mot. Han har jo til og med en sønn, en kone og familie rundt seg, men kravene blir for store på ham. For hovedpersonen blir det viktig å holde fasaden, men etter hvert får vi se at han får mer enn noen riper i lakken etter hans Københavntur. I løpet av dagene i København og på klinikken får Eriks vellykkede overflate seg en overhaling, og under den finner man nøyaktig den den samme angsten og den samme utryggheten som preger menneskene han kommer i kontakt med i løpet av disse dagene.

Det er en meget rar begynnelse på filmen. Med masse stillestående bilder og en dialog som rører over disse. Man antar at denne starten forsøker å beskrive følelser med å være rusavhengig og psykisk syk. Det er åpenbart at regissør Egil Kolstø forsøker å formidle noe med denne filmen, selv om jeg ikke henger med på alt som skjer i alle bildekomposisjonene. Filmen er ganske ‘kunstnerisk’ sydd sammen med masse skjøre bilder og fotoføleri. Den dveler ofte med små ting som røyk som kommer opp av en skorstein eller at hovedpersonen ligger stille på en sofa. Det blir mye hopping frem og tilbake i tid og inn og ut av følelser. ‘Arme, syndige menneske’ føles langt i fra som noe film for massene. Den er litt langsom og det blir mye tid til stillhet mellom slagene med lite dialog. Det er også nesten ikke noe musikk i filmen og det er masse fremtredende bakgrunnslyd som tar over showet som dryppende vasker og annet som lager lyd bak den langsomme lavmælte dialogen. For mange vil nok filmen føles som en prøvelse å se, men den har noe ved seg som man tar seriøst om man liker temaet. Kolstø virker å ha en plan med filmen og alt kommer mer og mer til sin rett etterhvert som man forstår hovedpersonen. Det hele er til og med litt mesterlig fremstilt til tider.

Denne filmen mistet meg litt i begynnelsen, men den preger meg mer og mer jo mer man kommer ut i filmen. Det blir mange sterke scener som da Erik treffer på en forfyllet svensktalende mann i København som han spanderer øl på. Møtet mellom disse to som har mer felles enn det ser ut er også en fin scene i filmen. Etterhvert ser vi at Erik tar over rollen til den forfyllede mannen som er litt av kontroll. Scenen er også svært troverdig gjort med en innlevelse i skuespillet fra den svensktalende mannen som nærmest snøvler om alt og ingenting. Noen scener gir oss informasjon om filmtemaet og også journalistens sak om narkotikaproblemene er med på å få mer kjøtt på beinet. Også scenen der en narkoman jente setter seg et skudd er også sterk kost i filmen. Deler av den scenen er også sensurert, men til tross for dette blir man preget av alvoret. Man får virkelig medynk med den stakkars narkotikaavhengige jenten som ikke får mat i seg i uruset tilstand.

Vi får et komplisert portrett av en merkelig mann som har fått problemer. Han forsøker å holde fasaden og det kan være vanskelig nok til tider. Erik kan bli litt kranglete når han drikker og forsøker å få frem sin mening. Vi får se sakte men sikkert miste kontrollen over livet og arbeidet sitt. Filmen var også veldig lenge med sine over to og en halv times spilletid, men det gjør sitt til at vi blir godt kjent med Erik og hans problemer. Man forstår litt og litt mer av hovedpersonens liv og lynne. Han virker som en bra kar på bunn. Rolig men ikke så karismatisk av seg. Han er nærmest litt usynlig. Det hele blir tolket på en ypperlig måte av Svein Scharffenberg som bærer filmen på sine skuldre. Scharffenberg gir oss en rollefigur med flere lag på som det i begynnelsen ikke er helt lett å bli klok på.

For å oppsummere synes jeg at denne filmen vokste på seg etter hvert. Den er lang, men blir bedre når man får tid til å kjenne på det ubehaget som hovedpersonen føler. Dette var en temafilm som overrasket meg litt fordi jeg først avskrev den, men så kom den tilbake med mer kraft og gjenvant meg som seer. Dette rørte noe i meg, jeg liker historier om svake folk som sliter. Vi mennesker sliter alltid med noen form for problemer og man kan delvis kjenne seg igjen i sider også ved dette dramaet, selv om dette er litt tunge problemer til tider. Men alle kjenner nok på angst, stress og press. Gjennom å se denne filmen føler jeg at jeg fikk et bedre inntrykk og bilde av hvordan rusavhengige kan ha det. Det er også interessant å se forvandlingen fra det som ser ut som en vellykket mann mot den ultimate tapelsen av livskontrollen. Mot slutten får man også på plass en del av brikkene som har lagt litt løse underveis og man føler at filmen får en større mening når alt faller på plass.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Dager fra 1000 år - Blanda drops for de spesielt interesserte

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,6 av 6 - 8 stemmer)

Kritikker i media

  • Aftenposten
  • Filmfront
  • Verdens Gang
  • Programbladet

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.