Anmeldelse av Vinden stiger (Kaze tachinu), japansk film fra 2013

Jiro ønsker å fly, men han er nærsynt og må derfor oppgi drømmen om å bli pilot. Han bestemmer seg i stedet for å bli flykonstruktør. Inspirert av italiensk flydesign setter han alt inn på å lage flygende kunstverk. Han får etter hvert jobb på en av Japans ledende flyfabrikker og begynner å utvikle det som skulle bli jagerflyet Zero som japanerne brukte under andre verdenskrig.

Parallelt fortelles også hans kjærlighetshistorie med den vakre Nahoko, en relasjon som virkelig settes på prøve under ekstreme forhold. Historiske elementer og hendelser som det store jordskjelvet i 1923, de etterfølgende epidemiene og depresjonen, samt krigen som nærmer seg, er settingen for denne historien.

Hayao Miyazaki, grunnleggeren av legendariske Studio Ghibli, har med sin siste film ”The Wind Rises” forent både den umiskjennelige animasjonen med tyngre historiske elementer og tematikk, blandet med kjærlighet og håp i denne vanskelige perioden i Japans historie. Det er et påfallende tungt og dystert teppe over denne filmen, kanskje noe uvandt fra en slik type film, men likevel tilfører dette noe voksent, alvorlig og oppslukende fascinerende ved det hele.

Igjen bergtar universet og vi tas med på nærmest pusteberøvende enkeltbilder, landskap, animasjonsutsnitt som bare Miyazaki og Ghibli-produserte filmer klarer by på. Det er fristende å tolke denne filmen som et aldri så lite portrett av Miyazaki selv, for også han har nok i sin tid, i likhet med hovedpersonen Jiro, ønsket å skape store ting, dog innenfor animasjonens verden. Akkurat dét klarte han så absolutt, og som avslutningsfilm i regi Miyazaki føles denne historien absolutt verdig og sterk, ja rett og slett ganske så personlig.

”The Wind Rises” overbeviser kanskje ikke fullstendig. De mer mystiske elementene som er så ofte gjeldende i mange av hans andre filmer, er ikke like dominerende denne gang. Forankringen i virkelighetens Japan er selvsagt mye med på å dra det hele litt mer ned på jorda. Likevel blir det da litt rom for de mer drømmende og fantasifulle scenene, her vist igjennom Jiros mange (dag)drømmer rundt det å skape fantastiske flymaskiner.

”The Wind Rises” skiller seg dermed kanskje noe ut i fra den ofte eventyraktige, mystiske og mørke verdenen Miyazaki ofte drar oss inn i. Den har en vemodig handling og en voksen tone som på en måte gjør filmen nettopp passende som en avslutningsfilm i regissørens karriere.

Litt tyngre, gravalvorlig og mindre eventyrlig kanskje… denne soga er like fullt en så stor fascinasjon av en historie, animasjon og et univers som få andre aktører i bransjen kan tilby på denne måten. De eksotiske elementene med asiatiske skikker, handlinger, miljøer og tradisjoner blir så unikt ivaretatt igjennom denne typen animasjon, og blir slik et godt avbrekk fra typiske dominerende amerikanske motsatser. Nivået blir altså opprettholdt godt også i denne siste regi-filmen til den legendariske regissøren. Så gjenstår det bare å se om arven etter ham blir ivaretatt og opprettholdt av neste generasjon animasjonsaktører, noe man ikke kan annet enn å tro og håpe på.

[ Foto/Copyright: Arthaus ]

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Ponyo - Magisk haveventyr for hele familien
- Det levende slottet - Solid japansk eventyrlig animasjon
- Chihiro Og Heksene - Mesterverket er igjen på kino, med meget god norsk dubbing
- Prinsesse Mononoke - Episk japansk animasjonseventyr
- Porco rosso - Svært underholdende kvalitetsanimasjon om helteflygere
- Kikis Budservice - Tvers igjennom koselig!
- Min nabo Totoro - Super fantasifull barnefilm med passe mystikk
- Laputa - Himmelslottet - Filmen om himmelslottet fenger
- Nausicaä - Prinsessen fra Vindens Dal - Engasjerende miljøeventyr for voksne
- Lupin III - Slottet i Cagliostro - Flott animert actioneventyr!