Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av De Dødes tjern, norsk film fra 1958

Grøsser, Thriller, Mysterie Spilletid: 76 minutter Aldersgrense: 15 år

Svært vellaget og stemningsfullt hyttemysterium

[Skrevet av: Tore Andre Øyås, Dato: 24.04.2015]

En gruppe mer eller mindre gode venner drar på en flere dager lang hyttetur som skal vise seg å bli både skremmende og skjebnesvanger for flere av dem. Historien om de Dødes tjern er regnet som den første norske grøsserfilmen, og selv i dag er det beundringsverdig mye stødig og riktig gjort ved filmen som gjør den til også en av de beste norske filmene noen sinne laget.

Annonse:

Regi var av Kåre Bergstrøm som sammen med forfatter André Bjerke skrev sistnevntes bok om til denne filmversjonen. Bjerke spilte også selv en av hovedkarakterene i filmen, sammen med navn som Henki Kolstad, Bjørg Engh, Erling Lindahl, Georg Richter og Henny Moan.

Per Lillo-Stenberg er Bjørn Werner, tvillingbroren til Liljan Werner som er en del av vennegjengen. I dagene før hytteturen har Liljan syntes broren hennes var så rar og hadde på følelsen at noe er galt. Når gjengen så ankommer hytta hvor de regner med at Bjørn er og skal ta imot dem, er han imidlertid ikke å finne. De finner etter hvert hunden hans skutt død, samt hans lue og gevær liggende ved kanten av et tjern like ved hytta. Har Bjørn tatt selvmord, har noen drept ham, eller kan en kjent historie om en forbannelse virkelig være sann?

Dette er noe av hovedproblemstillingen gjengen står overfor. De befinner seg langt inni den grønneste norske granskauen man kan tenke seg, med strålende varmt sommervær og hvor et tjern på stedet spiller en helt sentral rolle. Vi får fort fortalt at tjernet har en helt spesiell historie å vandre med, nemlig at flere mennesker skal ha druknet der opp i gjennom historiens løp, og nå ser det altså ut til at også disse menneskene skal bli rammet av noe forferdelig. Etter at Bjørn er sporløst forsvunnet og trolig befinner seg i tjernet, blir hans søster Liljan både rar, merkelig og veldig tiltrukket til tjernet. Hun går i søvne nattestid og synes å ville hoppe i tjernet selv. Flere vandrehistorier bygger ytterligere opp under mystikken på stedet, og til slutt er det som om karakterene og stedet oser over av spenning, mystikk og merkelige hendelser.

Sprekt karaktergalleri i effektiv narrativ

Karakterene i historien er svært varierte, annerledes og fascinerende. Her er flere bedrevitende voksne herrer, deriblant en forfatter, en psykolog og en politimann. Disse bidrar til både uenigheter, diskusjoner og uro innad i gruppen, noe som skaper både underholdning og vibrasjoner i stemninger. Et par klassiske ”svake” kvinnekarakterer hørte også med på denne tiden, og Liljan synes å bli mer og mer rar og mentalt sliten av alt oppstyret i skogen. Selve klovnen i gruppa er Henki Kolstad, en mann som oppdager ting som ingen tror på, og som med sin hovedrolle er som oss publikums ”representant” og holdepunkt, vi ser og tenker ting igjennom hans synsvinkel. Det er nemlig han som spør de mest sentrale spørsmålene, det vi også sitter og lurer på, samt at han blir som en kasteball imellom alle de andre karakterene som mer skal fungere som mistenkte og litt mystiske hver for seg. Flere av menneskene, særlig mannfolka, kan virke både innesluttet og småskumle, så heller ikke her er det mangel på spenning.

Som historie utnyttes både fortellerteknikk, tid og rom ypperlig, her er det aldri dødpunkter og filmen føles oppsiktsvekkende effektiv og gjør en svært god bruk av kun nødvendige opplysninger og replikker for å få historien fremover. Det tar ikke lange tiden før vi er i skogen og hytta, men uten at det føles for forhastet heller.

Veldig pen film, selv i svart/hvit

Til å være fra 1958 og derfor også uten farger, er ”De Dødes tjern” både vakker og stemningsfull, mye grunnet lys, skygge og kontrastene her imellom. Siden handlingen er på den norske høysommeren, er det dog litt vanskelig å si når på døgnet handlingen foregår. Med nærmest dagslyse netter her til lands, er det vanskelig å se om det såkalte måneskinnet er nettopp måne eller sol, og omvendt på dagen, hvorvidt sola skinner eller om det er månen som reflekteres i tjernet. Likevel, med også pene bildeutsnitt og kamerapanoreringer, får vi servert flotte naturbilder og vide utsnitt som passer hytta, rommene innvendig, skogen og tjernet godt, akkurat som deres bredde og form selv er lange og brede.

Med flust av natur og andre elementer som bare roper ’norskhet’ over hele fjøla, blir det også noe grunnleggende gjenkjennelig her for svært mange. Alle har vi vært på en eller annen hyttetur, skogstur og badet i et vann. Slik også den nyere ”Villmark” (2003) skulle spille på mange slike elementer, slik oser det også en norskhet og lett gjenkjennelig aura over hele filmen og handlingen.

Dristig og kontroversiell løsning

Når det gjelder historien og tematikken som til slutt kommer for en dag, er det en ikke så rent lite spesiell og dristig løsning på mysteriet. Uten å røpe noe av hva slutten byr på, kan det trygt sies at filmen også her skiller seg godt ut, særlig til å være så gammeldags. Øvrige sentrale sider ved manus som psykologi, overtro, kjærlighetsaspekt og fornuft, er blandet sammen til en morsom og leken vri på noe som lett kunne blitt en klisjémessig historie i et slik type mysterium, men som heller altså skiller seg kraftig ut som løsning på et slikt mysterium.

Med også innslag av komedie og humor, samt flere direkte sterkt stemningsmessige creepy enkeltscener, blir det samlede underholdningspreget veldig godt og variert, selv i dag, 57 år senere! En drømmende og svevende musikk passer handlingen ypperlig også. Som produkt av 50-tallet er det ikke fritt for at man i dag også har flere ufrivillig komiske sider å le av, som stivt skuespill, replikkavvekslinger og et noe kvinnenedverdigende manus, som når Kolstad lirer av seg ”Kom nå kjerring, inn og kok”!

”De Dødes tjern” er spekket med så mange elementer som fenger og berører, samt er gjort på en strengt effektiv og nærmest formelpreget måte, at helheten ikke vanskelig står seg igjen som en klassiker av det bedre slaget. Som spenningsfilm er den selvsagt ikke forferdelig skummel i dag, men de unike stemningene som skapes av location, lys og mørke, skummel hytte, og med usikre elementer i karakterene og mystiske historier, gjør at den utvilsom funker godt fremdeles!




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Bjurra - Barna driver sin egen kommune
- Hans Nielsen Hauge - Interessant om helten som la seg ut med kirkens sterke menn for sin overbevisning
- Blodveien - Sterk skildring av jugoslaviske fanger i tysk konsentrasjonsleir i Norge
- Andrine og Kjell - Litt undervurdert norsk kjærlighetsfilm
- Det kunne vært deg - Kjærlighet er ikke lett...

Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.

Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm


Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,7 av 6 - 33 stemmer)

Anmeldelser i media

  • Filmfront
  • Verdens Gang
  • Film&Kino
  • Cinerama
  • arilabra.com
  • skrekkfilm.com
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Dagsavisen

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Norsk Film A/S

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.