Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av The Tragedy of Othello: The Moor of Venice, amerikansk film fra 1952

Drama, Romantikk Spilletid: 90 minutter

Welles i storslag

[Skrevet av: Ole Marius Repstad, Dato: 17.10.2015]

Generalen Othello blir manipulert til å tro at hans kone, Desdemona, er utro med en av hans offiserer, Michael Cassio. I virkeligheten er det en del av planen til fenriken Iago.

Annonse:

Orson Welles har adaptert flere bøker og stykker, og med Welles’ bakgrunn som teaterskuespiller var det bare et tidsspørsmål før han skulle filmatisere et stykke av William Shakespeare. Hans første Shakespeare-adaptasjon kom i 1948, og det var da snakk om Machbeth. Othello ble så hans andre Shakespeare-adaptasjon i 1952. Den tok tre år å filme. Grunnen til dette var at Welles’ slet med å finne pengene til å finansiere filmen, og derfor måtte han spille i andre filmer i mellomtiden, deriblant den anerkjente The Third Man.

Jeg har ikke lest eller sett teaterstykket Othello, derfor vil jeg ikke komme med noen sammenligning mellom stykke og film, og omtalen vil bare basere seg på filmen.

Othello starter med et grep som ødelegger filmens klimaks. Den viser slutten, og så går den tilbake til begynnelsen og tar det derfra. Dette er noe som har blitt gjort mange ganger, og det funker stort sett bra å gjøre det slik. For eksempel i Citizen Kane gjøres det også, men der brukes det på en annen måte. I filmer eller fortellinger der alt bygger seg opp til et stort klimaks, gjør man seerne en bjørnetjeneste ved å vise dem slutten først. Så hvis jeg kunne se Othello på nytt uten å vite slutten, hadde jeg nok hoppet fram til den egentlige begynnelsen.

Et annet grep ved Othello er at Shakespeares originalspråk er bevart. Språket er utdatert for lenge siden, men det er likevel noe beundringsverdig ved at Welles’ har valgt å være lojal mot stykket, til tross for at det kan virke noe fremmedgjørende på seerne.

Men la meg sette disse grepene til side og se på handlingen. Othello forteller historien om generalen Othello som er gift med Desdemona, til hennes fars store fortvilelse. De er lykkelige sammen, i det minste helt til den slue og smålige fenriken Iago fører Othello bak lyset. Derfra og ut handler det om hvordan Iago skal lure Othello til å bryte sitt ekteskap på den ene eller andre måten.

Jeg ble overrasket over hvor engasjerende denne fortellingen faktisk er. Med sitt raske tempo, noe som var nødvendig for en halvannen times lang film som adapterer et ca. tre timer langt stykke, greier filmen å presentere hovedkonflikten, å gjøre vendingene troverdige og avslutte det hele som det bare kan ende. Strukturen virker troverdig og handlingen virker velskrevet.

Noe annet som er velskrevet, er karakteren Othello. Det er Othello det brukes mest tid på i filmen, naturlig nok. I denne rollen stråler Orson Welles, og det vises at Shakespeare er noe han kan. Othello er en karakter som har en urovekkende utvikling. Vi ser han gå fra å ha fullstendig tillit til sin hustru til å betvile hennes minste utsagn. Othello er ingen dum karakter, men han har for mye tillit til de rundt seg ettersom han kaller blant annet Iago for ”Honest Iago” uten i det hele tatt å betvile ham. Derfor vil han også stole på ham og de han anser som ærlige når det gjelder det meste. Dette gjør Othello til en troverdig karakter som kanskje ikke er så lett å like, men som kan engasjere publikum og drive handlingen videre.

Det brukes egentlig ikke så mye tid på de andre karakterene, noe som er forståelig når filmen er såpass kort. Iago er ikke noe annet enn en slu og smålig type og Desdemona er ikke annet enn ei kone som ikke forstår hva som skjer. Det er liten utvikling av disse karakterene, men det er heldigvis en utvikling med tanke på rollene deres i handlingen. Noe som vil si at de ender opp et helt annet sted enn der de begynte, altså den ytre handlingen. Jeg vil si at det er det rette valget for filmen. Skuespillerprestasjonene til Micheál MacLiammóir som Iago og Suzanne Cloutier som Desdemona er for øvrig gode. Jeg tror på Micheál MacLiammóir som en listig snik og Suzanne Cloutier som den forvirrede hustruen.

Selv om Othello er en film som er langt utenfor sjangeren som Welles kanskje er mest kjent for, film-noir, er det spesielt en ting som helt tydelig er lånt fra film-noir-sjangeren. Mot slutten av filmen er det et storforbruk av skygger, og filmingen kan minne om andre filmer fra Welles. For meg er dette positivt, jeg har ikke noe utsette på det, og det er moro å se Welles’ kjennetegn.

Othello er en bunnsolid film med engasjerende handling og en drivende god Orson Welles i hovedrollen. Noen vil nok være ubekvem med at originalspråket til Shakespeare er bevart, men det er nok mer en smakssak enn noe annet. Birollene har ikke den beste utviklingen, men er gode nok karakterer til å drive handlingen videre.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Prosessen - En absurd opplevelse
- Touch of Evil - Welles mestrer film-noir til fingerspissene
- The Lady from Shanghai - Typisk film-noir
- The Stranger - Solid på sitt beste, men blir kanskje for ordinær
- The Magnificent Ambersons - Klassisk familiesaga om et samfunn i endring
- Citizen Kane - Perfekt debutfilm av en sulten filmskaper

Trailer eller filmklipp:

Diskusjon

18.10.2015 sier Pål Frostad: Kommentar på Ole Marius Repstad sin omtale 'Welles i storslag': Denne skal jeg få med meg :)

Omtalespalte: Klassiker

I denne spalten trekker vi frem klassike filmer innenfor filmens verden. Det er ikke så nøye hvor gammel filmene er så lenge man tenker på dem som en klassikerfilm. Filmfront ønsker å trekke frem små og store filmklassikere fra skuffene og hyllene hjemme for å anmelde dem.

Les flere spalteomtaler: Klassiker


Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(5 av 6 - 2 stemmer)

Anmeldelser i media

  • Filmfront

Land:

USA, Frankrike, Italia

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.