Logg inn
Bli medlem
Short film Run Faster
 
 

Anmeldelse av Prosessen (Le Procès), fransk film fra 1962

Drama, Fantasi, Thriller Spilletid: 118 minutter

En absurd opplevelse

[Skrevet av: Ole Marius Repstad, Dato: 18.10.2015]

Josef K. blir arrestert, men aner ikke hvorfor han blir det. Vi følger han i tiden rundt arrestasjonen, rettssaken og forsøket på å finne ut av hva som foregår.

Annonse:

Orson Welles adapterte flere bøker og stykker, men en av de vanskeligere adaptasjonene man kan gjøre, er å adaptere Franz Kafkas Prosessen. Hovedgrunnen til vanskelighetsgraden er at den er absurd og vanskelig å begripe. Dog er det ikke på samme måte som eksempelvis Lynch sine mest uhåndterlige filmer. I Prosessen fortelles historien kronologisk og lett forståelig, men situasjonene som Josef K. befinner seg i, er ikke så enkle å skjønne seg på.

Josef K. kan være hvem som helst, en hvermansen som jobber faste timer og holder seg med sitt. Plutselig blir han arrestert. Han får ikke vite hva han har gjort, hva saken i det hele tatt dreier seg om eller hvem som har anklaget han for å ha gjort det som påstås. Josef K. er forvirret og desorientert. Dette er en situasjon som er lett å relatere seg til. Forvirringen som oppstår på grunn av arrestasjonen, ikke selve arrestasjonen, altså. Vi ser så Josef K. streve med saken og hvordan han fyker hit og dit for å få rede på ting. Svarene er vage og intetsigende. Rettssystemet fremmedgjør han. Og i prosessen blir vi, seerne, fremmedgjort også. Vi, i likhet med Josef K., vet ikke hva som venter rundt neste sving. Filmen er bygd opp på en slik måte at vi skulle kunne føle oss like hjelpeløse som hovedpersonen selv, og det funker til gagns.

Hadde ikke Prosessen vært bygd opp på denne måten og latt oss henge tett på Josef K., hadde det vært vanskeligere å relatere seg til. Fra starten av, når inspektørene informerer en søvnig Josef K. klokken 6.14 om morgenen i hans eget rom om hans arrestasjon, føler man hvordan rettssystemet tar seg inn i hvermansens egen bolig og krenker rettighetene man har som privatperson. Det er effektivt i måten man allerede fra første scene kan sympatisere med Josef K.

Josef K. på sin side er en helt ordinær kar som takler slike omveltninger dårlig, og utviklingen han har er troverdig, men samtidig urovekkende. Rettssystemet gjør at han får fnatt, og advokaten hans og omstendighetene rundt saken gjør det ikke bedre. Jo dypere han går i saken, desto mer fremmedgjort og merkelig oppfører han seg. I hans tilfelle er det naturlig.

Situasjonene i Prosessen er absurde og besynderlige, men det som gjør det hele enda mer absurd, er filmens visuelle uttrykk, som for øvrig er slående. Josef K.s forvirring manifesterer seg blant annet i rettslokalene som er store, labyrintiske og umulige å finne frem i uten veiledning. Dette kontrasteres så ved andre steder i filmen der Josef K. hele tiden finner frem der han skal, det er bare rettslokalene som er problematiske. Alle de andre stedene er mer åpne, imøtekommende og oversiktlige enn rettslokalene. Alt dette kommer frem i hvordan filmen ser ut og hvordan den er filmet, og det er heller ikke gjort uten Welles’ kjennetegn. Prosessen er spekket med lange tagninger som bare går og går og Welles’ sitt fokus på det som skjer i scenen samtidig som man får med seg detaljene rundt. For detaljene er det mange av, og bruken av rekvisitter og settene bidrar til den absurde opplevelsen.

Anthony Perkins, best kjent som Norman Bates i Psycho, gjør en god rollefigur som Josef K. Han er litt rar, men lett å like. Personlighetstrekkene hans kan minne litt om Norman Bates, bare uten å være helt sprø. I rollen som Josef K. gjør han en ærlig prestasjon som en som har blitt misledet og bedratt av rettssystemet. Orson Welles har også en liten rolle i filmen. Som advokaten Albert Hastler er han vanskelig å lese, men Welles ser ut til å ha kontroll over karakteren og gir med sin dype stemme autoritet til karakteren.

Jeg sliter litt med å finne noe særlig negativt om Prosessen. Det er langt i fra å være en perfekt film eller blant de beste jeg har sett, men det er likevel noe som plager meg. Noen muligheter kan det likevel være. For eksempel er Prosessen ensidig fortalt, noen av de absurde elementene gir ikke helt mening og birollene faller inn og ut av historien uten helt å definere deres roller. Welles sa selv at det ikke er ment å være noen symbolisme i filmen, men da er det ting som skurrer. Hvorfor er det for eksempel hundrevis av levende lys i Hastlers bolig eller hva skal de tre stumme kontorarbeiderne stå for? Er de der for å dømme Josef K. i det stille? Nå overser jeg for øvrig romanen til Kafka helt.

Prosessen er en av Welles’ beste filmer. Den fungerer som et drama, et mysterium og som en thriller og er særdeles velskrevet på alle plan. Legger man til Welles’ kjennetegn og en stor porsjon absurditet, har man en klassiker.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Touch of Evil - Welles mestrer film-noir til fingerspissene
- The Tragedy of Othello: The Moor of Venice - Welles i storslag
- The Lady from Shanghai - Typisk film-noir
- The Stranger - Solid på sitt beste, men blir kanskje for ordinær
- The Magnificent Ambersons - Klassisk familiesaga om et samfunn i endring
- Citizen Kane - Perfekt debutfilm av en sulten filmskaper

Trailer eller filmklipp:

Diskusjon

Omtalespalte: Klassiker

I denne spalten trekker vi frem klassike filmer innenfor filmens verden. Det er ikke så nøye hvor gammel filmene er så lenge man tenker på dem som en klassikerfilm. Filmfront ønsker å trekke frem små og store filmklassikere fra skuffene og hyllene hjemme for å anmelde dem.

Les flere spalteomtaler: Klassiker


Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(5 av 6 - 2 stemmer)

Anmeldelser i media

  • Filmfront

Land:

Frankrike

Språk:

Engelsk

Filmselskap:

Paris-Europa Productions, Hisa-Film, Fl. C. It

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2017 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.