Året er 1979. Michael er nå flyttet til New York. Han har ikke sett barna sine så mye de siste årene. Han ber dem komme når den pavelige æresbevisningen for veldedighetsarbeid skal deles ut. Han gir 100 millioner dollar til Vatikanet, men han har selvsagt sine baktanker med dette. Han vil overta kontrollen over Immobiliare, et multinasjonalt milliardfirma, gjennom å kjøpe seg vennskap med Vatikanet som sitter med vippeaksjene han trenger. Han gjør nå prestisje i å forsøke å renvaske seg helt og bevege seg over i den lovlige finansverdenen. Dette skaper selvsagt trøbbel for ham da hans betrodde mafiafolk også vil ha sin del av kaken. Det skal ikke være lett å bli en ‘ærlig’ mann...
Man får jo mildt sagt høye forhåpninger når man har sett de to første filmene som bare er helt fantastiske. Og man lurer jo veldig på om det er mer krutt i godteposen å dele med filmverdenen. Det er jo mange filmer som er blitt trilogier etter hvert og ofte er den siste filmen litt sånn at den skal avrunde det hele og gjøre alle ved lags. Denne tredje filmen skiller seg i alle fall ut og er noe helt annet enn de to første filmene selv om man får litt av de samme vibbene som man fikk enkelte steder når man så de foregående. Så på den måten kan man jo si at dette føles som en grei tredje film. Det blir også selvsagt litt tid til det sentimentale som man alltid får i slike filmer, og ting skal avrundes med ‘ære’ og alt det der.
Handlingen her sentreres også rundt Michael også denne gangen. Nå gjør han alt han kan for å gjøre opp for gamle synder og forsøker å igjen bli den mannen som han var i sin ungdom. Men han er fortsatt litt grisk, men vil nå flytte alle sine verdier over i et lovlig firma. Dette er jo en okei handling for å basere denne tredje filmen. Og i begynnelsen synes man nesten det er litt kjedelig enkel historie, men så rotes ting veldig til etterhvert. Jeg mistenker at dette er gjort for å maskere at en egentlig har en veldig simpel historie og ting blir som sagt litt vel komplekst mot slutten av filmen. Det er også mange personer og navn å holde styr på her. Nå skal ikke jeg avsløre hva som skjer men det blir liksom litt for stort til tider og litt lite troverdig også. Det bølger også alt for mye fram og tilbake og dette kunne lett vært en del kortere om man hadde kuttet litt av bølgene. Det er også litt vanskelig å tro på alle karakterene som eksempelvis forholdet mellom Michael og Kay, som blir litt for utrolig til at det kan være sant.
Siden dette er en avrunding av serien får man jo også mye stemning fra de andre filmene. Man forsøker å bringe elementer som har fungert før i de foregående filmene som sangnummerer på italiensk og vi får se igjen stjernen Johnny Fontane som også drar en liten trall. Det blir også en mimring og vi får også noen glimt fra ‘ The good old days’. Det blir jo også litt pek fra fortiden som en sønn som ikke vil bli en del av mafiaen og vil gå sine egne veier osv. Man forsøker seg også å skape noen minneverdige sitater her. Det kanskje beste er ‘It’s dangeous to be an honest men’ eller ‘Just when I thought I was out, they pull me back in’.
Som du kanskje vet så er det også denne gangen filmskaperen Francis Ford Coppola som står bak dette. Det er kanskje litt i overkant å forlange at Coppola skal klare å levere samme kvaliteten som de to første filmene holdt. Dette er jo mildt sagt noen hakk ned. Her er det ikke noen scener som er så minneverdig som man er vant til i de andre. Her er kanskje den scenen som satt best i ettertid i minnet mitt var scenen der man kan tro at Mike Tyson lærte sitt bitetriks fra. Historien er som sagt litt enkel med en kompleks tilgrising, men fungerer på et vis godt nok. Ellers er jo kvaliteten aldri noe man kaller for dårlig, bare mindre fantastisk til tider. Dette var også godt nok til til å melde seg på i Oscarkjøret med hele syv nominasjoner, blant annet for beste regi og beste film.
Skuespillet er jo heller ikke like solid som sine forgjengere. Andy Garcia er jo den som leverer vassest her og står fram som den mest solide prestasjonen her. Ellers så får man jo også denne gangen Al Pacino som frontfiguren. Han gjør en ganske god prestasjon her og viser jo at han er en dyktig skuespiller, men han klarer ikke å overgå sine prestasjoner eller levere helt opp mot de to første gudfarenfilmene. Han får også med seg Diane Keaton og Talia Shire som også er greie og litt minneaktige innslag i filmen. Man har også fått med seg westernstjernen Eli Wallach fra The Good, The Bad and The Ugly. Siden det er Francis Ford Coppola som lager denne filmen har han også vært med på å prege rollelisten med hans eget kjøtt og blod i form av sin egen datter som står for filmens dårligste prestasjon. Sofia Coppola viser virkelig med denne filmen at hun ikke har noe innenfor skuespill å gjøre. Det er bra hun har tatt etter faren og gjøre det hun ser ut til å være skapt for, nemlig å lage filmer som sin far.
Dette fungerer på et vis greit nok og er en film som man føler gjør jobben sin. Den briljerer aldri som sine forgjengere, men det er kanskje ikke å forvente av en slik film. Man kjenner igjen at dette er en Gudfaren-film og det er jo litt gledelig og trekker litt opp. En grei avrunding av hele serien som fint kan sees når en først har sett de to første for å få litt ekstra mafiaunderholdning med våre kjente og kjære fjes.