Peter Parker er en utstøtt elev på videregående, forlatt av sine foreldre som liten, nå boende med sin onkel og tante i New York. Peter prøver som alle andre ungdommer å finne utav hvem han er samtidig som han opplever sin første forelskelse i Gwen Stacy fra skolen. Han sliter dog også med å forstå foreldrenes forsvinning, noe som etter hvert fører han til forskningsselskapet Oscorp og laboratoriet til Dr. Curt Connors, farens tidligere samarbeidspartner. Etter å ha blitt bitt av en spesiell type edderkopp blir plutselig Dr. Connors Parkers, nå også Spider-Mans, største fiende og trussel.
Det har kun gått 5 år siden regissør Sam Raimi avsluttet sin Spider-Man trilogi, den gang med Tobey Maguire i rollen som edderkoppmannen. I det som trolig må være ny Hollywood-rekord i kjapp remake/reboot-omgang, er det neimen meg skuffende lite nytt ved denne ”nye” starten på historien om Peter Parker.
Regissør denne gang er Marc Webb, mannen som laget den sterke ”(500) Days of Summer”. Bortsett fra denne filmen er ”The Amazing Spider-Man” hans andre rene storfilm.
La oss starte med Webb sin regi, en regi som synes både forholdsvis stødig, grei og rett fram. Det tas få overraskende vendinger og grep, og filmatiske særegenheter skal man lette godt for å finne. Ikke at det er direkte dårlig noe av det vi ser, det oppleves dessverre bare som ’helt greit’, intet mer. Sammenlikningen med Sam Raimis tolkning blir slik tvingende fristende, all den tid Webb ikke har klart å gjøre historien nok til sin egen rent filmatisk.
Nå lider da også historien om Peter Parker og hans skjebne mye av at vi vet hva som skjer, blant annet med hans familie og liknende. Det gjøres heldigvis små greie vrier i noe av handlingen, sett i forhold til Raimis versjon, tilpasset denne filmens bad guy blant annet. Utover dette er det likevel lite som er med på å la filmen skinne eller glimte til med noe særlig over gjennomsnittet av hva man har sett flere ganger før i de utallige superheltfilmene som har kommet de siste årene.
Da er det heller en stor lettelse og fryd å se hovedrollen i Andrew Garfield, kjent blant annet fra Facebook-filmen ”The Social Network”. Der ex-Peter Parker Tobey Maguire spilte den mer nerdete brilleslangen som ble bitt av en edderkopp, er Garfield en mer vanlig kar på dette punktet. Likevel makter han å bringe frem mobbeofferet og stakkarsligheten i Peter på en utrolig overbevisende og sympatisk måte. Den første delen av filmen er ganske drama- og karakterkonsentrert, og her viser Garfield hvilken ypperlig skuespiller han er! Han har dessuten en sjarm og karisma som utvilsomt var det som gjorde at han umiddelbart ble valgt av filmteamet til denne rollen.
Når så superkreftene hans begynner å gjøre seg gjeldende, er det interessant å se at Peter er en mye sintere og bitrere superhelt enn det forrige Spider-Man var og det blant annet Batman gir offentlig uttrykk for. Flere raseriutbrudd virker både mer menneskelig troverdig og logisk, midt oppi den surrealistiske transformasjonen denne unge mannen gjennomgår.
Også stjerneskuddet Emma Stone gjør seg bra som passende karikert, enkel tegneserieaktig og filmatisk med sitt karakteristiske utseende og enkle skuespillerstil. Den 24 år gamle Stone skal spille 17 år, noe som for øvrig er litt for latterlig tydelig at hun absolutt ikke er. Forskerassistent på et laboratorium er hun jammen meg også, den 17-åringen!
Foruten å mangle den helt særegne stilen og uttrykket, er ”The Amazing Spider-Man” dessverre også skjemmet av flere direkte tydelige filmatiske blemmer og irritasjoner. Enkelte ulogiskheter kunne fort blitt rettet opp med enkle grep, men man har tydeligvis ikke tatt seg bryet med dette. Som eksempel ser vi Spider-Man ha på seg masken/hetta rett etter at han har hatt den av, mens begge hendene hans er fullt opptatt med å redde et liv. Også det at Peter Parker svever som en fugl over basketballbanen på skolen synes ikke å gjøre medelevene annet enn imponert, og byens politisjef jakter på godhjerta Spider-Man, mens han vet at den livsfarlige skurken The Lizzard heller burde fått hans oppmerksomhet.
Men pytt, pytt, slik er da ofte rene underholdningsfilmer, både lettvinte og kjappe her og der. Filmen serverer dessuten lite på humorfronten også, noe som gjør den enda flatere og enklere. Bruken av 3D er bare tidvis gjeldende, og filmen hadde trolig gjort seg bedre uten, da man da hadde fått frem både lyset, fargene og detaljer mye bedre bak de mørke irriterende 3D-brillene!
Klassisk popcornfilm dette altså, dog uten den store uforglemmelige helheten som for eksempel Christopher Nolan har skapt med sine Batman-filmer. Det viktigste er tross alt å få frem at ”The Amazing Spider-Man” ganske godt klarer å underholde på et forventet stødig nivå, og at hovedrolleinnehaver Andrew Garfield går forgjengeren Tobey Maguire en høy gang. Når dette er sagt, så var da Maguire riktig så bra i edderkopp-rollen, og det sier bare litt om hvor god Garfield er!