Josef Fares' film ”Leo” innviet den 18. utgaven av Stockholms filmfestival.
Det er en voldsom film om et ungt par, som skades grovt etter en fest.
Hendelsen blir begynnelsen til en hevnreise, som først virker troverdig, men
som senere fortsetter uten mening. Fares' fjerde spillefilm er en mørk
historie om revansj og om kamerater som stiller opp for en. Dessverre blir
det meste bare spill for galleriet.
Josef Fares har skrevet manus, regisserer og spiller en av de viktige rollene. Og gjør det med ære. Filmen har intensitet og forlater ikke tråden.
Manus føles rett ekte. Det er blodig og rått. Filmen lever delvis farlig nær actiongenren, men lykkes likevel å skape en egen profil. Den oppleves som en dokumentarfilm med frikamera og uteatralske replikker som imponerer. Men det psykologiske spillet blir firkantet. I filmens idylliske introduksjon later
Leo til å være en glad, ung mann med en søt kjæreste. Hans mentale utvikling etter den uprovoserte volden er dramaets kjerne og filmens bærekraft. Men hevnen blir til besettelse og Fares blir fast i de ytre hendelsene, i volden og strategien til oppgjøret. Det gjør Leo til en platt og ganske uinteressant person. En mer nyansert skildring av den unge Leos person hadde gitt filmen større innhold. Nå stopper den på nivå knyttnever, pistoler og filmblod.
Skuespilleren Leonard Terfelt har tittelrollen som den besatte Leo, Shahab Salehi og Josef Fares spiller de gode vennene. Fares far spiller Fares far. Alle gjør jobben sin utmerket og overbevisende. Lyden er klart og musikken suggererende med enkle korstemmer og basser. Fargene påminner om 60-70-tallets kornete, brungule filmkopier og gjør seg ganske bra.
Fares har lykkes å fange opp og bruke tidens aktuelle temaer og filmspråk. Alt ligger politisk riktig i tiden, spesielt hans første filmer. Fares er en modig, visjonær filmskaper, som anvender seg selv, sin opprinnelse og sine erfaringer med å bygge dramaer optimalt, og det er sterkt gjort.
Filmen Leo har rasistiske tendenser. Ofret er lysblond, svensk, mens kjeltringene er mørke med aksent. Kjeltringene er også fremgangsrike som kjeltringer skal være, med flotte biler og overdådige hjem og med et brutalt mannssyn. Man kan ane at ulike sosiale grupper blant innvandrere ikke er helt uproblematiske. Det har Fares også klart å anvende seg av.