Anmeldelse av Splice, amerikansk film fra 2009

Clive og Elsa jobber som forskere på det samme laboratoriet. De har nettopp klart å skape en egen livsform ved hjelp av kloning. Nå er deres neste steg å krysse dyret med et menneske. Når de snakker med sine overordnede får de beskjed om at det kommer ikke på tale å tukle med menneskegener. De bestemmer seg å likevel gjennomføre eksperimentet på egenhånd og holder det hemmelig for de andre. De skaper nå helt nytt liv. Plutselig går eksperimentet ut av deres kontroll. De beveger seg langt ut i gråsonen som forskere...

Filmens tematikk er særs interessant. Hvor langt kan er det etisk mulig å gå for å designe mennesker eller nye menneskelignende livsformer? Hvor skal grensen trekkes? Jeg føler forskerne går over en del grenser når de skaper nytt som de ikke helt har kontroll over. De tar stor risiko og vi ser at jo lenger denne livsformen holdes i live, jo mer blir forskerne knyttet til den. Hvis noen skaper nytt liv, har de et stort ansvar, og særlig om de skaper noe menneskelignende. Jeg tror filmen kan være med på å skape en viss debatt, selv om den kanskje ikke blir troverdig nok i det lange løp. Det at forskerne greier å krysse et menneske og et dyr på første forsøk og få en relativt perfekt organisme, føles litt rart. Men til filmens forsvar har den kort tid å fortelle historien på, så da er det greit å ta noen snarveier.

Det er litt grøss i filmen. Det vil si at man sitter hele tiden og venter på at noe skummelt skal skje. Vi får en veldig snikende skrekkfølelse som jeg føler kan eksplodere når som helst, særlig i møte med den nye livsformen som virker så uberegnelig. Det er alltid litt urovekkende når eksperimentet ser ut som et menneske, men har litt dyriske instinkter. Vi får også det urovekkende barnestadiet, og det er jo ingenting som er så skummelt som farlige barn som ser ut som uskyldigheten selv.

Filmen har faktisk ikke så gale skuespillerprestasjoner. I hovedrollene finner vi Adrien Brody (Pianisten, King Kong og The Village) og Sarah Polley (Go). De spiller begge ganske overbevisende. Filmen er også litt avhengig av at skuespillet sitter fordi hovedpersonene blir mye eksponert i bildet. Regissøren heter Vincenzo Natali og er mannen bak den geniale filmen The Cube fra 1997. Denne filmen er ikke like vellykket, men jeg følger den langt på vei og Vincenzo har klart å gjøre filmen bra severdig.

Filmen er langt på vei vellykket, men historien blir litt for enkel i lengden. Filmskaperne gjør mye ut av konseptet. Dette løftes opp fra den typiske B-filmaktige gropen og blir en ganske grei film. For min del hadde dette vært bedre om filskaperne ikke på død og liv skulle falle for litt enkle og typiske skrekkelementer mot slutten av filmen. Det hele begynner veldig bra, men som sagt blir slutten litt skuffende. Dette ender derfor på en svært sterk treer. Om du synes det er spennende med slik forskning og ikke har de alt for store problemer rundt temaet. Du bør også ikke ha tynnslitte nerver. Du får en spesiell film som du bør prøve deg på om du liker filmens elementer.

Se om film er på streaming:

Cube - Mellommenneskelig psykologi på sitt beste