Anmeldelse av Drive, amerikansk film fra 2011

Driver er stuntbilsjåfør for filmselskap og arbeider på et bilverksted på dagtid. På nattestid er han derimot rømningssjåfør for diverse kriminelle ranere. Men så en dag møter han på den nye nabojenta og søt musikk oppstår. Hennes mann slipper en dag ut av fengsel og ting eskalerer. Problemer kommer dermed inn i livet til den alltid forsiktige og beskjedne Driver, og før han aner det er et aldri så lite helvete i gang.
Regissør for ’Drive’ er danske Nicolas Winding Refn som tidligere har gjort kritikerroste ’Bronson’, ’Valhalla Rising’ og ’Pusher’-trilogien. Filmen var nominert i Gullpalme-kategorien i Cannes tidligere i år og Refn vant prisen for beste regi. Danskens særegne stil og regi kommer virkelig også her til syne og skaper en voldsomt oppslukende film og historie.

En av de virkelig store nye yndlingene i Hollywood om dagen er hovedrolleinnehaver Ryan Gosling. Ingen problemer med å forstå dette. Gosling er meget bra casta i denne rollen da han blant annet ikke er den tradisjonelle store og muskuløse harry-mannen vi er så alt for vandt til i actionfilmer. Karakteren er i seg selv særegen, og den stille, rolige og beherskede Driver spilles elegant av Gosling. Hans motspiller i Carey Mulligan er et annet stjerneskudd på den amerikanske skuespillerhimmelen om dagen. Ikke rart å skjønne dette heller, for Mulligans øyne sier mer enn tusen ord!

Kamera elsker Gosling og det forholdsvis uttrykksløse ansiktet hans får meget mye bildetid filmen igjennom. Likevel er det som om vi kan lese hans tanker og følelser, og kjemien mellom paret Gosling og Mulligan gnistrer flere ganger. Enkelte scener uttrykker en magisk stemning, og det ofte uten at et eneste ord blir sagt! Som karakter forblir Driver litt mystisk fordi vi blant annet ikke får vite noe om hans fortid, familie, barndom og så videre. Dette passer for øvrig karakteren ypperlig, han fremstår såpass bra som denne litt mystifistiske og lavmælte helten at vi aller helst bare vil ha ham slik. Skal man pirke borti noe så må det bli at enkelte karakterer i noen scener virker litt VEL stive og uberørte av enkelthendelser.

Tilbake til Refns regi får vi servert en veldig 80-talls inspirert stil og uttrykk. Både bilder, farger og ikke minst musikk i denne stilen fargelegger historien på en stilig og kul måte. ’Drive’ er en stille og rolig dramathriller hvor bildene og elementer som lyder, musikk og blikk sier mer enn det faktiske manus. Pauser og stillhet sier i denne filmen hva vi som publikum og karakterene tenker, det er et utrolig befriende annerledes og behagelig grep som er gjort!

På grunn av dette rolige og stille filmatiske uttrykket blir de etter hvert svært så voldelige scenene som knytteneveslag i trynet, skjønt likevel nærmest som ”vakre” motpoler og perler til den øvrige beherskede helheten. Det er noe David Finchersk over Refns regi, både fortellermessig og uttrykksmessig. Her vektlegges det menneskelige drama, replikkene, ansiktsuttrykk og de stille partiene vel så mye som action og enkelthendelser. Når det en og annen gang likevel skjer noe heftig så gjøres det både sterkt og brutalt med grafisk og blodig vold, heftige bilscener eller annet.

’Drive’ er en utypisk action-drama-thriller, ikke en tradisjonell actionspekket bilfilm, forventer man dette kan man fort bli skuffet både handlingsmessig og tempomessig. Er man imidlertid åpen for mer kan man få en fantastisk annerledes filmopplevelse som i hvert fall traff undertegnede midt i fletta! Historien er både spennende, uforutsigbar og overraskende, det er rørende menneskelig og det spilles fabelaktig. ’Drive’ som helhet har et uforglemmelig uttrykk og en stemning man ikke glemmer så fort og fremstår som noe av det lekreste og peneste en kan se av film! En av årets desidert beste filmer!

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- The Neon Demon - Audiovisuell lekkerbisken om kynisk Hollywood-milljø
- Only God Forgives - Grapsevold i eksentrisk univers
- Valhalla Rising - Brutalt og ærlig, men likevel provoserende kjedelig.
- Bronson - Voldelig og samtidig litt kunstnerisk
- Pusher 3 - Mørkt og makabert
- Pusher 2 - Oppfølgeren mangler litt driv
- Pusher - Pusher er et pulserende destruktivt drama