Anmeldelse av Elefanten (Elephant), amerikansk film fra 2003

Skoledagen går sin vante gang. Det er en helt vanlig dag. Bortsett fra at to elever har bestemt seg for at i dag er dagen de skal dø, og at de skal ta flest mulig med seg...
Det høres kanskje kjedelig ut å se en film der du hele tiden vet hva som kommer til å hende, og mange kommer nok til å kjede vettet av seg når de ser Elephant. Jeg er dog ikke helt sikker på hvorfor jeg likte filmen. Jeg tror det er mest på grunn av atmosfæren som bygges opp gjennom første del. På nærmest dokumentarisk vis følger vi hverdagen til noen av elevene. At skuespillerne ikke er skuespillere og mye av dialogene er improvisert bidrar til at alt ikke er perfekt, men det gjør at det føles ekte nok. Kameraarbeidet er også fortreffelig. Noen av scenene ser vi fra flere vinkler etter hvert som vi følger de ulike personene, a la TV-serien Boomtown.

Mange vil nok klage på at vi ikke blir godt kjent med noen av karakterene, så det blir veldig upersonlig når de blir pumpet full av bly. En film med sterkere oppbygging av karakterene hadde nok blitt en veldig bra film, men en helt annen film enn Elephant. Jeg er dog enig i at alt ikke er bare fryd og gammen. Scenene der kameraet følger personene når de går fra punkt A til punkt B er kanskje litt vel lange - tid som kunne vært benyttet til viktigere ting. Filmen hadde også kanskje vært bedre hvis sluttscenene hadde fremkalt sterkere følelser. Men som en kommentar til virkeligheten funker jo dette, siden det jo i og for seg er skremmende nok at slike forferdelige hendelser ikke fremkaller noen følelser for oss det ikke angår direkte…

Elephant gir et helt annet innblikk i skolemassakre enn for eksempel Bowling for Columbine. Her prøver ikke regissøren å trykke et synspunkt ned i halsen vår. Likevel har Van Sant fått med mange av de vanligste motivene for slike handlinger: mobbing, lett tilgjengelige våpen, o.a. Men han prøver på ingen måte å legge skylden på noe av dette. Gjerningsmennene spiller da også Beethoven på pianoet i stedet for å høre på Marilyn Manson, og de fleste dataspillene støver ned i en krok. Van Sant har sagt i intervjuer at han ikke har peiling på hvordan slike hendelser kan forklares, og filmen bærer også preg av at dette er noe uforklarlig. Selv synes jeg dette er greit, men det er et problem at filmen med dette gir alle overanalyserende flisespikkere muligheten til å trekke frem (og skylde på) det de finner for godt.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Don't Worry, He Won't Get Far on Foot - Phoenix briljerer i tragikomisk biopic
- Promised Land - Godt og engasjernede håndverk
- Milk - Strålende Sean Penn lyser opp filmen
- Paranoid Park - Vakker og øm tennåringstilværelse
- Møtet Med Forrester - Herlig feelgood-møte mellom gammelt og ungt intellekt
- Den Enestående Will Hunting - Lunt og engasjerende feelgooddrama for hele folket
- I drift mot Idaho - Kunstnerisk og ambisiøst av Gus Van Sant