Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi en bedre brukeropplevelse. Se link over for hva informasjonskapsler brukes til.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av Skadeskutt, norsk film fra 1951

Drama Spilletid: 94 minutter Aldersgrense: 11 år

Psykisk behandling og møte med mennesket bak pasienten

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 16.11.2011]

Dette er en fortelling om mennesker. Noe om hva vi skylder hverandre, noe om nerver og frykt. Noe om alt det som gjør oss mennesker så sammensatte. Det dreier seg om arkitekt Wang, som var pasient på en behandlingsinstitusjon. Historien begynner et par år tidligere nede på Østbanestasjonen en kald, grå, ufyselig vinterdag. Wang går fast og bestemt ut i jernbanesporet og fortsetter i det selv om toget er på vei mot ham. Han blir reddet i siste sekund før toget kjører på ham.

Hans kone blir forhørt om dette selvmordsforsøket og forteller at han ikke har vært noe særlig nedfor, men at han alltid har vært ganske taus og innesluttet. Men den siste tiden har han også vært oppfarende. Han kommer fra et dystert hjem der faren drakk og mye ikke var helt ideelt. Han hadde vanskeligheter med å finne seg venner.

Men til tross for dette beskriver konen ham som en svært passende mann. De har vært gift i fire lykkelige år. Det eneste de har savnet er barn. Ingen av dem er sterile derimot. Han blir så innlagt på en psykiatrisk institusjon. Han er blitt ‘skadeskutt’ og snakker ikke. Nå gjelder det bare å få ham behandlet og få kontroll på hva som er roten til problemet...

Annonse:

Fortellingen er et spennende utgangspunkt for en film. Filmen fremstår som et mysterium du må til bunns i for å skjønne hva som har skjedd. Derimot bruker filmen litt mindre tid på mysteriedelen etter hvert, enn jeg hadde håpet på. Da glir fokuset mer over i andre saker. Hovedrollefigurnes møte med psykiatrien er mye av det filmen vil fortelle. Vi får en innføring i hvordan psykiatribehandling fungerte tidlig på femtitallet i lille Norge.

Wang blir tvangsinnlagt på et asyl. Han skal der være i de tryggeste hender. Vi får innblikk i mye av mytiskken rundt dette det å være innlagt på et lukket psykiatrisk asyl. Her får vi se folk sove tett i tett på sovesaler med tilsyn av pleiere. Pasientene har også svært forskjellige lidelser og passer ikke alltid så godt sammen. De får sterke medisiner om natten at det ikke gjør noe om noen av pasientene synger høyt når folk prøver å sove. Vi får se pasienter bli behandlet med elektrosjokk. Heldigvis får en ingen lobotomering eller annet humbug-praksis.

Jeg vil ikke tro at alle legene, direktørene og pleierne er så kjærlig som du får se i filmen. Det er flott å bli behandlet for mennesker, men filmen viser et litt for glansbildeaktig skildring av psykiatrien på denne tiden. Kanskje var det vanskelig å lage et nyansert nok bilde uten å trakke på noens tær. Vi får også debatten rundt hvordan alle ser på de psykisk syke, og måten mange nærmest umyndiggjør dem. Vi får se hvordan mange rundt dem har vanskelig å stole på dem, da de tror problemene kan begynne igjen når som helst.

Filmen begynner svært dramatisk med musikk før den roer seg i det den blå himmelen dukker opp. Da beveger vi oss inn på en behandlingsinstitusjon på direktørens kontor. Han begynner med en gang å fortelle oss historien i filmen. Hele handlingen er skildret ut i fra folkene rundt Arkitekt Wang, siden han ikke snakker selv i begynnelsen. Det er ikke bare bare å behandle psykiatriske syke pasienter. Problemene er ofte så sammensatte at de er vasnkelig å behandle.

Hjernen er en underlig maskin som vi forstår mer og mer av. Kanskje framtiden byr på store revolusjoner innen psykiatrisk behandling? Vi får vist ting fra flere sider. Det er lat fra pasientenes syn, fra legene, fra behandlernes ståsted og fra de pårørendes side. Legene vet jo stort sett hvordan dette fungerer. Det er nok verst for pasienten selv eller for de pårørende. Vi får se at hovedpersonen ikke blir friskere og derfor må det mer drastiske metoder til for å framprovosere bedring. Det legges en ganske fiffig plan for å lure frem gnisten i ham igjen.

Regien her er ved Edith Carlmar. Og dette er hennes andre film etter debuten med ‘Døden er et kjærtegn’. Edith forsøker seg igjen på et litt dystert drama som beveger seg inn i menneskesinnet. Selv om dette til tider er interessant å følge, kan dette bli litt overdramatisk noen steder. Jeg opplever at filmskaperne forteller historien på en ganske bra måte. Otto Carlmar har med andre ord klart å skrive et ganske interessant manus. Alt bærer preg av at filmskaperne har forsøkt å sette seg inn i problematikken rundt psykiatrisk behandling og sykdom. Edith klarer å bruke sine relativt enkle virkemidler til det fulle for å skape en litt annerledes dramafilm.

Skuespillet er litt teatralsk og mangler kanskje litt troverdighet innimellom. Det byr på alvorlige saker, men skuespillerne kunne fremført replikkene på en mer troverdig måte. Carsten Winger spiller den ‘skadeskutte’ Arkitekt Einar Wang og det gjør han ganske greit. Han er flink til å være en mann bak masken. Det er vanskelig å spille nesten helt uten følelser, og få det til å skinne igjennom hvordan man har det i forskjellige situasjoner bare med kroppsspråket. Eva Bergh spiller hans kone Else Wang på en ganske overbevisende måte om du ser bort fra fremførelsen av replikkene. Hun er en pen ung elskverdig dame som viser at hun bare vil det aller beste for sin mann. Den som kanskje leverer filmens beste rolleprestasjon er Einar Vaage som spiller Asyldirektøren. Han klarer å gjøre rollen på en mer menneskelig måte, der han helt klart forsøker å gjøre alt det beste for sine beboere.

Dette er en film det er litt vanskelig å bedømme skikkelig, og særlig sette terningkast på filmen. Det spørst med andre ord veldig om du interesserer deg om temaets problematikk. Filmen er kanskje litt sær og snever i sin fremstilling av dramaet. Det har blitt en rekke filmatiseringer fra psykiatriske institusjoner og de fleste er av det mer depressive og dystre slaget. Skadeskutt forsøker å få frem en mer lys oppi alt det dystre. FIlmen er såkalt 'overløsningsorientert'. For min del synes jeg filmen var ganske interessant. Det er ikke det helt store som skjer, men det mer interessante er å se hvilken problematikk som taes opp.

Dette er med andre ord en film der mye fortelles mellom linjene. Temaet kan dog virke noe tungt. Stemningen er dog lysere. Det er heller ikke det største drivet i historien. Noen ganger stanger filmen litt hodet i veggen og bruker lang tid på å komme til poengene. Mye strekkes litt ut. Det gjør at bedømmingen av filmen kan forsvare terningkast som strekker seg fra toeren og helt opp på fireren. Jeg velger å legge meg midt i mellom og anbefaler filmen til deg som spent på hva man mente om psykiatri på 1950-tallet. Filmen byr også på mye kvalitet innimellom og filmen blir sett på som en norsk klassiker regissert av den folkekjære filmkunstneren Edith Carlmar.



Se om film er på streaming:



Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Ung Flukt - En norsk dramaklassiker som framdeles underholder
- Lån meg din kone - Fornøyelig eldre norsk komedie
- Fjols til fjells - Komisk perle for den norske folkesjelen
- På solsiden - Til tider fornøyelig drama
- Bedre enn sitt rykte - Gammel russetid ruster aldri...
- Aldri annet enn bråk - Grei miljøskildring av en norsk arbeiderklassefamilie fra nittenfemtitallet
- Ung frue forsvunnet - Severdig dramatisk Calmarfilm
- Døden er et kjærtegn - Dramatisk kjærlighetsaffære med stor mystikk

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,2 av 6 - 9 stemmer)

Kritikker i media

  • Skadeskutt
  • Aftenposten
  • Filmdagbok.no
  • Verdens Gang
  • Filmfront
  • Dagsavisen

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Calmar Film AS

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2022 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.

   Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES