Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Aldri annet enn bråk, norsk film fra 1954

Komedie, Drama Spilletid: 77 minutter

Grei miljøskildring av en norsk arbeiderklassefamilie fra nittenfemtitallet

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 23.12.2011]
I øverste etasje i en leiegård i utkanten av Oslo bor hele familien Bråten. De er syv personer, med mor og far og fem barn i alderen 7 til 18 år. De bor på stusslig plass med kun ett rom og kjøkken som gjør at de må improvisere mye når det skal soves. Det er ikke lett å ha noe privatliv for noen i familien. Moren Hulda er familiens midtpunkt og sliter og strever på for å få endene til å møtes og familien til å holde sammen. Bråten selv er en taus og innesluttet arbeider. Maiken er den pene unge damen som naboene kaller ‘pøntedåkke’. Hun er nettopp blitt 16 år og det ser ut som om familien har glemt den store dagen hennes. Hun jobber som servitør på en kafe og er stor i kjeften og da hun blir behandlet dårlig sier hun opp. Maiken får lønnen sin og kjøper seg noen nye øredobber til sin egen bursdag. Hun kommer hjem mye tidligere enn planlagt og later som hun har vondt i hodet. Maiken drar på kino for å feire dagen med en venninne mens gutta drar på motorshow. Etterpå tyvlåner de unge gutta en bil som står med tenningen i. Det resulterer i at de kjører i grøften, men de kommer fra det uten skrammer, men bilen ruller utfor et stup og ned i et vann. Barna bidrar på hver sin måte til at naboene har rett når de utbryter at det er annet enn bråk...
Annonse:

Det hele begynner med vi får se et område i Oslo der blokkene skimtes i horisonten. Men så dreies kameraet mer over i den retningen som vi her skal følge og det stanser på en gammel leiegård med mange etasjer. Vi får innblikk i en trang leilighet der mor og far sover i samme rom som en mindre gutt som sover på sofaen. Gutten våkner nå til livet og roper at mor må stå opp fordi han er våken. Mor reiser seg slitent opp fra sengen, mens breier over seg resten av dynen og sover videre. Gutten skirker at han ikke kan finne flyveluen sin. Gutten slutter å sutre med en gang flyveluen er på hodet og han tasser ut av døren med bare en singlet på seg på overkroppen. Han kommer da over i et nytt rom der det ligger fire andre å sover også. Det er trangt og stusslig om plassen som nå blir brukt til soving. Mor kommer inn på kjøkkenet og begynner å koke vann. En ung dame som sover innerst i den ene sengen trekker av en lapp av kalenderen og åpner sin dagbok for skrive litt. Det viser seg at hun har fødselsdag og er blitt hele 16 år gammel. Men har familien hennes glemt at hun har bursdag? Moren har sitt svare strev med å ommøblere rommene fra soverom til oppholdsrom.

Filmen er basert på en roman av Martha Sandwall-Bergström fra 1952. Dette er en ganske interessant skildring av en arbeiderklassefamilie som forsøker å leve livet på sitt eget vis. Det er ikke enkelt når man har så begrensede midler, men alle gjør sitt for å få både spenning og underholdning inn i hverdagen. Det virker fjernt at man kan leve slik som man ser her, men dette var nok livet til en del nordmenn som levde nøkternt etter den andre verdenskrigen. Familien får sine tvister her som de må stri med. Voksne hadde en annen respekt den gangen og barna skulle oppføre seg helt eksemplarisk som små voksne. Her blir det bare verre og verre for familien som kommer opp i store vanskeligheter på flere hold. Det er jo ikke noe skikkelig historie i denne filmen og dette er mer en sildring av situasjonen for denne familien som man følger her. Det er jo kanskje litt overdramatisert, men det er en film som er ganske grei å se.

Tospannet Carlmar har laget mye minneverdig norsk film og dette er ingen unntak. Filmen er filmet i sort hvitt og dette er deres fjerde spillefilm de gjør sammen. Regissøren heter Edith Carlmar og hennes mann, Otto Carlmar, står som vanlig for manus. Filmen er litt typisk Carlmar og man får greie filmatiske virkemidler her. Manuset bærer litt preg av å være en masse scener satt etter hverandre. Det er dog en rød tråd i det hele og man får her malt inn en god del karakterportretter med ulike typer i denne arbeiderklassefamilien. Jeg har jo ikke opplevd denne tiden, men for de som har så er det sikkert nok å kjenne seg igjen i eller i det minste ha sett lignende. Carlmar klarte det å lage skildringer fra en rekke samfunnslag og forsøker å lage interessante vinklinger å lage underholdning for folk flest. Slike tids- og miljøskildringer som dette er noe man sikkert aldri får nok av.

Skuespillerne klarer å sjarmere deg. Her får vi Vigdis Røising i hennes debutfilm som den pene rappkjefta Maiken. Turid Haaland passer godt som moren og spiller henne veldig omstendelig slik mødre ofte er. Det eneste jeg ikke klarte å takle er måten hun snakker på. Det er som å høre Karius i Caprino/Egners dukkeversjon av Karius og Baktus og da jeg sjekket så var det faktisk henne som hadde den rollen også. Her blir det litt plagsomt å ha Baktus i bakhodet når man skal forsøke å forestille oss den typiske moren. Det er jo også kult å se vesle Andreas Diesen som nok er mest kjent fra underholdningsavdelingen i NRK. I andre roller får man Arvid Nilssen, Egil Hjorth-Jenssen og Lydia Opøien.

Dette er en ganske okei eldre norsk film som klarer det å virke fengende å se. Men det blir aldri helt det virkelig store slik at det kan sammenlignes med det beste fra Hollywood fra denne tiden. Det er jo klart at man lagde film på helt andre budsjetter i lille Norge og i så måte er jo dette veldig solid. Underveis her er det ikke den helt store moralen her, men man klarer heldigvis å rette litt opp gjennom filmens gang. Ikke det at filmer må ha moral, men jeg føler det er litt viktig når man skildrer en familie med barn på denne måten. Man får jo også noen artige replikker her innimellom og selv om dette kanskje virker litt dystert så er dette ingen svartmalt film og alt er fortalt på livlig vis. Om du liker Calmar eller generelt eldre norsk film er nok dette noe du vil sette pris på. Jeg ruller en grei firer på terningen for en film som klarer å underholde deg på en tilfredsstillende måte.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Ung Flukt - En norsk dramaklassiker som framdeles underholder
- Lån meg din kone - Fornøyelig eldre norsk komedie
- Fjols til fjells - Komisk perle for den norske folkesjelen
- På solsiden - Til tider fornøyelig drama
- Bedre enn sitt rykte - Gammel russetid ruster aldri...
- Ung frue forsvunnet - Severdig dramatisk Calmarfilm
- Skadeskutt - Psykisk behandling og møte med mennesket bak pasienten
- Døden er et kjærtegn - Dramatisk kjærlighetsaffære med stor mystikk

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,2 av 6 - 26 stemmer)

Kritikker i media

  • Aldri annet enn bråk
  • Verdens Gang
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Se og hør
  • Dagsavisen
  • Filmfront
  • Cinerama

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Familien Addams»

 

«Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul»

 
 

«Last Christmas»

 

«Dolemite Is My Name»

 

«Rashomon - Demonenes port»

 

«Terminator: Dark Fate»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.