Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Herman, norsk film fra 1990

Drama, Familie Spilletid: 88 minutter Aldersgrense: 11 år

Herman gjør seg fint også på film

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 07.01.2012]
Året er 1961. Herman er 11 år gammel og bor på Frogner. Han er en usedvanlig gutt som liker å drømme seg bort og sier ofte ting rett ut slik han tenker dem. Det gjør at han veldig lett kommer opp i en rekke situasjoner. Han har ikke noen nære venner og Herman liker best å konversere med voksne fordi de på hans alder ofte bare plager ham. Han er også ganske morsom med sin helt spesielle humor og er på en måte klassens klovn. Alle liker å le av Herman utenom den rødhårede jenten Ruby som ikke er med på plagingen. En dag går han til frisøren som jo er helt normalt, men etter klippen sier frisøren at han må be Herman om å snakke med hans mor. I krana sitter far og jobber og i kolonialen passer moren hans på at kundene får det de skal ha. Herman får ikke vite om noenting, men begynner å skjønne at ting ikke er helt som de skal når ting rundt ham begynner drastisk å endre seg. Er Herman i ferd med å bli syk og hvorfor begynner han å miste håret. Alle behandler ham som om han nesten skulle til å dø...
Annonse:

Dette begynner med en montasje fra sekstitallet i sort hvitt. Det er vinter og Frogner er snøkledd. De store skøytemesterne duellerer på den snømåkte isen til alle nordmenns glede å se på. Mannekengene går sin gang på catwaken og viser fram de lekreste vintermoter. Det går selvsagt mye i eksklusiv pels dette tiåret. Folk stimler til trikken med sine ski. Ungene hopper paradis i gatene og Kongen og Harald står på balkongen og hilser på folket. Så når filmen endelig filmen begynner så kommer det på farger. Vi blir med inn i et bakgårdsvindu der sengetøyet henger ute til lufting. En ung gutt kommer inn i værelset og lukker døren etter seg. Han ser deg rundt og strekker hendene ut og lukker øynene. Så går han i blinde bort til speilet der han setter seg ned foran og betrakter seg selv mens han sitter der. Så smiler han og drar av seg håret. Det vil si parykken for under finner man en helt blankpolert skalle uten hår. Han ser på seg selv uten hår før han hører en stemme der noen sier at det gikk en engel gjennom rommet. Gutten snur seg og ved vinduet står en herremann i hvit dress, hatt og spaserstokk. Herremannen sier til gutten som han omtaler Herman at han ikke skal bry seg om englene. Herman spør bestefar som er herremannen hvem englene er. Han svarer at englene er stillheten. Herman spør om han ser forskjell. Og bestefar sier at du er du du Herman og ingen annen. Og bestefar er bestefar selv om han er død.

Dette bygger på en bok av den norske forfatteren Lars Saabye Christensen. Man tar seg litt friheter i forhold til boken og man presenterer det litt i annen rekkefølge og forsøker å gjør en mer filmfortelling ut av dette. Man har slått sammen noen karakterer fra boken og utelatt noe her når man skulle lage film ut av dette. Boken forteller ting ut fra bare Hermans perspektiv og man får ikke så mye innblikk i hvordan de andre opplever ting. På film får man jo et mye lettere oversikt over situasjonen selv om boken ikke er vanskelig å følge den heller. Filmens manus er jo også laget av forfatteren selv og det føles som en fin helhet. Man har gode overganger og man gjenopplever boken ganske godt her. Boken er jo ikke så lang men full av minneverdige situasjoner som man også bruker i filmen. Man benytter også ganske mye humor fra boken også. Man kjenner seg igjen i veldig mye fra boken. Tematikken er jo også noe som passer godt for film. Et barn som begynner å miste håret er jo noe litt uvanlig. Det må være noe de fleste barn vil være foruten. Barndommen kan jo være kjip nok når man blir plaget på skolen og ikke har venner og når man blir skallet i tillegg, kan det bli litt mye. Herman er også en herlig type som jeg tror de fleste barn fra midten av barneskolen og oppover vil like.

Det er jo noe litt annerledes å skulle lage film enn bok og jeg synes at regissør Erik Gustavson gjør en ganske god innsats i så måte. Dette er jo også hans debutfilm og han viser allerede her at han var en som kunne lage god norsk film. Han har jo siden laget norske filmer som Telegrafisten og Sofies Verden. Han har jo fått et godt manuskript å jobbe med. Dette er en fornøyelig barnefilm å følge. Det er også bra at en ikke forsøker å gjøre det så veldig barnslig. Ofte er barnefilmer så veldig overdrevent. Her får en mer et drama om en gutt og det er også mange voksne karakterer som gjør at dette også er svært severdig for voksen også. Som voksen skjønner en også en hel del mer om hva som egentlig forgår helt i kulissene. Livet er ikke problemfritt. Alle sliter med sine problemer i livet også de voksne. Man veksler litt fra å bruke fortellerstemme og skildre ting utenifra. Jeg er ikke videre fan av fortellerstemme om det ikke er gjort med en god forteller. Her blir det helt greit liksom og jeg liker bedre de andre skildringene.

Man kjenner seg igjen i karakterene fra boken. Anders Danielsen Lie spiller rollen som Herman og han er akkurat slik man ser han for seg i boken. Lie er relativt god skuespiller for å være barn. Det er kult å se Anders som pur ung. Man har jo sett ham mye i Joachim Triers filmer som hans wonderboy og det er jo kult å se ham fra den spede begynnelse i denne filmen. Vi får også solide norske skuespillere i de andre rollene. Bjørn Floberg som omtrent var i alle filmer på 90-tallet spiller Hermans far. Det passer han godt til og han er omtrent slik man tenker seg ham i boken. Hermans mor er det Elisabeth Sand som spiller fint. Frank Robert er herlig som Hermans bestefar og han er også like fornøyelig på sine eldre dager. Man treffer også en god del andre kjente norske fjes som Sossen Krogh, Harald Heide-Steen Jr., Per Jansen, Øivind Blunck, Kjersti Holmen og Anne Marit Jacobsen.

Det er fint å se filmen også selv om en har lest boken. Dette er en god norsk film. Man liker det man får presentert og måten det er gjort på. Herman fører seg fint inn i rekken over de mer vellykkede barnefilmene Norge har laget. Den er jo ikke helt et mesterverk, men mye er nesten så bra man kan få det i lille Norge. Man klarer å lage gode stemninger, morsomme øyeblikk og også litt sjarme. Det er fint med slike filmer som tar barn på alvor og ikke fjaser så mye. Om man liker norsk film så tror jeg nok denne filmen garantert vil falle i smak.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Sofies Verden - Ambisiøst og småfascinerende men ikke genialt
- Weekend - Spesiell og fungerende norsk actionthriller
- Hører du ikke hva jeg sier! - Ikke det helt store og raskt glemt
- Telegrafisten - Morsom og fornøyelig norsk filmopplevelse
- Blackout - Gjennomført sliten privatetterforsker i noirstil

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,7 av 6 - 22 stemmer)

Kritikker i media

  • Herman
  • Dagbladet
  • Verdens Gang
  • Aftenposten
  • Filmfront
  • Se og hør
  • Cinerama

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Filmeffekt AS

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.