Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Jakten på nyresteinen, norsk film fra 1996

Familie, Eventyr, Fantasi Spilletid: 91 minutter Aldersgrense: 11 år

Ambisiøst kroppseventyr

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 06.02.2012]
Simen er på besøk hos bestefar. Om natten før de skal reise til København blir bestefar skikkelig syk. Simen tror kanskje det er hans feil siden han tok bort bildet av bestemoren. Nå vil Simen forsøker å hjelpe sin bestefar. Men hvordan skal han gjøre det? Teddybjørnen hans vet råd. Bamsen lager en trylledrikk med kjemisettet som gjør Simen liten som en prikk. Så klatrer Simen inn i bestefars kropp for å se om han kan finne ut av hva som er galt med ham. Inne i bestefarens kropp treffer Simen den snusfornuftige hvite blod-cellen Karta som litt motvillig tilbyr seg å være Simens guide i jakten på det som plager bestefaren. Han har fått en nyrestein. Underveis treffer de det søte røde blodlegemet Alveola og sammen legger de tre ut på en farefull reise i kroppen til bestefar...
Annonse:

Det er kveld og månen står høyt på himmelen. Ved sjøen ligger et hvitt hus der det lyser koselig i vinduene. Så går vi inn i huset og møter den lysebrune teddybjørnen som sitter for seg selv på sengen. I andre delen av sengen ligger en liten gutt og forsøker å sove med lyset på. Så rører teddybjørnen litt på seg den sukker og går ut av sengen sin og ut på gulvet. Teddybjørnen spiller litt basket på gulvet og forsøker å treffe bosskorgen uten hell. Så spør han hvordan du tror det er å bli sviktet gang på gang. Han snakker med gutten i sengen og er sjalu for at gutten har brukt tid på et magisk kjemisett. Teddybjørnen føler at gutten ikke bruker nok tid på ham. De skal reise til København med båten. Så setter en mann på en jazzplate i et annet rom i huset. Vi går tilbake til København i det herres år 1959. En jazzsangerinne står og synger i mikrofonen på nattklubben og så kommer saksofonisten og tar litt plass og de jazzduetterer. Det viser seg at det er den lille guttens bestefar som spilte saksofon i København. Tilbake i nåtiden spør gutten om han noengang tenkte på at han skulle få et barnebarn som han skulle ta med dit når han ble gammel. Gutten spør om hvorfor de kalte bestefar for Ørn den gangen. Han svarer at han kanskje var en fremmed fugl. Så hoster bestefar mens han spiser litt peanøtter. Han forteller at det var bestemor som var sangerinnen han spilte med. Så begynner bestefar å spille litt jazz. Bestefar forteller om bestemor. Han sier at gutten burde ha møtt henne. Hun var ikke bare pen, hun var noe mer med Skandinavias råeste stemme. Det er 31 år og tre måneder siden hun døde. Han forteller at det ikke blir skikkelig jazz uten henne, men han må spille med de andre gutta når han kommer på besøk til København. Så går bestefar inn på soverommet og kikker på et bilde av bestemor. Han setter det på nattbordet og går og legger seg.

Jeg husker godt da denne filmen kom. Den ble jo en stor suksess da den gikk på kino og den fikk også mye oppmerksomhet også fra utlandet. Filmen er basert på en barnebok fra 1994 med samme navn som filmen. Det at man bruker kroppen som kulisser for en reise her er jo litt kult. Dette er jo en familiefilm der barna kan lærer noe. Ting er jo riktignok ikke helt naturtro, men man får jo en grei reise inn i kroppen og man får besøke kroppens organer og får vite litt hvordan ting i kroppen samhandler. Man kan nok bruke denne filmen for barneskolen mens de lærer om kroppen. Det er stilig til tider med denne reisen inn i kroppen som her er veldig fantasipreget.

Spesialeffektene her er mange og gode for sin tid. Dette er den første store norske produksjonen der man bruker datamaskinen som hjelp for å skape illusjoner her. Det ble bygget over 20 enorme kulisser og modeller. Man har med hjelp av datakraft sydd sammen kulisser og modeller for å skape rene bildene man til slutt ser på filmen. Det er cirka 200 data-manipulerte scener i filmen. Det hele blir seende ganske bra ut til slutt. Dette er en imponerende produksjon i norsk målestokk reint teknisk. Man kunne gjort det hele en del bedre i med dagens teknologi, men dette er jammen meg ikke ille og ting fungerer bra i filmen her. Man blander datagrafikkbilder med animasjonsfilm. Animasjonen er der man føler at det skorter mest og er den delen som har holdt seg dårligst. Kostymene er jo også ganske bra gjort her og passer greit inn sammen med resten av scenografien som er svært kunstnerisk sydd sammen. Det at man bruker mennesker her med kostymer som karakterer inne i kroppen gjør at en letter kan relatere seg til dem.

Men til tross for at dette er teknisk bra laget så er ikke historien det aller beste. Det blir for lite som skjer her og ting kan bli litt statisk i lengden. Først får man jo historien om bestefar og Simen som skal til København dagen etter og så beveger vi oss inn i kroppen i en ny sidehistorie for å finne ut av hva som er galt med bestefar. Reisen inne i kroppen bærer litt preget av å bare forflytte seg videre og videre til nye organer hvor en kan ha litt handling om dette organet. Spenningen er knyttet til enkle ting som en skummel svart sak med lang nese følger etter våre hovedpersonen på reisen i kroppen. Hovedplottet er godt nok det, men man skulle nok ønsket seg en bedre og mer spennende handling her. Men til tross for at historien og reisen ikke er av det mest interessante slaget så trekker effektene litt opp.

Det er jo utrolig artig å se en svært ung Jenny Skavland her. Hun spiller en av de karakteren man følger mest her i det røde blodlegemet Alveole. Som det hvite blodlegemet Karta som også er med på reisen her finner vi en også pur ung Benjamin Helstad. I ettertid har han utmerket seg i filmen Kongen av Bastøy hvor han hadde hovedrollen. Terje Strømdahl (deUSYNLIGE, Sigurd Drakedreper) spiller bestefar. I andre biroller her treffer man en rekke kjente fjes som Kjersti Holmen som Fru Galle, Toralv Maurstad som bamsens stemme, Harald Eia og Gard B. Eidsvold spiller tåretankoperatører og Herborg Kråkevik og Helén Vikstvedt er røde kjærlighetsvakter.

Dette er nok en film man ser først og fremst noe man ser for de stilige effektene. Historien er jo litt vell enkel og er ikke den beste å følge. Slutten er jo også litt merkelig. Om man hadde laget et bedre manus bak filmen så kunne dette blitt noe virkelig stort. Vibeke Idsøe gjør en grei jobb her på regien og dette var nok ikke noe lett prosjekt å lage og å begynne på dette som sin debutfilm i lille Norge var jo litt ambisiøst lagt ut på. Man blir jo litt blendet her av at filmen er norsk og så masse spesialeffekter som blir pøst ut mot en. Men jeg skal forsøke å være objektiv opp i alt dette oppstyret. Det er jo ingen tvil om at dette har plass i den norske filmhistorien på grunn av det tekniske aspektet, men jeg synes ikke filmen er blitt det helt store til tross for dette. Den er dog ikke dårlig, men den engasjerer aldri så mye som man ønsker. Jeg hadde virkelig trodd at det lå mer i denne filmen enn det det egentlig gjorde. Jeg gir en sterk treer for en film som kunne vært mer interessant.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Løvekvinnen - Pen og dristig historie som er ufarlig og tung i lengden.
- 37 1/2 - Kjempemoro satire for kvinner

Diskusjon

09.03.2009 sier Aylar Von Kuklinski: En av Norges beste filmer!
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,6 av 6 - 29 stemmer)

Kritikker i media

  • Jakten på nyresteinen
  • Cinerama
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Dagsavisen
  • Verdens Gang
  • Filmfront
  • Se og hør

Land:

Norge

Språk:

Norsk, Dansk

Filmselskap:

Norsk Film A/S, Filmkameratene A/S, Svensk Filmindustri (SF) AB, NRK Drama

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Maleficent: Mistress of Evil»

 

«Frankenstein's Monster's Monster, Frankenstein»

 
 

«Familien Addams»

 

«Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul»

 

«Dolemite Is My Name»

 

«Last Christmas»

 

«Alita: Battle Angel»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.