Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Prozac Nation, amerikansk film fra 2001

Drama Spilletid: 91 minutter Aldersgrense: 11 år

Tungt og deprimerende innadvent drama

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 12.02.2012]
Året er 1985. Lizzie er en ung dame som begynner på universitetet Harvard for å studere journalistikk. Hun har hatt en trøblete oppvekst og har et vanskelig forhold til moren sin som har levd alene med henne siden hun var bitteliten. Moren har hele tiden guidet henne gjennom livet mot det endelig målet i Harvard. Et sted der Elizabeth skulle finne noe til felles med folk. Her møter hun Ruby som forstår henne og er hennes romvenninne. Guttene begynner også å legge merke til henne. Hun får studentenes journalistpris på sitt første år på universitetet. Alt ser ut til å gå inntil problemene begynner å komme tilbake. Hun sover ikke og tar narkotiske stoffer. Hun klarer ikke å skrive lenger og får et sammenbrudd. Psykiateren hennes klarer å holde henne noenlunde kontrollert i hverdagen, men det får konsekvenser hun ikke vet om hun kan leve med...
Annonse:

Starten her skildrer en ung dame ved navn Elizabeth sitter å skriver foran sin datamaskin. Hun tenker på hvor langt tilbake man må. Moren og faren skilte seg før hun var to år gammel. Fra da tok ikke far del i livet hennes. Og moren hennes tok alt for mye del. Moren ville rette opp alle sine feil gjennom henne. En kveld var det noe blod i trusen hennes. Moren responderte med å si at det var mensen og dette blir der alt trøbbelet starter. Og moren hadde rett. Vi ser henne i ung alder der hun sitter i garderoben på skolen for seg selv og drar ned strømpen sin og finner fram et barberblad og skjærer oppover foten så blodet pipler fram. Da fikk far og mor noe å virkelig krangle over, nemlig henne. En dag forsvant bare faren. Han la ikke igjen noen nummer, ingen brev, han var bare borte. Hun skrev til 'Seventeen Magazine' et langt brev om dem. De ville trykke det som en artikkel, men de spurte stadig: ‘Din far dro, men kommer han hjem? Ender det godt?’. Det gjorde det ikke, men hun tenkte tenkte at det fikk være det samme, og lot dem få det slik de ville ha det. Så får vi se at moren kommer inn på rommet hennes mens hun sitter naken på sengen. Moren sier at dette er det og det er på tide å dra. Elizabeth ber moren om å være litt mer tålmodig. Moren trekker opp rullegardinen og sier at de ikke skal være seine. Elizabeth sier at det er timevis til de skal være der. Moren sier at Elizabeth skal ha innskriving klokken fire så de har ikke allverdens med tid, mens hun legger fram klærne hennes på sengen. Så sier moren at hun må ta med teppet sitt, mens hun sier at dette er Elizabeths mest beste dag i livet. Elizabeth responderer med å spørre på om det kanskje er større når man blir gift. Men moren sier at det er den verste dagen i livet.

Dette er bygget på en sann historie i form av en bok av Elizabeth Wurtzel. Konseptet med en trøblete ungdom med psykiatriske lidelser i form av depresjon er et tungt tema. Man aner konturer av at boken sitter inne med mer enn man klarer å formidle her. I filmen virker det bare som om man bare formidler den hjerteskjærende elendigheten som hovedkarakteren her sitter inn med. Man synes at filmen blir litt for brutalt og det er vanskelig å skulle omfavne dette skikkelig. Det blir for tungt stoff som man ikke klarer helt å formidle. Det virker som manuset ikke er ferdig nok og at man hadde tengt flere runder her for å gjøre det hele mer filmatisk presentabelt. Det er vanskelig å relaterer seg skikkelig til hovedpersonen her fordi man ikke klarer å sette seg skikkelig inn i hennes univers. Man ser at hun har det jævlig, men ting kommer ikke godt nok fram og man føler ikke filmen viser mer enn bare utsiden av Elizabeth.

Det er norsk regissør for denne filmen og det er mye av grunnen til at jeg satt meg ned å så denne filmen. Erik Skjoldbjærg som hadde sin brakdebut med Insomnia i 1997 skal her lage sin uavhengige film i amerika. Man vet ikke helt hva som feiler denne filmen. Kanskje hadde ikke Skjoldbjærg nok råderett over dette og han står jo heller ikke for manus her og det er ikke særlig vellykket. Da hjelper det fint lite å være Skjoldbjærg å forsøke å redde stumpene her. Filmen føles ikke helt allment og blir aldri noe som engasjerer helt så mye som man skulle ønske. Det hele er litt interessant i begynnelsen, men så mister det en i gjennom filmen og man blir mer og mer likegyldig til det som skjer. Materialet i boken er godt nok, men man trenger mer enn en god bok for å lage film. Man trenger også et manus som det virkelig skorter på her.

Skuespillet er svært varierende. Christina Ricci spiller jo ganske bra her i grunn og hun mister aldri taket om den dystre hovedpersonen her. Det er ikke en enste scene man ser at hun ikke er engasjert i rollen sin. Ricci bærer denne filmen nesten alene, mens birollene rundt henne er ikke like troverdige. Hverken Jessica Lange, Michelle Williams, Anne Heche eller Jason Biggs klarer å lage karakterer som man bryr seg om rundt hovedpersonen. Noe av ansvaret ligger selvsagt på manuset som ikke har prioritert å gjøre dem troverdige nok.

Dette blir aldri helt den filmen som Skjoldbjærg eller vi andre i Norge hadde håpet på. Filmen ble for innadvent og den fikk aldri helt den kommersielle lanseringen på kino i USA. Og hadde heller TV-premiere før den ble lansert på DVD for det amerikanske markedet. Her i Norge kom den på kino i 2003 med varierende kritikker. Og det er å skjønne at man her får forskjellige kritikker alt ettersom hvor sterkt en kjøper innholdet. Noen vil nok avfeie dette som jeg selv delvis gjorde. For min del ligger filmen lenge og pulserer mellom tre og fire på terningen. Det er virkelig vanskelig å vite hva jeg skal havne på her, men jeg velger å gi den en svært sterk treer, fordi dette var en film som føltes helt okei å se. Den blir aldri helt i nærheten av Insomnia, men har noe ved seg som gjør at den føles litt tiltrekkende til tider når alt ikke er bare mørkt og trist.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Pyromanen - Et monster i bygda
- Pionér - Går "Hodejegerne" en høy gang
- Nokas - Troverdig og skremmende
- En folkefiende - Traust Ibsenmodernisering
- Insomnia - Mørk, spennende og interessant norsk produksjon

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Christina Ricci klarer seg meget godt her

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,9 av 6 - 28 stemmer)

Kritikker i media

  • Prozac Nation
  • Bergens Tidene
  • Dagbladet
  • Side2
  • Bergenpuls
  • Filmanmelderen.no
  • Natt&Dag
  • FilmMagasinet
  • NRK
  • Trondheimpuls
  • Ekstra Bladet (Danmark)
  • Cinemazone
  • B.T. (Danmark)
  • Filmnytdvd.dk
  • Verdens Gang
  • Filmfront
  • Stavangerpuls
  • Berlingske Tidene
  • Politiken (Danmark)
  • Aftenposten
  • Dagsavisen

Land:

USA, Tyskland

Språk:

Engelsk

Filmselskap:

Milennium Films, Cinerenta Medienbeteiligungs KG, Giv'en Films

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 
 

«Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga»

 

«Warrior Nun»

 

«Perry Mason»

 

«Cold Fish»

 

«Knerten og sjøormen»

 

«Shadows of Forgotten Ancestors»

 
 

«Familiefesten»

 

«The Sand Pebbles»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.