Anmeldelse av Den Enestående Will Hunting (Good Will Hunting), amerikansk film fra 1997

Will Hunting er en svært intelligent gutt som ikke har noe utdanning men løser de vanskeligste matteproblemer som en lek. Han jobber som en vaskehjelp på et universitet. Der får han tiden til å gå med å løse studentenes store utfordringer på tavlen i gangen mellom all vaskingen. Professor Gerald Lambeau blir imponert over løsningene hans og tror det er en av studentene som har løst oppgaven. Men da Lambeu gir seg ikke før han har funnet den rette hjernen bak dette. Han tror nesten ikke sine øyne da han ser at det er vaskehjelpen som har løst hans matematiske oppgaver. Han treffer Hunting i retten der han har nok en sak gående med voldelig overfall. Lambeu snakker med dommeren og får ham med på å gi Hunting en siste sjanse om Lambeu tar ham under sine vinger og i tillegg gir ham psykologisk terapi. Hunting går med på dette, men mener han ikke trenger noen terapi og sliter ut den ene psykologen etter den andre helt til han møter den tålmodige Sean Maguire. De to får noen interessante samtaler som Hunting aldri hadde sett for seg på forhånd... Alle drømmer om å være en som Will, men han tar det for gitt at han er den han er. Han gir eg ut for å drite opp i at andre skal fortelle ham hva han skal gjøre med livet sitt. Jeg liker godt at man finner denne filmen svært underholdende å se og man vet ikke helt hvordan dette kommer til å gå med denne litt uberegnelige Will Hunting. Filmen er nesten som et mysterium å regne og man skal finne ut av hvem denne Hunting egentlig er bak hans tøffe ytre. Det er stilig å få en slik historie om en mann som er så smart som få men som ikke har funnet ut av seg selv og hva han definerer som selve livet. Will treffer også den sjarmerende Harwardstudenten Skylar som han begynner å date. Han bor sammen med noen andre som også ikke har utdanning og er av de lavere sosiale lagene samfunnet. Professor Gerald Lambeau oppdager Will og ønsker å dytte hm i riktig retning, men det er ikke før han treffer Sean Maguire at han får en han kan bli skikkelig trygg på og som han kan diskutere skikkelig med.

Mat Damon spiller svært bra her. Han viser seg virkelig fra sin beste side og har vist siden at dette ikke var bare et heldig treff. Damon får godt fram karakteren i Will Hunting og fungerer perfekt i rollen som den litt gåtefulle smarte fyren som bare slurer rundt og ikke gjør stort ut av sitt potensiale. Robbin Williams spiller også gnistrende som den liberale psykologen som tar utfordringen med å forsøke å komme inn på Damon. Han klarer å få rollen til å ose ut av en nærmest farsrolle overfor Hunting. Williams er nesten urokkelig i sin rolle og er en man får virkelig tiltro til. Minnie Driver er også ganske bra som Wills kjæreste Skylar. Hun oser ut av sjarm og er passe søt i denne rollen. Stellan Skarsgård er passende i rollen som Professor Gerald Lambeau. I tillegg får man også kjente navn i de andre rollene som Ben Affleck og Casey Affleck.

Det er mange frydefulle situasjoner her som er morsom i tillegg. Det er en del av disse situasjonene som virkelig gjør mye av filmen og får på plass det man virkelig leter etter i en slik film. Her er det virkelig mange gode scener som øser ut av manusets flotte potensiale. En del av replikkene er jo også ganske gode, beskrivende og morsomme. Eksempelvis finner man scenen der en professor vil ha navnet på en vaskehjelp og hans assistent påpeker at det er viktig for professoren å få tak i denne mannen. Vaktmestersjefen parerer fint med å fortelle at hans professorkollega ikke kan gi ham det navnet. Det er igrunnen ikke så lett å beskrive situasjonene her, de må nemlig bare oppleves. Det er mye intellektuelt babbel her som er gøy å få med seg. I alle fall måtene vår antihelt setter folk på plass på. Karakterene er virkelig levende og interessante her. Det er mye forskjellige typer og motsetninger her som gjør denne filmen ganske fet å oppleve.

Denne filmen er rett og lett svært god. Det er rett og slett ingenting å trekke på noe her. Regien er mesterlig, fotoet passende og klippingen utsøkt. Musikken til Danny Elfman er også noe man legger merke til. Manuset er også gnistrende skrevet av Matt Damon og Ben Affleck. De har virkelig klart å lage en vinner her med utrolig kule situasjoner og karakterer som engasjerer med en glimrende dialog. Sammen med Gus Van Sants flotte regigrep blir dette virkelig en vinner. Scenene er mesterlig satt sammen og man merker at man ser på noe som gir en noe å se på flere plan. Dette er som en litt bedre versjon av Van Sants ‘Finding Forrester’ fra år 2000.

Filmen er både feelgood, morsom og engasjerende. Dette er også noe som er veldig lett å like med sin lune og intelligente skildring uten for mye sentimentalitet. Man faller lett for all sjarmen som det denne filmen byr på. Det at man får en film som gir deg en god følelse å se er ikke noe drawback her. Filmen er så vellaget med passe diskret regi av Gus Van Sant. Dette er en film man kan se gang på gang og den engasjerer nesten like mye hver gang og det må sies å være et svært sunt tegn for en film. Om du liker litt småfengslende varme dramafilmer er dette noe du bør få med deg.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Don't Worry, He Won't Get Far on Foot - Phoenix briljerer i tragikomisk biopic
- Promised Land - Godt og engasjernede håndverk
- Milk - Strålende Sean Penn lyser opp filmen
- Paranoid Park - Vakker og øm tennåringstilværelse
- Elefanten - Severdig innblikk om en uforståelig hendelse
- Møtet Med Forrester - Herlig feelgood-møte mellom gammelt og ungt intellekt
- I drift mot Idaho - Kunstnerisk og ambisiøst av Gus Van Sant