Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Trost i taklampa, norsk film fra 1955

Komedie Spilletid: 81 minutter Aldersgrense: 15 år

Norsk ironisk betraktende bygdemoro

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 16.07.2012]
Vi besøker en liten bygd på Østlandet. Bygden forsøker å vise seg fra sin beste side når stedets store diktersønn, Lundjordet, kommer tilbake på gamle trakter. Gunvor Smikkstugun kommer tilbake til sin barndomsbygd hun også med samme toget som Lundjordet. Hun har blomstret når hun har vært i byen og er blitt en riktig byskreppe. Mens dikteren er mest opptatt av formane hjembygdingene om å verne om hjemstedet sitt, er Gunvor mer på frierferd blant gamle kjærester. Gunvor møter mye motstand fra de eldre som ikke liker at folk flytter bort og når hun har svingt seg opp så taler janteloven henne ikke så rent lite puss. Det er jammen forskjell på en helt vanlig trostjente som kommer tilbake fra byen som lerke og dikteren som alle er stolte av og trykker til sitt bryst...
Annonse:

Filmen åpner med at Prøysen synger at ‘Nå kvisker det stilt i blomer og strå’ mens vi ser solen stå opp i horisonten. Vi ser lyset fra den nyoppståtte solen treffe en løvetann som en humle samler nektar fra. En eldre herre sier at en eldre dame og to gutter må skynde seg. Vi ser en fugl og hører at noen plystrer ‘Alle fugler’. Så ser vi en gutt ved navn Arne i Pål Bang Hansens skillese som prøver å få fuglen til å plystre etter ham. Men Arne må videre og han tar tak melkespannene og går avgårde. Hjalmar er inne på båsene hos kyrne og skuffer møkk og steller med dyrene. Gutten Oskar ligger å drar seg i sengen. Han holder på å forsove seg så han kommer for sent på skolen. Plutselig våkner han til liv og tar et blikk bort på klokken. Og da skal vi se at han får fart på seg. Han kler på seg i vill fart og hiver i seg noe mat og kaster seg på sykkelen og kjører det han er god for. Han passerer en dame som er ute på et jorde og hun skriker etter ham at han ikke har finklær på seg, men Oskar er mer bestemt på å nå skolen. Når han når skolen er timen begynt og han hører de andre synger. Læreren er ikke nådig når Oskar kommer for sent inn i timen, men Oskar blir reddet av at læreren får en telefon. På kjøkkenet på skolen er det full bakeaktivitet. Det kommer nemlig fint besøk til bygden. Utenfor står Smikstad klar med bilen og kjører for å hente de nyankommende gjestene som kommer med toget.

Filmen er basert på en roman av Alf Prøysen fra 1950. Han var også delaktig i filmmanuset. Dette er en fin skildring av hvordan det kan være på landet. Man får også en fin leksjon i hvordan de som har bodd i bygden hele veien er misunnelig på jenten som alle trodde var gal når hun flyttet til byen for å få seg arbeid. Hun kommer tilbake til bygden og har slått seg opp og forteller villig av hvordan det spennende bylivet fortoner seg. Man får kontrastene mellom dikteren og Gunvor som er to ytterligheter. Hun er mer naturlig og dikteren er anstrengt for å strebe etter å vise seg fram som en landsens mann på alle områder. Det er et bra tematisering som passer til å beskrive eldre tider i møtet mellom by og bygd.

Filmen er regissert av Erik Borge og han gjør en passe grei innsats. Han lar oss komme tett på karakterene og med Prøysens flotte stemme som gjør dette ekstra severdig i hans gode betraktninger og også hans sang og musikk som gir litt til krydder på bygdetilværelsen og skaper sjarme og liv. Prøysen klarer å lyse opp filmen og gjør at Borge framstår som god i hans etterstrebing etter å feste Prøysens betraktninger til film. Selv om filmen tar for seg litt misunnelige bygdefolk og annet som går ut over stakkars Gunvor, så virker filmen tvers igjennom koselig. Solen skinner hele veien og idyllen er for det meste alltid tilstede her. Slik bygden fremstår står i sterk kontrast til hvordan den flotte naturen framstår. Her får man en tydelig negativ bygdeskildring om en bygd som vil være mer enn den egentlig er. Men noen ganger kan det bli litt for mye av det gode og noe av skuespillet er litt overdrevet og tydelig instruert for å få fram spesifikke poenger. Men det er jo en komedie og da er man jo vant til at ting kan være litt uten om det vanlige for å skape humor. Det er jo mildt sagt litt småmorsomt når dikteren hele tiden skal imponere i å være mer bygdelig enn de mest hardbarkede av bygdefolket er selv.

Dette er en grei norsk eldre komedie som harselerer litt med bygden selv. Det kommer fram at flukten fra bygden er som en frigjøringsprosess. Selv om Gunvor er den som blir mest harselert med her så er det hun som virkelig framstår som helten her. Og dikteren er mer med her for å vise hvordan det kan gå når bygeromantikken går en til hodet. Uten Prøysens innsats her så hadde dette falt helt igjennom, og han tar virkelig i et tak her og redder denne filmen opp på de fire lysende øyne på terningen. Man har klart å bygge bra opp under rollekarakterene og skape en rekke folk som vi føler vi blir godt kjent med gjennom filmen. Det er god underholdning i denne filmen som har klart seg bra gjennom sine over femti år etter at filmen så dagens lys.

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,7 av 6 - 9 stemmer)

Kritikker i media

  • Trost i taklampa
  • Dagbladet
  • Filmfront

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

ABC Film A/S

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Familien Addams»

 

«Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul»

 

«Last Christmas»

 

«Dolemite Is My Name»

 

«Rashomon - Demonenes port»

 

«Terminator: Dark Fate»

 

«Addams Family Values»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.