Anmeldelse av Til ungdommen, norsk dokumentar fra 2012

Denne dokumentaren ble påbegynt i 2010 og følger i hovedsak fire unge mennesker og deres engasjement i politikk. Johanne, Haakon, Sana og Henrik er i ferd med å forberede seg til skolevalgene høsten 2011, alle unge spirer som ønsker å kunne skape forandringer i samfunnet og som tør å si hva de mener. Disse følges i tiden frem mot sommeren 2011 og de kommende skolevalgene, men den 22. juli blir som kjent alt avbrutt og midt oppi dette står dette filmteamet og ungdommene selv sjokkerte tilbake.
Kari Anne Moe har laget dette dokumentet som, også for henne, overraskende skulle vise seg å bli filmet midt oppi hendelsene forrige sommer. Det hele starter altså med å presentere disse fire nevnte ungdommene, deres parti, tilhørighet og engasjement, samt også flere andre personer. Det er ungdomspartiene for Ap, Høyre, Frp og Sv som blir fulgt og representert i filmen.

Av disse fire ungdommene er det Johanne som konkret befant seg på Utøya denne helga, og filmteamet filmer henne der på torsdagen og fredagen, men forlater øya rett før det smeller i Oslo sentrum. En kan bare tenke seg til hva som kunne blitt fanget på film om ting hadde vært bare litt annerledes. Inne i sentrum møter de Sana i tidsrommet da bomben i regjeringskvartalet går av.

Stort sett som en observerende dokumentar, med tilhørende intervjuer, beretninger og observasjoner er det sterke enkelthistorier og et uforglemmelig helhetsbilde som utfolder seg for oss. Den første delen er sterk fordi personene ikke vet hva som skal komme, noe vi som ser på vet så alt for godt. Videre er det likevel Johannes historie, i den andre delen av filmen, som er nærmest lammende sterk å høre der hun sitter foran kamera og forteller med stor iver og rett fra levra hvordan hun så drapsmannen i øynene, hvordan andre ble drept, og så videre.

Selv om prosjektet til Moe ble avbrutt av hendelsene 22-juli, er filmen likevel pent sydd sammen og vi følger ungdommene også i tiden etter dette. Slik får historien en klassisk utvikling, tross alt, og den siste delen forteller og viser oss at livet også må gå videre, at man aldri må slutte å bry seg eller være engasjert i livet på alle måter.

Rent politisk er det også imponerende sydd sammen hvordan vi får både politisk forståelse og respekt for alle og enhver i filmen, uansett politisk tilhørighet. Slik klarer filmen å vise oss nettopp ungdommene og deres ærlige engasjement, uavhengig av hvilket parti dem representerer. Når vi i tillegg også får såpass god tid med hver av disse fire personene oppstår god følelsesmessig og rørende tilknytning til dem.

Rent filmatisk er ikke ”Til Ungdommen” noe spesielt særegent, all den tid den altså bruker en klassisk observasjonell teknikk, samt intervjuer. Klippingen og utviklingen er også klassisk, men den tar seg tid til sine objekter, noe som gjør ekstra godt for oss som ser på.

Innholdsmessig er filmen selvsagt et helt unikt dokument på både det grufulle som hendte, men også på det politiske engasjement blant våre unge. Sammentreffet mellom dette dokumentarprosjektet og terrorhandlingene er som nevnt selvsagt utrolige, men det grusomme får ikke mer plass enn at håpet, engasjementet og kampen videre i livet for disse ungdommene aldri blir overskygget eller blir vippet av pinnen. Slik viser den at demokratiet fortsetter og at ungdommen nå til dags jammen meg er noe å være jæklig stolt av!

Se om dokumentar er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Pøbler - Medrivende ungdomsskjebner i enkelt format