Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av En Håndfull Tid, svensk film fra 1989

Drama Spilletid: 97 minutter Aldersgrense: 15 år

Ambisiøs film som biter over litt mer enn den klarer å svelge

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 14.09.2012]
Martin er en ung mann som mister sin far i en ulykke på 1930-tallet. Faren hadde belånt alt, og det fantes ikke verdier nok til å dekke gjelden. Men hesten får Martin beholde siden at han har vitner på at faren gav den til ham for en tid tilbake. Når Martin så møter kjærligheten med sin Anna er alle sorger om faren glemt. Han får et barn med henne, men hun dør like etter det. Martin føler seg ansvarlig for det som skjedde den gangen. Og 50 år senere går han liv mot slutten, og nå ønsker han å gjøre alt godt igjen før han så legger seg innover de evige jaktmarker...
Annonse:

Filmen begynner med at en gammel mann ligger og snorker i sengen sin. I nabosengen ligger det også en gammel mann, men han våkner opp av all snorkingen. Like etter går snorkeren inn på toalettet. Den andre mannen ligger igjen i sengen sin og kaller ham for en helvetes gubbe. Enten er det snorking eller pissing. Så bryter en damestemme ved navn Anna inn der hun anmoder ham om å ikke banne. Hun mener de er sammen og alt er bra. Han sier at han ikke helt han. Han sier høyt at han aldri skulle latt henne bli igjen der på vestlandet. Men det sier han at de skal gjøre om igjen på en eller annen måte. Så ser vi en hestevogn der en ung mann spiller på hunnharpe med en svær stueklokke ved siden av seg i vognen. En litt eldre mann kjører en gammel bil og drikker også litt av lommelerken sin mens han nynner til det hele. Han er litt småfull der han kjører. Han tar så et glimt ned på klokken sin og akkurat da dukker hesten og kjerren opp med den unge mannen. Den unge mannen rekker akkurat hive hesten inn til siden og den litt eldre mannen forsøker å styre unna, men det resulterer i at ha kjører av veien og ned i steinuren ned til en liten elv som renner der. Det viser seg at det er sønnen som har sittet i vognen med hesten og han kommer hjelpende til faren sin som ligger livløs i elven. I vannet ligger en klokke som stopper i det den passerer syv på ett.

Filmen følger Martin som gammel mann, der han rømmer fra gamlehjemmet for å legge ut på en reise til gamle trakter. Han ønsker å rette opp i skadene fra hans ungdoms kjærlighet Anna. Han drar tilbake til fjellbygden på vestlandet der det hele begynte. Men gjennom filmen får vi også nøstet opp i fortiden og vi får igjen se det som skjedde 50 år tidligere i 1935. Selv om Anna er død så har ikke Martin greid å legge henne på hyllen. Han snakker nemlig med henne hver dag og begynner nå å gå litt fra sin forstand på de eldre dager. Det er spennende å se hva som skjedde mellom Anna og Martin og hans kamp mot å gjøre ting godt igjen. Filmen hyller kjærligheten og det er flott å se hvordan de to unge fant hverandre.

Martin Asphaug gjør her sin spillefilmdebut og det gjør han med stil. Dette er ingen enkel film å begi seg ut på. Her får vi en film som beveger seg ubesværet mellom forskjellige tider og inn og ut mellom drøm og virkelighet. Asphaug har fått dette til å bli litt poetisk og litt mystisk på samme plan innimellom. Man får også stor dramatikk til tider og også litt humor med på kjøpet. Det er ikke rent lite man har forsøkt å få inn i denne filmen som har mye av det man liker ved livet i tillegg til litt dramatikk som hører med når man får det servert som en film. Vi får en litt merkelig historie om en stor kjærlighet Martins kjæreste Anna. Martin prioriterer feil og føler han er ansvarlig for hennes død. Her får man minner fra en eldre manns liv slik han husker dem. Men det trekker ned at denne filmen føles litt typisk for det som før representerte norsk film med mye kultur i form av nakenhet, all naturen, dyrene og et drama med mye vondt og noe godt.

Filmen har også tapt seg noe ved tiden, men den er fremdeles okei severdig. Det er en del jeg ikke liker ved filmen som en del av skuespillervalgene. Det blir blant annet rart og man trekkes lit tut av filmen når man får en seriøs Arve Opsahl eller den tilgjorte lite troverdige latteren til Nicolay Lange-Nielsen. Men det som er sikkert er at Espen Skjønberg her gjør en bunnsolid rolle som den eldre Martin og det redder mye av inntrykket. Fotoet er ganske okei gjort, men en del blir kanskje litt overtydelig og man finner også en del klisjeer i filmen som ødelegger litt fra det som før ble sett på som rein poesi. Men regissøren har virkelig forsøkt å gjøre dette minneverdig, men feiler på noen av valgene sine som i ettertid er litt gode men tradisjonelle. Det blir også mye sterke scener med mye blod og om en ikke er helt komfortabelt med slikt må en nesten se litt bort her til tider. Det er nesten litt skrekkfilmaktig til tider her med innslag av fødsler, selvmord, incest og drap.

For å oppsummere så er dette litt for kunstnerisk angrepet. Og når man ikke får det helt til så virker ting litt overdramatisk. Dette er nok det mange både elsket og hatet med norsk film. Men det er en ganske grei film for deg som setter pris på filmhåndtverk. Filmen er kanskje litt overambisiøs til tider og gaper over mer enn den kan svelge. Det hele går også veldig langsomt frem og replikkene blir alt for kunstig fremført. Men alt i alt føler jeg dette er en film som forsøker å by på mye, og da ser en litt gjennom fingrene med at en ikke lykkes med alt. Filmen var nok bedre da den kom ut. Filmen kommer seg også litt ut i filmen når man føler at man kommer mer under huden på den. Jeg ender på en grei firer for denne filmen som kun anbefales for deg som digger norsk film. Det er nok litt lite underholdning for folk flest, selv om du nok finner en del her om du klarer å leve deg inn i dramatikken.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Andreaskorset - Filmen klare aldri helt å oppnå noe av det man håper på
- Giftige Løgner - Klarer ikke helt å følge opp suksessen til den første Pelle og Proffen-filmen
- Svampe - Norsk barnefilm på syre

Diskusjon

24.02.2012 sier ejk: og den er fra 1989, ikke 1990!
24.02.2012 sier ejk: Svensk film?... Den er jo norsk!!
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(4,1 av 6 - 16 stemmer)

Kritikker i media

  • En Håndfull Tid
  • Dagbladet
  • Aftenposten
  • Verdens Gang
  • Dagsavisen
  • Filmfront

Land:

Sverige, Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Norsk Film A/S, Svenska Filminstitutet (SFI)

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Familien Lykke»

 

«Motherless Brooklyn»

 

«Dragevokterens jul»

 
 

«The Christmas Chronicles 2»

 

«Black Summer»

 

«Zombie Flesh-Eaters»

 

«The Silencing»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.