Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Store gutter gråter ikke, norsk dokumentar fra 1995

Dokumentar Spilletid: 103 minutter Aldersgrense: 11 år

Sterk og underholdende unik norsk fengselsdokumentar

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 14.10.2012]
Det er februar 1994 på Norges best bevoktede fengsel, Ullersmo Kretsfengsel. Der møter vi Trond Hendriksen som har levd nesten halve livet bak murene. Trond Hendriksen har sittet på Ullersmo siden 1990. Og i 1991 dro han og hans medfange Morten på rømmen. De ble stoppet av en politimann som de kidnappet og tok med seg opp i skauen. De holdt seg da i dekning i en hytte og det var der han fikk tittelen Norges farligste fange. Men han ble tatt igjen og nå er han 28 år gammel og vil bli streit sier han. Han har søkt overføring til Oslo Kretsfengsel et behandlingsopplegg der, fordi han vet at ingen blir streit på Ullersmo. Vi følger Trond og syv andre gutter i alderen 20 til 30 år gammel i deres kamp om å bli streit i et behandlingsopplegg med fengselet og Tyrilistiftelsen. Der blir de presentert for tøffe utfordringer og blir konfrontert med sine egne problemer for å bryte ut av den onde sirkelen av kriminalitet og dop og over i et normalt liv...
Annonse:

Her får vi se hvordan det går med disse unge ungdommene som har tre ting til felles: dop, kriminalitet og flere lange dommer bak seg. Om de ikke klarer dette skal de gå inn og ut av fengsel resten av livet. Statistikken er i mot dem, og sier at bare en av ti skal bryte sirkelen. Og her følger vi bare åtte. Men kanskje oddsen er bedre på dette nye behandlingsopplegget. Dette var en annen type soning og behandling. Det skal bli syv måneder med sannhet og løgn, seire og nederlag. Her står cellene åpen om natten og man kan gå ut av døren når man vil på natten å pisse alene. Slik er friheten på C3 og alt piss blir selvsagt kontrollert for all form for dop. De første ukene pisser gutta reint, men det er alltid mulig å lure seg unna om man holder seg unna eller har flaks med timingen. Gutta får en helt ny tilværelse med denne nye måten å sone på. Allerede på dag to er gutta på tur ut av fengselet med følge.

Trond forteller åpent om hva som har gjort at han sitter inne. Han forteller at hver gang han har vært utenfor fengselet så har han bare kommet inn igjen til en større og større dom hver gang. Trond soner tilsammen 10 år og 3 måneder for væpnet ran, kidnapping av politimann og besittelse av narkotika. Han var så vill når han var yngre. De sendte ham på fosterhjem, men han var der bare en dag, og de gav ham helt opp fordi han bare stjal. Han ble varetektsfengslet når han bare var 14 år gammel, og var med det en av de yngste som ble fengslet i Norge på den tiden. Han husker at han gråt den gang når han kom på cellen og måtte sone seks dager som han synes den gang var lenge. 27 år gamle Erik, som sitter inne for omsetting av hasj, forteller at fengselsstraff er den dummeste formen for straff som noengang er funnet opp. Å tro at noen skal slutte å gjøre kriminelle handlinger fordi man putter dem et sted i et visst antall måneder med litt hetsing og trakassering, er den dummeste tankegangen. Han mener at det ikke finnes logikk i det. Hele tiden mens 29 år gamle Jan, som sitter inne for væpnet ran, har sittet inne har soningen for ham dreid seg om å få tiden til å gå til neste dopskudd. Han har lyst til å kutte ut dopen og bli streit. 21 år gamle Kjetil, som sitter inne for omsetting av heroin og amfetamin, forteller om at han ikke vet hva som skjer om han ikke klarer dette behandlingsopplegget. Vi treffer også 23 år gamle Stian og Bjørnar.

Filmen gir et usminket bilde av hvordan åtte dopmisbrukere sliter for å bli streit, og hvordan deres situasjon i et fengsel fortoner seg. Dette er en svært spennende historie som viser at virkeligheten kan være minst like underholdende som fiksjonsfilmen. Mye i denne filmen dreier seg om Trond Hendriksen som gjør seg ganske godt på film. Han viser at han kan spille seg selv i rekonstruksjoner av ting som skjer i hans tidligere kriminelle liv. Innimellom får vi også Tronds kommentarer på hva som egentlig forgikk oppe i hodet hans i de forskjellige situasjonene. Denne dokumentaren er svært god. Det gjør noe med en når en ser filmen og man føler man kommer helt innpå disse fangene også som mennesker. Men det er ikke så alvorstynget som man kanskje skulle tro i denne dokumentarfilm, her får man mye humor og gullkorn som kommer fra fangenes munn. Fangene har mye galgenhumor på sin egen situasjon. Det å få beskrevet dette lukkede livet er svært spennende og lærerikt. Man opplever disse fangene på sitt mest sårbare og det setter inntrykk på deg. Man føler at det man få se her virkelig er ‘the real deal’ og regissør Sigve Endresen har virkelig gjort en super innsats for å komme tettest mulig inn på disse fangene. Det er også en ganske god fortellerstemme som ikke virker så tilgjort som det ofte blir med slike fortellerstemmer.

Jeg har sett denne dokumentarfilmen en gang før og da digget jeg den. Det er en lett tone her og alt er lett å fatte. Dette er en skildring av mennesker som ikke har hatt det så lett i livet. Dokumentaren føles viktig og er noe alle har godt så se. Filmen er en av de beste norske dokumentarfilmene for sin tid. Denne dokumentaren var det som gjorde at jeg virkelig fikk øynene opp fra hva dokumentarfilm kunne gi meg. Her utleverer man virkelig fangene på godt og vondt, men det man får er en unik betraktning. Når man kommer så tett inn på gutta som dette så ønsker man jo kanskje også å se hvordan det er gått med gutta siden denne produksjonen er over, og det kunne nok ha vært med på DVD-en. Humoren til gutta er meget rå. Det er en svart humor som man nesten bare finner i danske filmer. Det er også morsomt å se hvordan livet bak murene har stått stille og sveisene og frisyrene er herlig 80-talls på hele gjengen. Det er også herlig å se samholdet i gruppen når de fatter at de alle er i samme båt. Det blir også litt stridigheter mellom fengselsbetjentene og de på Tyrilistiftelsen. Dokumentaren har holdt seg veldig godt gjennom årene. Man blir virkelig glad i disse menneskene og ønsker dem virkelig alt godt, men man vet at det ikke kommer til å gå så bra med alle her.


Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Byttinger - Bråkete ungdom i fjellheimen!
- For harde livet - Forsøk på å komme seg bort fra narkotikahelvetet

Diskusjon

Les mer om dokumentaren
Gjennomsnittskarakter:
(3,7 av 6 - 24 stemmer)

Kritikker i media

  • Store gutter gråter ikke
  • Dagbladet
  • Filmfront
  • FilmMagasinet
  • Arbeiderbladet
  • Verdens Gang
  • Adressavisen
  • 8mm.no

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Motlys AS

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Frankenstein's Monster's Monster, Frankenstein»

 

«Familien Addams»

 

«Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul»

 
 

«Last Christmas»

 

«Dolemite Is My Name»

 

«Rashomon - Demonenes port»

 

«Terminator: Dark Fate»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.