Anmeldelse av Skyggejegerne: Demonenes by (The Mortal Instruments: City of Bones), amerikansk film fra 2013

Unge Clary blir brutalt og uventet dratt inn i en ny verden bestående av skyggejegere, krigere med eneste oppgave å utrydde jorden demoner. En av skyggejegerne er Jace, og sammen med hans allierte må Clary forsøke å redde moren som har en tåkefull fortid. Hun oppdager også på veien at hun har noen helt spesielle egenskaper, noe som selvsagt ikke er tilfeldig.

”Skyggejegerne: Demonenes by” er første film i rekken basert på forfatter Cassandra Clares populære bokserie. Norske Harald Zwart har fått æren av å filmatisere boka og han slipper rimelig godt unna med akkurat dette.

Det er noe ”rart” med Zwarts filmer, noe svært enkelt over dem. Mye ligger nok i hans fravær av særegne filmatiske trekk, han er ingen auteur for å si det slik. Resultatet blir ikke nødvendigvis helhetlig kjedelig, men mer filmatisk flatt og platt. Når dette er sagt så er han mye bedre og tydelig på andre ting, som tempo, rytme, spenning og evnen til å dra oss inn i dette ”tamme” universet sitt, og det sier jo ikke rent lite om ham som regissør tross alt.

”Demonenes by” er nettopp en slik film, for vi blir sugd inn og med i handlingen, mye takket være en drivende og spennende åpning og presentasjon av karakterer. Lily Collins spiller Clary med en sjarm og tilstedeværelse som er befriende god å se, i motsetning til mangt et liknende dvaskt ungdomsikon på filmfronten. Twilight-karakterene var jo som vi vet totalt blodfattige, mens ”Percy Jackson”-ungdommen ikke akkurat sprudler dem heller. Collins tilfører slik en naturlig troverdighet i en tross alt overnaturlig handling.

Tilbake til Zwarts regi... Som også tilfellet var med hans ”Karate Kid”, så kjeder man seg aldri. Det dveles aldri for lenge på noe, skjønt dette kan også selvfølgelig være noe han kunne tatt seg bedre tid til, på de rette stedene. Karakterspekteret er bredt og underholdende, og hovedtrekanten blir som en klassisk klisjesuppe, for så vidt, men det er likevel en nerve der mellom dem som er god. Pluss skal filmen også ha for å blande inn seksualitet og legning, noe mange amerikanske liknende filmer hadde stoppet på idéstadiet.

Effekter og filmatisk sprut varierer mellom pent og flott, til mer gammeldags enkelt, ja nærmest som klassiske tv-serie rekvisitter og setting. Mye av klærne og locations kan minne om en enkel c-serie fra tv eller som tatt ut av et goth-miljø. I tillegg likner mye på særlig Harry Potter-universet, dets karakterer, problemstilling og tematikk. Det er i det hele tatt veldig mye å ta tak i med denne filmen, blant annet fordi historien er spekket med kjente og typiske fantasy-elementer og fordi Zwart virkelig bruker dem overtydelig og skamløst, uten å rødme.

Utrolig nok blir resultatet av ”Skyggejegerne: Demonenes by” likevel underholdende og morsomt. Der andre regissører hadde blitt fullstendig nedtynget i all denne ’sett det før’ estetikken og historien, ja der klarer Harald Zwart å frembringe nærmest glimtvis gullskimring av gråstein, noe som etter hvert kan se ut til å være hans aller største talent og kjennemerke. Selv om han ikke er den filmatisk mest spennende regissøren i sin generasjon klarer han å lage underholdende film for massene, og det er da mye talent i å klare dette også, bevares.

[ Foto/Copyright: SF Norge AS ]

Se om film er på streaming:

Lange Flate Ballær 3 - Fremdeles folkelig, men tammere enn i glansdagene

Den 12. mann - Zwart strør litt Hollywood over norsk krigshelt

The Karate Kid - Sterk og vellaget!

Den rosa panteren 2 - Jacques Clouseau på nye eventyr

Lange flate ballær 2: I kongens klær - Kæller fra Fredrikstad i militæret

One Night At McCool's - Velfungerende, ellevill situasjonskomedie

Hamilton - Agentaction