Anmeldelse av The Wicker Man, engelsk (britisk) film fra 1973

Politimannen Neil Howie kommer til en isolert øy utenfor Skottland for å etterforske en forsvinning av en ung jente. Men i det han kommer til øyen og begynner sin etterforskning får han lite resultater. Befolkningen på øyen sier først at de ikke har hørt om ungjenta. Men med litt dypere etterforskning finner Howie ut at lokalbefolkningen med vilje jobber mot ham. Det gjør ikke det hele bedre at folket bindes sammen av en spesiell overbevisning...

Vi skal til en øy med en mildt sagt alternativ ‘religion’. Det blir også sterk kost for den strengt kristne politimannen Howie. Øybefolkningen dyrker naturen. De er svært liberal på nakenhet og setter harer høyt. Det blir mye merkelige ritualer og masse masker og seremonier. Man er virkelig på den rettferdige politimannens side hele veien. Man forstår hans frustrasjon over alt han opplever. Han får mer og mer problemer med befolkningen å øyen.

Jeg satte meg ned med denne filmen med store forhåpninger. Mange hadde skrytt denne filmen opp i skyene, og da jeg begynte å se tok filmen meg flere ganger på sengen. Det hele er utrolig rart på denne øyen. Jeg har nesten ikke sett lignende i noen annen film fra før. Man merker at dette har kultfilmpotensiale. Ingen skal si at denne filmen ikke har mye ved seg, men det er ikke alltid at alt faller helt i smak etter mine preferanser.

Det positive med filmen er at den fremkaller mye latter i alt sin snålhet. Begynnelsen er også svært solid. Der ligger et mysterium i bunn som gjorde at jeg virkelig ville se denne filmen. Det er en herlig mystisk stemning fra første stund. Man øyner at noe ikke stemmer på øyen, og det er det vi skal finne ut av i løpet av filmen. Det er også en friskhet i filmen som er veldig unik i den absurde sammensetningen av alt filmen rommer.

Musikken spiller en viktig del i filmen. Den er inkorporert i filmen på svært artig vis, og innimellom er det nesten litt musikaltakter over filmen. Nesten alle på øyen spiller, synger eller digger musikken. Vi får masse kule instrumenter sammen som fiolin, munnharpe og gitar. Det er også en del humor og friske innslag som sangen “The Landlord’s Daughter”. Denne sangen har jeg hørt utallige ganger før i Radioresepsjonen og det var kult å også høre sangen i sin helhet sammen med de artige rollefigurene som krydrer den opplevelsen.

Det tekniske er også på plass her. Filmen har et flott fotoarbeide med mye nydelig natur å vise frem. I begynnelsen får man mye flyfoto av det storslåtte skotske landskapet. Regien er også svært vellykket. Skuespillerne gjør en fin innsats med Edward Woodward i spissen. Jeg vil også trekke frem Christopher Lee som gjør en fargerik karismatisk rolle med sin helt karakteristiske flotte dype stemme. Men det er ikke alltid filmen har full kontroll over det tekniske. Lysforholdene er noe som trekker litt ned. Man har ikke alltid har kontroll over lyset på innescener. Lyset er ofte litt for sterkt inne, selv på scener som skal foregå midt på mørkeste natten.

For å oppsummere så var det mye bra her. Dette er en film det ikke finnes så mange lignende til. Det blir nesten litt for mye flower power-aktig til tider med en del nakenhet. En del av scenene er det ikke alltid jeg skjønner meg helt på, men så er det også kanskje meningen også. Dette er kategorisert som en skrekkfilm, men det er veldig lite problematiske sider med denne filmen utenfor at den har litt snodig nakenhet i sammen med noen rare ritualer. Man synes det er mest nifst på politimannens vegne. Med andre ord blir det mye alternativt her. Man øyner mange mulige endinger på denne filmen. Det er småting for meg som gjør at denne filmen trekkes ned på en firer på terningen. Jeg skulle ønsket meg enda mer fokus på mysteriet, særlig mot slutten. Man øyner at det er flere forskjellige scenarioer mot slutten, og til tross for en passe snedig slutt, følte jeg man hadde mer å gå på der.

Se om film er på streaming:

Velkommen til Gaga-bygda!