Anmeldelse av Divergent, amerikansk film fra 2014

For Beatrice Prior står valget mellom å bli værende med familien, eller være den hun innerst inne vet hun er. En dag hvert år må nemlig alle 16-åringer velge hvilken gruppe de vil tilhøre resten av livet. Vi er i en fremtid hvor de gjenlevende menneskene i Chicago etter den store krigen blir delt inn i fem typer basert på deres forskjellige personligheter. Beatrice passer altså inn i dem alle, og utgjør derfor også en trussel mot samfunnets ledere, da disse ser på slike mennesker som en fare.

Nok en ungdomsbokserie skal bli filmserie, denne gang Veronica Roths bok ”Divergent”, med ”Insurgent” som neste bokhistorie og film ut. Filmverdenen får dermed nå enda en kvinnelig helt i den stae og tøffe Beatrice, som raskt forandrer navnet sitt til Tris etter hvert som hun former sin nye personlighet. I likhet med Katniss Everdeen i The Hunger Games-sagaen, blir også Tris brått og tidlig kastet ut i umenneskelig voksenhet og alvor, med både medhjelpere og motstandere i fleng rundt seg.

Hovedrolleinnehaver Shailene Woodley slo igjennom i ”The Descendants” i 2011 hvor hun spilte datteren til George Clooney. Som Tris må hun både skille seg ut og blende inn for ikke å bli avslørt som en ’divergent’, en person som passer inn som alle de fem mennesketypene like godt. Historien og tematikken i ”Divergent” kan på mange måter tolkes som bilder på det å være annerledes og unik, samtidig som man i dette samfunnet forsøker å dele folk inni typer, stereotypier, og slik hindrer individualitet og særegenhet. At hovedkarakteren passer inn i alle disse typene, eventuelt ikke passer inn i konkret en bestemt, har videre blitt tolket i retning biseksuell allegori. Denne tematikkens relevans er påfallende sett i lys av disse dagers bruduljer i øst-europa og Russland, og kommer slik kanskje nokså passende på verdens kinoer.

Som film og underholdningsprodukt har ”Divergent” også mye interessant ved seg. Først og fremst tar filmen seg god tid til oppbygging, historie- og karakteretablering. Dette gjør etter hvert også den øvrige helheten godt. Det hadde ikke vært bra å fått et overfladisk forhold til Tris og co, mens også hele historiebildet har godt av å få etablert seg før større ting skjer. Man merker slik at dette er noe langt større enn bare én enkeltfilm. Dette kan ironisk nok også sees på som denne førstefilmens svakhet, nemlig at den blir utdratt i mye dialog og bildetid særlig på Woodley og hennes medallierte ’Four’, spilt av Theo James.

På en og samme gang er det først en fryd å se en litt ”gammeldags” og nærmest indie-aktig fremstilling av denne sci-fi historien og miljøet. Spesialeffekter og CGI er nemlig begrenset til landskap og miljøskildringer, ikke overdrevet action eller alternative vesener. Dette føles litt voksent og kult på mange måter, som at historien og karakterene får stå i sentrum, ikke overdrevet eyecandy-effekter. På den annen side vil nok mange derfor også bli litt skuffet over at nettopp det mer spektakulære og modernistiske i god grad uteblir. Sagt på en annen overforenklet måte, liker man menneskelig drama, ja så er ”Divergent” både mer interessant og fascinerende enn om man forventer spektakulær fremtidsaction.

Man rynker også litt på nesa her og der grunnet fremstillingen av disse menneskegrupperingene, som for eksempel hvorfor ”alle” innfinner seg med det, ikke gjør mer opprør, også videre. Man svelger jo selvsagt en del i en film som dette, men slike ting virker litt feigt enkelt hoppet over flere steder. Hvordan boken løser diverse utfordringer vites ikke, filmen hopper altså dog elegant bukk over enkelte problemstillinger knyttet til denne fremtidsdystopien. For dystert er det, ikke mye humor å spore her gitt. Dette er for så vidt helt greit, for amerikansk sci-fi som forsøker å spøke bort ting er sjeldent noe uforglemmelig, mer trist forglemmelig. Litt mer snert og vidd i manus hadde ikke skadet dog, særlig i krysningene mellom ulike karakterer og nettopp på områder hvor man burde kunne forvente mer motstand fra enkeltmennesker, grunnet de mange særegne situasjonene folk befinner seg i.

Det som kanskje ”Divergent” mangler aller mest, all den tid filmen er som en stor blockbuster å regne, er ikke karakter- eller setting-etablering, for DET er den altså god på, nei det er mer de store uforglemmelige enkeltscenene, scener som vil skille seg ut, i mer storslått underholdingsfilmøyemed. Man sitter for eksempel og lurer fælt på hva som truer der ute i den store verden, utenfor de enorme gjerdene som omslynger Chicago. Vi får ingen hint til dette, dessverre, annet enn replikker som ’vi kan aldri vite hva farer som lurer der ute’-typen. Hva med å i det minste gi oss en saftig teaser rundt dette, til hva som venter i neste film? Slik førstefilmen om Tris og Four har blitt, er karakterene deres for så vidt engasjerende nok, mye av samfunnstematikken likeså, men den lekne, storslåtte og hjertepumpende underholdningen er for flat til å gå i taket av. Det kan virke som at ”Divergent” har forsøkt være litt FOR voksen og dialogbasert, litt for lite leken ellers, og filmen vil slik dele folket i to. Bedre lykke til med neste film.

[ Foto/Copyright: Lionsgate ]

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Divergent-serien: Allegiant - Positivt overrasket
- Insurgent - Trauste og dystre saker ass....

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Limitless - Smartpillen blir underholdning
- Illusjonisten - Noe underholdene, men ikke så mye mer

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Sci-fi-action for de unge