Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES

Filmfront.no bruker cookies med Google analytics for å ha statistikk over bruk av filmfront.no. Med å fortsette å bruke filmfront.no godtar du bruk av cookies.
Logg inn
Bli medlem
Filmfronts egen podcast
 
 

Anmeldelse av Tarzan, the Ape Man, amerikansk film fra 1981

Action, Eventyr Spilletid: 107 minutter

Sexfiksert og talentløs

[Skrevet av: Petromax, Dato: 04.10.2014]

Vi følger Jane, som akkurat har mistet sin mor, og derfor befinner seg hos sin far i Afrika. Faren, som forlot sin familie da Jane var svært ung, er nå en velkjent oppdager. Jane presser seg med på ekspedisjonen, og oppdager snart jungelens farer. ...Og plutselig dukker Tarzan opp.

Annonse:

Helt i starten virker dette en smule lovende, riktignok er mine forventninger skrudd ned på det absolutte minimum, men kameraarbeidet og scenografien virker lovende. Dessuten er jo filmen produsert av et stort selskap (MGM), så vi snakker jo ikke om noen obskur billigproduksjon.

Vel, det finnes vel egentlig ingen garantier i filmverdenen... Og etter få minutter begynner filmen å rakne i sømmene. Ingenting ser ut til å gå i riktig retning her, og til slutt sitter vi igjen med en real kalkun av en film.

Som Tarzan-film er denne litt spesiell, siden den forteller historien gjennom Jane, og ikke Tarzan... Som ikke dukker opp før over halve filmen er tilbakelagt.

Bo Derek var i sin tid regnet som et virkelig sexsymbol, og fikk sitt gjennombrudd med Blake Edwards-filmen "10" (1979). Hun ble et fast element i mange menns erotiske fantasier. Denne målgruppa vil sikkert finne en hel del å like ved denne filmen, men personlig har jeg aldri hatt noen særlig dragning mot Bo Derek (hun er ganske enkelt, bare ikke min type). Og den evinnelige erotiseringen av henne, kan jeg sant å si, klare meg fint uten. Lange badescener som skal fremheve hennes skjønnhet, blir bare et langt ork. Og hvis det er dette man er ute etter, vil man få langt mer valuta for pengene om man bare sporer opp noen gamle "Electric Blue"-filmer fra 80-tallet.
For dette er en ganske erotisert versjon av Tarzan, noe som er litt overraskende med tanke på at det var MGM som sto bak.

Filmen er regissert av John Derek, som var Bo Dereks mann på denne tiden. Og han benytter alle muligheter han får, til å vise fram sin unge hustru. Bo Derek er også produsent på denne filmen, noe som gjør dette til et aldri så lite familieforetak. Bare så synd, at den ene er mer talentløs enn den andre.

Bo Derek spiller ganske greit ...en stund. Tidlig i filmen, hvor scenene stort sett består av dialog, klarer hun seg ganske bra. Men i det øyeblikket hun må prestere mer enn bare snakk, faller hele skuespillet hennes sammen som et råttent korthus.

Jane havner i konflikt med en diger slange, og kampen ender selvfølgelig opp i et vann. Tarzan trår hjelpende til, og vi får nå en evigvarende scene i 'slow motion'. Og når jeg sier evigvarende, betyr det en jævlig lang scene. Halvveis i denne scenen får jeg stemmer i hodet, som skriker "GET ON WITH IT!!!!".
Slow motion er en teknikk som ofte brukes av filmskapere som har gått tom for ideer, for å hale ut spilletiden. Nå varer denne filmen i ca. en time og femti minutter, så det å hale ut spilletiden var neppe en avgjørende faktor. Av og til, brukes 'slow motion' for å fremheve det episke i en scene, og for å skape ekstra spenning. Muligens er det dette man har prøvd her. Men mest sannsynlig, er 'slow motion' bruken i denne filmen, et forsøk på å skjule elendig koreografi.

Dialogen i filmen, overgår også all fatteevne, og ville gitt selv Aune Sand tårer i øya. Som når Jane sier til Tarzan; "Do you know, you're more beautiful than any girl I know?" Hva faen???!

Selv det erotiske elementet, som de har valgt å kjøre hardt på, virker bare tåpelig, infantilt og klossete. Som når Jane velger å snakke med Tarzan (som ikke forstår ett ord) om sin jomfrudom... Mens hun spiser en banan. Ehhh, akkurat!? Det er også et litt forunderlig insestiøst forhold her, mellom Jane og hennes far. Hva faen, igjen?!

Jeg er ikke i tvil om at de involverte, faktisk prøvde å lage en god og gjennomført nytolkning av historien om Tarzan. Det virker som om de hadde en ide om et storslått eventyr, som dessverre bare sporet helt av, og endte opp i et eneste rør.

Heldigvis, og takk og lov, tok Hugh Hudson ansvar. Og bare to og et halvt år etter denne fikk vi den ultimate Tarzan-filmen "Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes" (1984). Filmen som kjapt tok knekken på alle andre Tarzan-filmer.

Men jeg har da tross alt sett verre filmer enn dette. Dessuten var det et snev av spenning i sluttscenen, hvor Bo Derek "nesten" ender opp med å ha sex med en orangutang. Jada, jeg vet jeg er syk. Men jeg hadde aldri giddet å se filmer som dette hvis jeg var helt normal.


Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Jane og Tarzan forelsker seg...

Trailer eller filmklipp:

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(1,8 av 6 - 18 stemmer)

Kritikker i media

  • Tarzan, the Ape Man
  • Chicago Sun-Times
  • tonymedley.com
  • The New York Times
  • Filmfront
  • 8mm.no
  • Movie Metropolis
  • Creative Loafing
  • Filmcritic.com
  • EmanuelLevy.Com
  • Kansas City Kansan
  • Verdens Gang

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Helvete - historien om norsk black metal»

 

«The Devil All the Time»

 

«Førstegangstjenesten»

 
 

«American Murder: The Family Next Door»

 

«The Trial of the Chicago 7»

 

«Ju-on - The Grudge»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.