Anmeldelse av Motorsagmassakren (The Texas Chainsaw Massacre), amerikansk film fra 1974

Den beryktede ”Motorsagmassakren” er tilbake, 40 år etter at filmen ble sluppet på amerikanske kinoer. Regissør Tobe Hoopers mesterverk er blant tidenes mest hyllede og i dag største skrekkfilmikoner på filmhimmelen. I anledning jubiléet blir filmen nå satt opp på landets kinoer i en oppusset versjon med en billedoppløsning på 4K og lyd i 7.1.

Hvordan dette har blitt i forhold til originalen er ikke like enkelt å si, men man merker at filmen ikke er tatt opp i går, for å si det slik. Likevel forblir både enkelte lydujevnheter og fremdeles litt kornete bilder svært lite å irritere seg over.

Snarere tvert i mot gjør dette at filmens skitne, ekle og dokumentaraktige stil fremdeles er sterkt tilstede, noe som da også alltid har vært blant styrkene ved denne filmen.

Historien om de fem unge menneskene som er på en helgetur på landsbygda i Texas trenger kanskje ikke noe stort nærmere presentasjon. Historien ruller fremover med at disse etter hvert havner borti en familie de sent vil glemme!

Regissør Hooper lar oss vente lenge før det virkelig hender noe spesielt forferdelig. Isteden bruker han lang tid på å bygge opp karakterer og forhistorie, mens en stadig voksende uggen stemning vokser i oss og for personene som er på tur.

Som skrekkfilm anno 1974 er det interessant å se filmen i forhold til nyere typer filmer. Det går som sagt lenge før det virkelige helvetet bryter løs, men når det først skjer, skjer det så raskt, plutselig og sjokkerende effektivt brutalt at man ikke har sjanse til å se det komme, med mindre mann har sett filmen før.

Der Hitchcocks ”Psycho” hadde sin plutselige og sjokkerende ’dusjscene’, ja der har ”Motorsagmassakren” sin plutselige introduksjon av Leatherface! Hvordan folk i 1974 tok dette er utrolig fascinerende å tenke seg til, publikum må virkelig ha fått hjertet i halsen og ståpels på ryggen når denne plutselige voldelige knekken setter inn, med tilhørende jævlig behandling av de uskyldige ungdommene.

Det er den totale formen for skitten stemning og location, effektiv og tydelig subtil vold og realisme i fremgangen i historien som gjør filmen så omfattende ekkel. Bare se på hvordan menneskene på landet fremstilles, hvor skittent og rustete det er på bensinstasjonen og på gården, til måten det utrolig gjennomførte ekle møtet med den overfylte skitne stuen i huset blir vist. Mye av dette funker som et skudd fremdeles. Hadde det ikke vært for enkelte amatørskuespillere som både overspiller og virker mindre troverdige, ja så hadde det vært nær total og ultimat skrekk dette her.

Det er særlig Franklin, den rullestolsittende broren til Sally, som i hvert fall i dag virker totalamatør både i fakter, skuespill og overdrevne ansiktsuttrykk. Som karakter er han da også utrolig irriterende, men hvorvidt han er ment å skulle være det, eller bare overspiller og utbasunerer sin sytete personlighet, nei det er jammen meg ikke så enkelt å si.

Dette bringer oss over på det faktum at filmen, igjen i hvert fall i dag, har mye ufrivillig humor. Det er særlig i de mest hysteriske scenene, som når Leatherface på klønete og gubbete vis jogger etter sitt offer mens motorsaga meningsløst bruker opp all bensinen, at man blir sittende og humre og le litt, mer enn å bli fullstendig skrekkslagen.

Slik har mye av den sjokkerende effekten dette sikkert hadde i 1974 blitt til en annen form for skrekkblandet humorfryd og underholdning for oss mye mer horrorvandte publikummere i dag.

For all del, ikke misforstå, det er fremdeles angstfremkallende ekkelt å se bestefar i huset sutte på fingrene til stakkars Sally, eller å se Leatherface sitt tilbakestående kroppsspråk, bevares, men det er i dag også ofte minst like humrende artig, på et sært vis.

Øvrige skuespillere er helt greie i sine roller, deriblant heltinnen Marilyn Burns som virkelig må igjennom både en mindre trivelig familiemiddag, tortur og andre festligheter. Selve sluttscenen, som ikke skal røpes her selvsagt, er virkelig noe som sitter igjen på netthinnen, både i forhold til historien og med tanke på skuespillet hennes.

Når det gjelder galskapens familie på gården, så imponerer også Jim Siedow og Edwin Neal i rollene som far og sønn i huset, to fantastisk vemmelige, ekle og plagede sjeler. Nevnte Leatherface, spilt av Gunnar Hansen, har dessuten et godt tydelig spill av barnslig kroppsspråk og oppførsel, inkludert stønning og verbale utrop som tyder på at han ikke en gang har utviklet et skikkelig språk!

Man kan nærmest se for seg de fæle oppvekstårene og kårene for disse to sønnene, faren og bestefarens regjering i heimen, med forsømmelse, fattigdom og eventuelle mentale lidelser. Ikke rart familien er slik de har blitt, og makan til grelt portrett på en amerikansk hillbilly- og marerittfamilie skal man lete lenge etter!

Filmatisk er det flere grove klipp mellom enkeltscener, noe som virker litt rart, og ikke minst amatørmessig. At filmens lunkne budsjett og tidspress kan ha noe med dette å gjøre vites ikke, men muligheten er der selvsagt.

Det interessante er at disse uregelmessige klippene og rytmen også på en utrolig måte gjør at våre i dag kvalitetstrente øyne blir litt skremt, rett og slett fordi man ikke venter at bildene skal hoppe slik som de gjør, her og der. Hoopers geniale bruk av faktiske ikke-voldelige bilder, altså at det brukes svært lite blod og at ingen direkte skader vises, er nærmest filmens mest interessante grep, sett i forhold til hvor fælt det man tror man ser er.

Det har gått 40 år mellom denne filmen og dagens skrekkfilmer. Det er svært interessant å tenke på at man i dag er nærmest blitt immun mot mye av grafisk og visuell vold og gørr på film. Mye derfor sjokkerer naturligvis ikke ”Motorsagmassakren” like sterkt i dag.

Fascinerende er det likevel å se at filmen til tross for dette funker utmerket som dette grove, tydelige, skitne og angstfremkallende marerittet av en historie den så genialt er skrevet, laget og gjennomført som. Filmen har en slagkraft som ingen kan ta fra den, trolig heller ikke om enda 40 år til. Og glem nå heller ikke det kanskje verste med historien, at denne kunne vært hentet rett ut i fra den amerikanske virkeligheten!

(Foto/Copyright til filmens distributør og rettighetshavere.)

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Leatherface - For deg som liker brutal skrekkfilm
- Texas Chainsaw 3D - Familien fra helvete!
- Motorsagmassakren 2 - Førstefilmen og oppfølgeren er som natt og dag!

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Motorsagmassakren 2 - Førstefilmen og oppfølgeren er som natt og dag!
- Lifeforce - En film som vil veldig mye
- Poltergeist - Bråkete og tragedieforfulgt spøkelsesklassiker
- The Funhouse - Mareritt i spøkelseshuset
- Salem's Lot - Kul vampyrisk TV-film for sin tid
- Eaten Alive - Undervurdert skrekkfilm fra Tobe Hooper

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- En slashergodbit av de sjeldne!
- Voldsom og intens skrekkfilmklassiker