Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Svart Snø, norsk film fra 2014

Amatørfilm, Action, Thriller Spilletid: 95 minutter Aldersgrense: 18 år

Trailere

  Svart Snø - Trailer 01.12.2013

Norsk undergrunnsfilm som underholder.

[Skrevet av: Petromax, Dato: 19.11.2014]

Steinar Harding har en ganske dårlig dag... Han er ikke helt sikker på hvem han er engang. Vi som seer vet ikke stort mer, vi heller. Før Steinar begynner å huske... Litt etter litt.

Annonse:

OK, da har jeg omsider fått tatt en liten titt på den "relativt" mye omtalte, norske undergrunnsfilmen "Svart Snø" av Kenny Wang.

For å være helt dønn ærlig, var jeg ikke nevneverdig overbevist etter å ha sett Trailer'n til filmen. Jeg kjøpte filmen fordi jeg har stor respekt for engasjerte og initiativrike filmskapere som befinner seg i startgropa, pluss det faktum at positive filmopplevelser har en tendens til å dukke opp når man ikke bare oppsøker det velkjente. Å lage selvfinansierte spillefilmer, er i aller høyeste grad en økonomisk risikosport, siden den store massen fortsatt rynker litt på nesa når de får tilbud om å se noe annet enn store Hollywood-produksjoner. Men det er ikke dermed sagt at man skal svelge hva som helst heller, det eneste jeg sier er at mange muligens frarøver seg selv kule filmopplevelser, ved å styre unna det som befinner seg utenfor den opptråkka løypa. 

Min konklusjon, etter at jeg har sett denne filmen, er at trailer'n på ingen måte yter filmen rettferdighet. For mens trailer'n fremstiller filmen som en noe gretten og dvask action-film, er selve filmen en virkelig underholdende og livlig affære.

Men hva kan man egentlig si om en filmen, når filmskaperen selv har analysert og anmeldt sin egen film ganske så grundig (under rulleteksten)? Ingen dårlig oppsummering, selv om jeg personlig syntes filmen var noe mer underholdende enn det som blir sagt om filmen i filmen (wow, meta!!).

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen; Mange lavbudsjettsfilmers grav ligger i at filmskaperne har tatt seg vann over hodet. Store visjoner og lite penger, fører ofte til at resultatet blir en eneste stor kalkun. Skal man lage film, bør ikke den visuelle ambisjonen ligge høyere enn hva man kan håpe på å gjennomføre. Kenny Wang er smart nok til å forstå dette. Men det betyr på ingen måte at dette ikke er en ambisiøs film, langt ifra. For prosjektet er ambisiøst, ikke minst med tanke på hvordan historen har blitt klippet sammen, men Wang har ikke gått helt berserk og prøvd å lage en effektbombe, men han har gjort det beste ut av de midlene han hadde til rådighet... og enda litt til.

En ting som jeg virkelig hater med mange hjemmesnekra og/eller småproduksjoner, er ofte bildekvaliteten. Dette sterile og uprosseserte bildet, som er ALT for klart, dreper filmer og gjør dem til en lidelse å se på. Jeg ser heller en film med rufsete VHS-kvalitet, enn en film med et hundre prosent ufiltrert bilde. Nå forventer jeg meg riktignok ikke Panavision av denne typen film, men litt bildebehandling er definitivt å foretrekke.

Nå vet jeg ikke hvilket utstyr Kenny Wang har hatt til rådighet, eller hva han har brukt under skapelsen av denne filmen, men han i alle fall unngått denne fella. Filmen er krystallklar, uten å bli steril og flat. Dette gjør at filmen faktisk har en stemning... Noe som ikke kommer særlig godt fram i trailer'n.

En av filmens store styrker er at den ikke tar seg selv for høytidelig. Dette er en komedie, med massevis av selvironi. 
Kenny Wang er frittalende som få, og fullstendig uten skam. 
Spillefilm er et fiksjonelt univers, og innenfor kunsten burde det ikke finnes regler og begrensninger, selv om moralpolitiet skulle mene noe annet. Dette er nok utvilsomt Kenny Wangs holdning også, for makan til politisk ukorrekt film skal man lete lenge etter. For det er Wangs firittalenhet og mangel på hemninger, både visuelt og verbalt, som er med på å gjøre dette til en virkelig underholdende film. I en verden så bundet av inngrodde hemninger at selvsensur har blitt en allment akseptert sinnstilstand, føles det både befriende og friskt å se en film av noen som gir blanke faen.

Jeg kan ikke nekte for at jeg må gi Wang rett i mange av hans politiske og verbale kranglerier. Men kan man virkelig si det? Joda, Kenny kan... Fordi han tør! Nemlig. Kenny Wang er en genuin kranglefant, som faktisk tør å stille spørsmål ved politisk og autoritær inkonsekvens. Dette er noe som blir bekreftet av et innslag på bonusmaterialet, hvor Wang hadde fått avslag på å filme en scene på Gardermoen Lufthavn. Mange ville ha latt hele greia ligge, mens Wang utnytter situasjonen til å gi oss en innføring i det offentliges inkonsekvente stupiditet.

Plottet i filmen rulles opp i en serie flashbacks. Men Wang velger en litt annen måte å gjøre dette på, enn det vi nå har blitt vant til. Vi får det nemlig flashback-historien servert i omvendt rekkefølge. Originalt, ambisiøst og ikke minst dristig, av en såpass beskjeden produksjon. Men er dette en taktikk som funker? Vel, både ja og nei. Underveis kan det hele føles litt rotete, men når man kommer til slutten må man lappe filmen sammen i sitt eget hode. Dette er gøy hvis du liker å måtte nøste opp handlingen når det hele er over, men hvis du ønsker å få alt servert med teskje underveis, vil du nok bare ende opp med å bli surrete.

Skuespillet, er som man kan forvente, en smule rufsete hist og her. Men den 'narsissistiske' Kenny Wang, som står bak både regi, manus samt hovedrollen, gjør en overraskende god jobb som skuespiller.

Om din filmseer-erfaring er begrenstet til Hollywood-produksjoner med budsjett på over en halv milliard, vil neppe denne filmen være noe for deg. Hvis du derimot liker å utforske litt uoppdaget terreng, er dette en film som faktisk klarer å underholde. Jeg sitter igjen med følelsen av at Kenny Wang ikke har blitt tynget av sine ambisjoner, men at han faktisk har fått leke seg en hel del under produksjonen. For det verbale munnhuggeriet og den endeløse kveruleringen, som minner litt om klassisk Monty Python-kverulering, er godt levert og tidvis håpløst morsom. Som for eksempel når en dødende mann, tar seg tid til å mobbe sin dødsengel for å være i besittelse av en ganske så utdatert mobiltelefon.

Jeg skulle gjerne ha sett hva Kenny Wang hadde klart med litt flere midler, selv om studiostøtte nok ville gå på bekostning av den utilslørte frittalenheten.

Jeg ble i alle fall positivt overrasket, og viktigst av alt; jeg ble underholdt.

Om du er en av dem som skulle føle seg støtt av denne filmen, da er det på høy tid at du drar hue ut av ræva, og får tung medisinering for ditt behov for politisk korrekthet.


Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Herlig politisk ukorrekt!
- Satire, humor, action og vold

Trailer eller filmklipp:

Diskusjon

Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,5 av 6 - 10 stemmer)

Kritikker i media

  • Svart Snø
  • Filmfront
  • Attack of the Killer Kast

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Maleficent: Mistress of Evil»

 

«Frankenstein's Monster's Monster, Frankenstein»

 
 

«Familien Addams»

 

«Dolemite Is My Name»

 

«Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul»

 

«Alita: Battle Angel»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.