Anmeldelse av En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (En duva satt på en gren och funderade på tillvaron), svensk film fra 2014

To outsidere av noen karer reiser rundt på salgsreise med morosaker i kofferten. Vi får innblikk i en fascinerende tilværelse i nåtid, fortid og fremtid, i virkeligheten og i fantasiens verden, samtidig som en mengde menneskeskjebner passerer revy.

Ikke så enkelt å forklare handlingen her kanskje, for når regissøren heter Roy Andersson, ja da er det noe helt eksepsjonelt og særegent som serveres. Det har gått syv år mellom hver av hans tre siste filmer, og "Sanger fra andre etasje" og "Du Levande" er de to første i en slags trilogi om oss mennesker som nå avsluttes med "En due satt på en gren og funderte på tilværelsen".

Sam og Jonathan er gjennomgangsfigurene her, et par vi følger i tykt og tynt i deres stakkarslige men tapre forsøk på å overleve som selgere av morosaker som løstenner, latterboks, masker, o.l. I sann Andersson-stil er disse to bilder på mye av hva som er både trist, rørende, menneskelig og gjenkjennbart i oss mennesker. Rundt dem møter vi også på en haug andre rarieteter av noen karakterer, den ene mer tragisk, lattermildt traurig og tankevekkende enn den andre.

Igjen kjøres denne nærmest stillbildeaktige komposisjonen i tilsammen 39 enkeltscener, scener hvor perfeksjonistisk organisert og komponerte scener alle trollbinder i mer eller mindre grad. Det er som filmet teater, hvor det er stor variasjon i både innhold, utførelse, lengde og størrelse på disse, noen er korte og små, andre er veldig lange og forseggjorte.

Det er særlig et par-tre enkeltscener her som er så grundig komponert og gjennomført at man kan få hakeslepp av mindre. Spesielt der hvor Sam og Jonathan besøker en kafe, men hvor denne plutselig blir inntatt av Karl den 12 og hans soldater, på vei til slaget ved Poltava i 1709. Slik oppstår en helt absurd situasjon, både i tid, rom og setting som gjør at man som seer sitter og nærmest frydefult himler med øynene i ekstase. Dette er den definitivt største scenen i filmen, og kan trolig utropes til årets filmscene blant kinofilmene i år!

Visuelt kjøres igjen også det nedtonede fargefilteret som Andersson alltid bruker, samt hvitsminkede mennesker som slik blir så gråe, bleke og stakkarslige at det kan virke som hele livskraften og gnisten er ebbet ut av dem. Men, selv blant alle de smått tragiske hendelsene, karakterene, over- og undertonene i filmen, er heller aldri viddet og den sorte humoren langt unna.



"En due satt på en gren og funderte på tilværelsen" er igjen et så sterkt, slående og særegent portrett av oss mennesker og mye av hva vi sliter med, at den føyer seg perfekt inn i Anderssons trilogi, en filmserie det ikke finnes maken til på verdensbasis, og som han er fullstendig alene om å gjøre på film. Det hadde forresten vært vannvittig interessant å overført denne filmatiske stilen til også noe litt mer morderne både innen setting, tematikk og karakterer, som for eksempel som et blikk på vår moderne nett-hverdag, hvordan dagens unge lever livet sitt med stadig mindre menneskelig kontakt og heller mer kunstig gjennom sosiale medier, osv. Dette blir bare tankespinn, men det er lov å håpe at noen nye regissører kanskje bringer Roy Anderssons tradisjon videre en gang.

Skal en være litt kritisk til hans siste produksjon, ja så er det faktisk veldig lett å sette fingeren på en del her. Det er mye tydelig samfunnskritisk og menneskeironisk som belyses i enkeltscener, som når vi får servert groteske forskningsforsøk på aper, eller når vi blir vitne til en haug med slaver som beordres inn i en gigantisk kokeovn, får så å bli kokt og bevitnet av rike, gamle hvite mennesker. Brodden ligger som smurt utpå slike scener, men disse er så flyktig plassert utover i filmen, innbakt i alt det andre av rarieteter, at det hele til slutt blir som en haltende og rar suppe av en rotete blanding. Slik savnes en strammere regi i helheten, for også flere enkelscener er direkte gjespende kjedelige og virker mer som fyllmasse enn faktisk å ha så mye mer å tilby.

Det er derfor enkelt å lese "En due..." som en film som det må ha vært svært vanskelig ikke å selv se seg fullstendig blind på. Med tanke på at han har brukt syv år på dette, ja så er det sikkert vanskelig som regissør å drepe alle sine utallige darlings. Ressultatet viser tydelig dette til slutt, noe som er litt synd. Slik blir filmen på sitt kjedeligste helt uniteressant og irriterende treig, mens på sitt beste noe helt usammenliknende fantastisk, alt på en og samme gang, tro det eller ei. Har man aldri sett en av Anderssons filmer, er dette uansett noe en absolutt bør få med seg som en filmopplevelse utenom det vanlige!

Se om film er på streaming:

Du levande - Særegen film med tragikomisk karaktergalleri

Sanger fra andre etasje - Mesterverket over alle!

Om det uendelige - Nok en magisk kunstutstilling fra Andersson!

Du levande - Særegen film med tragikomisk karaktergalleri

Sanger fra andre etasje - Mesterverket over alle!

Giliap - Roy Anderssons ‘flopp’ er definitivt verdt å se for fansen

En kjærlighetshistorie - Den første kjærligheten…