Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av The Silent Scream, amerikansk film fra 1979

Grøsser, Thriller Spilletid: 87 minutter

Tidstypisk slasher, with a twist

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 16.01.2015]

Den unge studinen Scotty flytter inn i et studenthjem hvor tre andre studenter også bor. Huseier Fru Engels foretrekker å være mest på sitt rom oppe på loftet, men hennes sønn Mason hjelper mer til blant de boende i huset. Plutselig blir en dag en av dem drept, og under etterforskningen avdekkes familien Engels hemmeligheter, mens de gjenlevende studentene blir satt i fare.

Annonse:

Som en tidlig slasher av 80-tallet er det per 2015 litt fascinerende å se denne filmen som skrekk, på flere måter. Regissør Denny Harris står på IMDB bare kreditert med én filmatisk jobb, og det var å ha regien og produsentjobben på denne filmrullen. Om dette skal få noen etterhåndstolkning i forhold til filmens kvaliteter eller ikke, får stå ubesvart fra min side. Faktum er uansett at ”The Silent Scream”, eller på norsk ”Nødskrik fra hybelhuset”, har flere interessante aspekter å se nærmere på som genrefilm.

Familien ”Bates” og deres hus

Det er flere likheter mellom ”The Silent Scream” og Hitchcocks klassiker ”Psycho”. Men la oss først nevne Harris sin regi litt, og filmens særegne åpningssekvens, en sekvens som gjøres i slow motion hvor vi ser politiet ankomme et åsted. Dette er i seg selv svært sjeldent som grep, at selve åpningen på filmen gjøres i sakte film, mens også en spenningsskapende strykermusikk tonelegger det hele godt. Oppmerksomheten og spenning rundt hva som skjer vekkes slik umiddelbart, og dette grepet med slo-mo-åpning funka i hvert fall veldig godt på undertegnende.

Så, tilbake til ”Psycho”-sammenlikningen… ”The Silent Scream” er nemlig også en historie om en reisende ung dame som søker ly for natten, her i dette studenthjemmet som ligger vakkert til, alene og på en åstopp, akkurat slik som Bates-familiens hus gjør i ”Psycho”. Location er her imidlertid ved havet, og en strand befinner seg rett nedfor huset. Allerede fra starten av synes karakteren Mason som en litt rar skrue, og både skuespillet, utseendet, klær og hår gjøres bra av skuespiller Brad Rearden for å understreke og forsterke nettopp dette. Hans lite sosiale mor bor dessuten skjult oppe på loftet og viser seg aldri for de resterende folkene. Også den gjennomgående Bernard Hermann-aktige ”Psycho”-musikken avslører klare referanser og hint til klassikeren. Tungt strykerbasert musikk, og et veldig likt tema som i dusj-drapet til Hitchcock, understreker dette ytterligere.

Forholdet mellom Mason og moren, med mer, skal etter hvert komme mer og mer for dage, og som psykologisk thriller-drama er filmen noe litt for seg selv slik. Frem til dette fortsetter det hele mer som en klassisk slasher- og giallo-aktig film, hvor man lurer på hvem som gjorde det, hvem av dem er morderen?!

Mysteriepreg vs. familiedrama

Videre kan man nemlig grovt dele denne filmen inn i to, angående både stil/type film, samt at en sentral vending gjør at det hele forandrer seg drastisk i hva både spenning og plot angår. Fra starten av, åpnet med den nevnte gode slow motion-innledningen, har filmen et mysteriepreg over seg som kan minne mye om alt i fra nevnte ”Psycho”, via klassisk ’who dunnit’-tematikk, til typisk Jessica Fletcher-type krim. Der sistenevnte tv-serie ikke akkurat var neglebitende skummel, nei der er heller ikke ”The Silent Scream” noe voldsomt skrekkelig skummel, men tilbyr mer mystikk og underfundige karakterer man blir litt interessert i.

Filmen er veldig tidstypisk. Foruten klassiske 80-tallsklær, hårfrisyrer og at alle enda er slanke, selv om vi befinner oss i USA, tyder nemlig på dette. Hovedpersonen i Scotty Parker er dessuten en typisk ’final girl’, jenta som ikke lar seg knekke like enkelt som sine mer blonde medsøstre, som altså er hakket mer handlekraftig enn alle andre. Videre vet vi at hun skal overleve det hele, noe som er hele hovedtrekket ved ’the final girl’, hun overlever alltid morderen.

Fra å starte og vare en stund som dette drapsmysteriet som setter støkken i studentene, skjer den en sentral vending i filmen som imidlertid tar noe av brodden fra nettopp mystikken og spenningen. Fokus og hovedhandling trår nå over i å bli noe litt annet, noe som både er litt overraskende og annerledes til en slik tilsynelatende tidstypisk 80-tallsslasher å være. Vendingen bringer oss inn på noe forholdsvis interessant rent tematisk, men selve skrekken forsvinner dessverre litt for mye til at det hele oppleves som kjempebra gjort.

Det som skulle starte som og være en nokså vanlig type skrekkrull, ender derfor med å skuffe litt. Såpass må man kunne si all den tid helt klare skrekk-konvensjoner i starten lover oss både det ene og det andre. ”The Silent Scream” forsøker å vri om på ting med sin vending, noe som både overrasker og fascinerer litt, mens det også skuffer og nærmest tar effektivt livet av filmen som grøsser, slik den altså starter som. Likevel kommer det noe på slutten, løsningen på den medrivende åpningssekvensen, noe som heldigvis tilfredsstiller i hvert fall alle de spørsmålene man sitter igjen med fra staren av.

”The Silent Scream” er alt i alt derfor en aldri så liten uforutsigbar liten rakker, om man ser positivt på dette. Negativt blir det om man velger å se på de bestemte grepene i historien som vågale og mislykkede, på bekostning av blant annet spenningen. Hva hver enkelt sjel måtte mene om dette er opp til hver enkelt selvsagt. Som film anno 1980 er det jo dessuten klart at den garantert var mye mer skummel den gang da, enn den blir i dag. En haug med irriterende ulogiskheter, særlig i menneskelig oppførsel, hører jo også med i disse filmene, noe som i dag er mer morsomt enn irriterende egentlig. Men, en må fremdeles spørre seg om hvordan slike ting kunne gå igjennom kvalitetskriteriene i manus og hos regissør, selv den gang?! Som grøsser føyer filmen seg uansett pent inn i rekken av litt særegne slashere fra det gylne åtti-tallet, noe som kan være gull verdt for fan av slike filmer.


Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,9 av 6 - 4 stemmer)

Kritikker i media

  • The Silent Scream
  • Filmfront
  • Horrorfanzine.com

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul»

 

«Familien Addams»

 

«Last Christmas»

 

«Dolemite Is My Name»

 

«Rashomon - Demonenes port»

 

«Terminator: Dark Fate»

 

«Addams Family Values»

 

«Star Wars - Episode 3 - Sithene tar hevn»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.