Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Dolls, amerikansk film fra 1987

Fantasi, Grøsser Spilletid: 77 minutter

Blodig dukketeater blir pur komedie

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 06.02.2015]

Tradisjonen med å ta i bruk dukker for å skremme fletta av oss på film er gammel, tradisjonsrik og tidvis heftig effektiv. Om filmen i tillegg har tittelen ”Dolls”, ja da bør lettskremte ta hintet ganske raskt. Stuart Gordons ”Dolls” fra 1987 har nemlig flust av disse krekene med, både store, små, pene og mindre pene, alt ettersom hvordan man ser på disse kreasjonene av noen figurer.

Annonse:

Det hele starter med en liten, kranglende og lite sjarmerende familie på tre som bilhavarerer en mørk og stormfull aften. Da bilen går i grøfta må de søke ly i det nærmeste huset de finner, denne gang et stort gammeldags kråkereir av et hus utpå landet. De havarerte er en far og hans lille datter, samt en stemor som ikke virker å være like begeistret for denne lille jenta, og stadig krangling og kjekling forekommer mellom dem. Vi får fort vite at den lille jenta, Judy, har både en svært livlig fantasi og dagdrømmer de merkeligste drømmer, gjerne hvor hennes bamse og dukker blir levende og skremmende. Når de så ankommer dette store huset møter de på eierne i det gamle ekteparet Hartwicke. En varm, hyggelig og trivelig velkomst gir disse familien, mens de får tildelt hvert sitt soverom, mat og varme.

Dukkemakernes mørke herskapshus

Det gamle ekteparet er dukkemakere, og har følgende hus og rom stappet med dukker i alle former og fasonger. Lille Judy blir selvsagt kjempeglad og fascinert over alle dukkene. I løpet av kvelden kommer også tre andre ramlende inn fra den fæle stormen som herjer der ute. Tre unge mennesker, som mest av alt er typisk interessert i alkohol og penger og som raskt saumfarer huset for verdier, får etter hvert virkelig lære leksen om oppførsel og etikette.

I rollen som husverten ser vi Guy Rolfe, senere sett i ”Puppet Master”-filmene, og Hilary Mason. Sistnevnte er kanskje mest kjent for sin rolle som den klarsynte og litt skumle damen fra skrekktrhilleren til Nicolas Roeg, ”Don’t Look Now” fra 1973. Judy spilles forøvrig veldig sjarmerende av Carrie Lorraine, og hennes dårlige forhold til den frekke stemoren gjør nærmest vondt å overvære, blant annet siden det er så anspent og kranglete hele tiden. Det hjelper heller ikke mye at faren hennes også bryr seg lite om henne.

I løpet av kvelden og natten skal et voldsomt drama utspille seg i herskapshuset. Judy oppdager nemlig etter hvert at disse dukkene ikke helt er som vanlige dukker. Er det hennes fantasi som spiller henne, og oss, et puss, og har det vennlige gamle ekteparet noen ugler i mosen som disse dukkemakerne?

Erketypisk 80-tallspreg

”Dolls” er på mange måter en skikkelig godbit fra det gylne 80-tall. I krysningen av en filmatisk utvikling innen filmtekniske spesialeffekter blir filmen nemlig, i dag, helt latterlig i flere sammenhenger. Ja det blir tidvis direkte latterlig og morsomt flere steder her. Mange av dukkescenene er laget som stop-motion, slik Caprinos dukkefilmer ble laget. Dette gir både tidvis svært hakkete bevegelser på dukkene, andre steder mye mer jevne og troverdig smidige. Det mest imponerende med dukkene er det svært rike antallet av dem, og variasjonene blant dem. Det kan se ut som om man virkelig har vært på innsamlingsdugnad for å få fatt på mest mulig typer av dukker, så ganske imponerende i seg selv dette.

Slik også Caprinos Askeladden og hjelperne beveget på kroppsdeler og øyne, ja slik følger også disse dukkene nøye med på hva folkene i huset gjør. Flere ekle scener brukes slik som overvåkelsesscener, noe som gir gode stemninger og en vemmelig følelse. I det hele tatt byr dette store huset, med mange rom, kriker og kroker, på en god dose skrekkblandet fryd i hva stemninger angår. Det i tillegg svært fargerike besøket av mennesker gir en uforutsigbarhet som gir god underholdningsfaktor.

Som produkt av 1987 er det ikke til å stikke under dukkekjolen at det altså er mye dårlig og latterlig her. Alt fra skuespill hvor flust av menneskelige ulogiskheter råder, via enkelte dårlig utførte dukker, til lattervekkende manus og handling er både billig, enkel og virker lite gjennomtenkt i alt dukkemaset. Det skjer også såpass mye vilt og sykt her, særlig med dukkene involvert, at man bare blir sittende og le godt, igjen i skrekkblandet fryd. For, disse dukkene eier nemlig ingen form for skam, og regelrett hogger, stikker og skjærer til, både i føtter, akilleshæler, bryst og hals på sine stakkars ofre! Det hele blir tidvis som om skrekkdukken Chucky skulle hatt med seg en hel gjeng med psycho dukkevenner og gått til angrep! Derfor blir det også doser av oppriktig ekkel og creepy skrekk her, blandet med morsom galskap, noe som virkelig er kult ved denne filmen, som en skrekkversjon av Caprinos dukker!

”Dolls” innehar altså en sterk filmatisk helhet av ulogiskheter i mange ledd som heldigvis forsvant sterkt med 80-tallet. Ironisk nok er det også denne rekken av ufrivillige morsomheter som i god grad ”gjør” denne filmen i dag. Likevel skal filmen ha rosen med å samtidig også, fremdeles, være ekkel og vemmelig i sin hovedhensikt med å servere oss creepy dukker. Kombinasjonen av den nevnte stop-motion-teknikken blandet med mekanikk i dukkene, gir flere minneverdige dukkeansikter, blikk, uttrykk og enkelscener som skaper god fryd og underholdning. Når det kommer til hele hovedplottet i historien, serveres også en litt typisk 80.tallsforklaring, noe som er litt vanskeligere å svelge. Men, også her får man en liten ekkel følelse når man innser hva som egentlig skjer i dette klaustrofobiske huset, blant annet rundt hvorfor disse dukkene dreper. Carrie Lorraine som spilte lille Judy Bower spilte aldri mer i film eller tv, mon tro om denne opplevelsen på flere måter gjorde at yrket ikke akkurat fristet noe særlig i ettertid?!




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Dagon - Marerittbyen skjuler en mørk hemmelighet
- Re-Animator - Vitenskapsmenn gjenoppliver døde dyr og mennesker

Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,6 av 6 - 15 stemmer)

Kritikker i media

  • Dolls
  • Thefilmfile.com
  • Combustible Celluloid
  • Bobafett1138.sealteam1138.com
  • Horrortalk.com
  • Tofunerdpunk.blogspot.no
  • Filmfront
  • blu-ray.com
  • Basementrejects.com
  • Thevideograveyard.com
  • Thespinningimage.co.uk
  • RogerEbert.com
  • TVguide.com

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.