Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av I saw what you did, amerikansk film fra 1965

Grøsser, Thriller Spilletid: 82 minutter

Lavbudsjetts "Psycho" for fjernsyn

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 27.02.2015]

Tenåringsjentene Libby og Kit bedriver en kveld alene hjemme med telefonterror av mest irriterende fjortissort da leken plutselig tar en skummel vending. Hjemme-alene-filmer er det mange av opp i gjennom historien, og ikke rent sjeldent, eller rettere sagt hver eneste gang, er det unge jenter som er så ”heldige” å være hjemme alene. Som det også så alt for ofte går, blir det langt ifra noe morokveld på disse, ei heller er dette tilfellet i ”I saw what you did”.

Annonse:

Regien på denne utgaven av et hjemme-alene-mareritt er William Castle, en kar som var mye kjent for sine b-filmer av lavbudsjettsmerket. Av de mest kjente titlene hans er nok ”House on Haunted Hill” fra 1959, en film som også kjennetegner Castle i hans mørke og gotiske stil og tematikk. Han var også faktisk produsent på Roman Polanskis klassiker ”Rosemary’s Baby” i 1968. Akkurat fullt mørk og creepy er ikke hans ”I saw what you did”, snarere tvert i mot kan man vel trygt si.

Hva skal vi finne på i kveld mon tro...? Telefonterror!

B-film-preget fra første bilde

Som tydelig nok å være beregnet på matiné-fan og mindre erfarne skrekkseere, blir denne filmen fra første bilde av lett å gjenkjenne som en studioproduksjon. Studiokulisser, også i utescenene, preger bildene når vi introduseres til hovedkarakterene i Kit og Libby som skal være hjemme alene en kveld da foreldrene skal bort til neste dag. Den enes lillesøster er også hjemme, og sammen starter de tre jentene med å tulleringe til tilfeldige folk de finner i telefonkatalogen. Uskyldig moro blir etter hvert til noe langt mer, da de ringer til psykopaten Steve Marek som nettopp har drept sin kone. Når jentene så forteller med mystisk stemme at de ”så og vet hva han gjorde”, selvsagt bare på tull, ja da starter marerittet. Naboen til Steve skjønner nemlig også etter hvert hva som har skjedd, og Steve får raskt hendene fulle med folk som visstnok skal vite hva han gjorde.

Til og med morderen havner inni dusjen...

I rollen som Steves nabo, Amy, er Hollywood-stjernen Joan Crawford som også spilte i flere liknende filmer. Hvorvidt det var en fallende karriere som gjorde at hun tok slike mindre interessante og givende roller er vel høyst trolig, men faktum er jo uansett at Crawford var kjent for langt flere, og bedre, filmer enn dette greiene her. Ikke minst blir den knakende gode psykologiske thrilleren ”What Ever Happened to Baby Jane?” tre år før, hvor Crawford spilte mot ”rivalinnen” Bette Davis, stående som en av hennes siste store roller og filmer. Om regissør William Castle videre svidde av halve budsjettet på lønn til Crawford vites ikke, men det burde uansett ikke unnskylde mye av tafattheten og dvaskheten ved denne filmen.

Schizofren handling

Selve konseptet og følgene av ungdommelige rampestreker er selvsagt i seg selv ikke det dummeste å lage spenningsfilm om. Hvem har ikke gjort nettopp tulleringing, (for dem som er gamle nok til å ha opplevd telefonkatalog og fasttelefon), gått på epleslang i andres hage, eller bare overvært noe gjennom et vindu og så blitt oppdaga selv. Det er på mange måter slike ting som hører med til spenningen i det å oppleve verden som ung. Når så Kit og Libby havner opp i denne elendigheten slik de gjør, er det ikke vankelig å skjønne at man kan bli stressa. Problemet med filmen i dag er likevel at alt rundt denne historien blir alt for både gammeldags og teatralsk gjort.

Hvem der?!

Filmatisk skifter også filmen veldig, på flere måter. På den ene siden har vi delen hvor jentene er hjemme, tuller og fjoller, godt akkompagnert til svært så lystig musikk som på ingen måte prøver gjøre dette til en spenningsfilm, nei heller mer understreke at dette er barnslig tull. Så, plutselig skjer vendingen med psykopaten Steve som introduseres med å brutalt drepe elskerinnen sin i en dusjscene som er som snytt ut i fra Hitchcocks velkjente ”Psycho”-scene. At filmen er i sort/hvit gjør ikke større forskjell akkurat. Plutselig har vi da denne andre karakteren, en karakter som tydeligvis ikke er helt ved sine fulle fem, men hvor skildringen av jentene også videre i filmen nærmest forsikrer oss om at selv om Steve er denne totalt ustabile farlige mannen, ja så kommer han ikke til å skade jentene. At lillesøsteren også henger med igjennom hele filmen er ytterligere med på å understreke at dette på ingen måte kommer til å bli noe ny visuell drapsslasher av den blodige sorten.

Så, til det kanskje mest oppsiktsvekkende, eventuelt irriterende, ved hele filmen. Musikken her er nemlig så enormt dominerende, støyende insisterende på å styre våre følelser, at det i dag blir totalt klisjéoverdose å høre på. Klassisk orkestermusikk alé Kringkastningsorkesteret sitter liksom hele tiden på siden av scenen og studiokulissene og spiller, og det på et øredøvende nivå. Slik blir virkelig musikken den andre hovedrollen i denne filmen på en måte som nok kjennetegner en tid da dette var veldig mer vanlig, særlig innen tv- og b-filmproduksjon. Her hjemme i Norge er det lett å sammenlikne musikken med et typisk Egil Monn-Iversen-sound, hvor musikken er svært delaktig til å kommentere det som skjer på bildene, ja nærmest overstyrende og i det store og hele irriterende kommenterende til det som skjer. Som produksjon kan dette også minne mye om nettopp NRKs spenningsproduksjoner som ”Rød Snø”, ”Marerittet” og ”Malstrøm” hvor blant annet tydelige kulisser er brukt mye, mer enn location, og hvor typisk overdramaspill preger skuespill.

Hæ?! Vet du også hva jeg gjorde sier du?!

Til slutt føles i god grad ”I saw what you did” som en litt schizofren affære, hvor man aldri klarer heve filmen til enten en uskyldig barnespenningsmatiné, ei heller til å bli noe mer i retning spennende voksen Hitchcock-thriller. Videre blir derfor også handlingen merkelig, for hvorfor ha akkurat en så psykopatisk morder, når stemningen, musikken og handlingen for øvrig er såpass mild, uskyldig og enkel? ”I Saw what you did” er slik enkelt å gi merkelappen en slags mild tv-versjon av ”Psycho”, men hvor alle kvalitetene og styrkene ved Hitchcocks mesterverk er nappet bort. I beste fall var dette dog smått spennende saker for fjortisjenter å overvære på fjernsyn på 60-tallet, men siden ”Psycho” ble gjort fem år før dette her, ja da blekner det uansett godt.

Lite spennende greier

Som spenningsfilm blir slik ”I Saw what you did” en temmelig daff og mindre spennende affære. Premisset i tulleringing utført av tenåringer hvor spøken blir alvor er det imidlertid ingenting i veien for som spenningspremiss. Da blir det heller mer i den delte gjennomførelsen det skorter sterkt. Den nevnte tematikken med uskyldige barnestreker satt opp i mot en psykopatisk morder, verken funker eller gir frukter annet enn å på flere irriterende vis tulle bort og nedtone de eventuelle mulighetene dette har til å lage noe spennende. Her er ingen som helst spenningsoppbygging eller noe som gjør at vi egentlig bryr oss om karakterene. Man sitter nesten mer og håper det hele skal utvikle seg til et blodbad uten like, alt for underholdningens skyld, men dessverre, dette skjer absolutt ikke. Igjen står denne milde tv-dramaproduksjonen som utrolig nok klarer å kvele sin egen spenning i denne totalt feige tilnærmingen til et i utgangspunktet lett materiale å lage noe heftig utav. Men men… ikke alle filmer blir laget for det store lerretet, verken kvalitetsmessig billedlig eller tematisk, men noe minneverdig spenningsfilm blir det da derfor heller ikke utav slikt fjernsynsteater. Som produkt blir ”I saw what you did” mer verdt som et eksempel på en type tidsproduksjon som viser at det heldigvis innen storbudsjettsfilmer vektlegges klarere genretrekk, både innenfor spenning, setting og i mange andre ledd.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Let's Kill Uncle - Merksnodig "barnegrøsser"!
- Strait-Jacket - Hollywood-dronning Joan Crawford svinger øksa!

Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(2,7 av 6 - 3 stemmer)

Kritikker i media

  • I saw what you did
  • Filmfront

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.