Anmeldelse av Død snø 2, norsk film fra 2014

Det tok hele 5 år før oppfølgeren til Tommy Wirkolas friske zombie-lek kom. I ”Død Snø 2”, med undertittelen ”Red vs. Dead”, tar nazizombiene skrittet nærmere befolkningen og sivilisasjonen.

Etter å ha drept sin egen kjæreste, vært vitne til nazizombienes oppstandelse og slakting på fjellet, klarer den overlevende Martin å komme seg til sivilisasjonen, dog med nazigeneral Herzog og gjengen etter seg. Vi fortsetter med andre ord å følge Vegar Hoel i rollen som Martin mens han kjemper seg til hjelp. Han får etter hvert hjelp fra en liten gruppe amerikanske zombiejegere som kommer til Talfjord for å hjelpe med å hindre at nazizombiene skal utslette bygda.

Talk to the hand

Det tar ikke lange tiden før klassiske ingredienser som blod, splætter og kroppsdeler hagler mot oss når regissør Tommy Wirkola smører enda mer friskt blod over denne filmleken sin. Martin måtte forrige gang som kjent ofre armen sin for ikke å bli infisert etter et zombiebitt. Etter en vill biljakt ender han opp på sykehus hvor en lege i god tro syr på plass armen hans igjen. Lite vet imidlertid legen at denne handa er general Herzog sin som i bilkræsjen ble revet av og havnet i bilen med Martin. Handa har en magisk kraft som vekker døde til live igjen og gjør eieren av handa til den naturlige lederen deres. I kampen mot zombiene må derfor Martin og de amerikanske zombiebekjemperne vekke en haug russiske døde soldater til live igjen for slik å ha en egen hær å bekjempe tyskerne med.

Igjen er det med effekter, sminke og på lydsiden at Wirkolas film imponerer. Der handling, karakterer og substans i stor grad er bedrøvelig fraværende, tar filmen seg opp på effektsiden. Man legger fort merke til det tydelige lydbildet hvor blod, gørr og andre kroppslyder dominerer såpass godt at det gjør scenene ekstra ekle og splættereffektive. Tanker tilbake på Peter Jacksons ”Braindead” og ”Bad Taste”, samt hans Tolkien-filmatiseringer kommer seglende. Det er nemlig flotte locations og natur fra Nord-Norge som brukes her. Store, ruvende fjellandskap danner mange flotte baktepper for de mange zombieslagene og mang en scene virker befriende godt og ekte grunnet gjort ute på locations og ikke i studio.

De nevnte effektene er gode, gjennomførte og hever filmen til høy underholdning rent visuelt og lydmessig. Da er det verre med halvdårlige skuespillere over hele fjøla, samt at manus, igjen, vil dele folks meninger kraftig. Dette mye grunnet det klassiske vulgære, kleine og døve manuset som kjennetegner filmene til Wirkola så alt for mye. Manus er skrevet sammen med skuespillerne Vegar Hoel og Stig Frode Henriksen. Sistnevnte spiller en stereotypisk homsekarakter som forsøker å hjelpe til så godt han kan, men morsom, nei det er han ikke.

Sprikende kvaliteter

Som genrefilm er det tydelig at også ”Død Snø 2” tilfredsstiller mange av filmtypens hovedingredienser. Det likevel rare og litt merkelige er at denne filmen har vunnet flust med nerde- og genrepriser under mindre festivaler rundt om kring, inkludert en norsk Amanda for beste effekter, noe som dog er godt forståelig. Men, jeg mener… er det nok å bare fylle kravene til blod, splatter- og effektsider ved slike filmer for å bli hyllet? Hva med andre lag, sider og innhold i filmen? Uten at undertegnede selvsagt ikke har problemer med å forstå kjærligheten til de mer overflatiske sidene ved filmen også, er det litt betenkelig og rart at man liksom lukker øynene for dens svakheter også. Er splætterpublikummet mindre kresne, og/eller lettere å tilfredsstille enn annet publikum? Til eksempel kan det nevnte skuespillet, mumlende replikkavvekslinger, stereotypier over stereotypier, samt en forutsigbarhet som virkelig ikke kan være tilfredsstillende være eksempler på sider det bør settes spørsmålstegn ved.

Men, når dette er sagt, ”Død Snø 2” har da også virkelig noen både herlig galne, syke og sprøe sider og scener som er verdt å trekke frem. Det kanskje beste ved filmen er hvor herlig vill den er og funker i scenene hvor naziene angriper vanlige folk, hus og hjem. Her blomstrer Wirkola og gjengens lek aller best, og til og med barn slipper ikke unna å bli most og drept denne gang, eller folk i rullestol for den saks skyld, noe som kanskje kan være en litt vel dristig ting å ta med, men likevel… det er vanskelig å bli grinete på dette. Det groteske er med andre ord ikke akkurat fraværende her, og slik blir filmen også såpass frisk og rå at den helt klart vil bli tatt imot med åpne armer for fans.

Less is more

”Død Snø 2” er med andre ord både større, villere og galnere enn førstefilmen, noe som på flere måter også gjør den mer underholdende og sprøere. Det er fremdeles et klart b-filmpreg over den på mange måter, men de sentrale sidene som effekter, karakterer, eksplosjoner, blod og gørr er langt flere denne gang. Ikke alt skuespillet er bedrøvelig dog, ta for eksempel Kristoffer Joner i en herlig birolle som en svært uheldig og stadig skamslått vennlig zombie som man til slutt bare synes synd på, stakkar… Wirkolas oppfølger vil slik nok tilfredsstille på de mest sentrale områdene ved en slik film og hvor enkelte scener, karakterer og vittige poeng treffer spikeren godt der annet ikke er så mye å rope hurra for.

Det skulle ellers ikke forundre om det også kommer en tredje film i rekken, for såpass særegen og sterk merkevare er ”Død Snø”-serien nå at den også egentlig fortjener dette. Elsker man hjerne- og kroppsknusing av dette slaget er alt klart og tydelig, man vil elske dette! For dem som derimot synes 90 minutter med det samme blir litt i overkant mye, ja så blir dette ganske så masete, særlig fordi den overdrevne tyngden av de voldelige aspektene får filmen til å virke enda mer fattig på nettopp andre sier, og slik skyter seg selv litt i foten. Hadde Wirkola derimot kuttet bort mye, og beholdt de absolutt beste kampscenene, ja da hadde rett og slett effektene og resultatet blitt sterkere, mer komprimert stramt og mindre utvannet.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Død Snø - Annerledes zombiefilm med sjarm

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Violent Night - En velfylt hyllest til en retro julegenre.
- I onde dager - Wirkola hopper etter Tarantino!
- Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta - Ørlite mer morsomt enn førsterunden
- What Happened to Monday - Wirkolas familiesaga om de syv søstre
- Hansel and Gretel: Witch Hunters - Leken og rotete grøt fra Wirkola
- Kurt Josef Wagle og Legenden om Fjordheksa - Skivebom!
- Død Snø - Annerledes zombiefilm med sjarm
- Kill Buljo - The Movie - Får deg til å le innimellom

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Grotesk, ellevill og morsom zombiefilm