Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Mørkets øy, norsk film fra 1997

Grøsser, Thriller, Mysterie Spilletid: 84 minutter

Kraftig overdrevet om bygdefanatisme

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 18.09.2015]

Den 25 år gamle Julie er dansk og nyutdannet lærer. Lei av København-tilværelsen og en utro kjæreste, tar hun et vikariat på en tilsynelatende idyllisk øy på sørvest-landet av Norge. Her ser hun imidlertid et miljø som er svært annerledes enn henne selv, og litt etter litt oppdager hun farlige og forstyrrede sannheter om øya.

Annonse:

Regissør Trygve Allister Diesens (”Torpedo”, ”Tyven, Tyven”) regidebut kom med denne ”Mørkets Øy” i 1997 og viser en regissør som nok er aldri så lite påvirket og dedikert til både klassisk skrekk og filmatiske velkjente virkemidler. Julies inntog på denne lukkede og svært religiøse sørlandsøya blir nemlig riktig så heftig og smått hysterisk overdrevet etter hvert.

Køben-Julie vs. Bygde-Norge

Åpningen er en dramatisk scene hvor vi ser en mann henger seg og bildene akkompagneres av storslått dramatisk orkestermusikk, en type musikkbruk som delvis også brukes utover i filmen til de mest dramatiske scenene. Dette er et kult virkemiddel for så vidt, selv om det blir noe litt gammeldags over det, men stemningen settes i hvert fall slik godt. Straks Julie går i land på denne øya blir hun møtt av den ene rare bygdetullingen etter den andre, de skuler nemlig mistenksomt, surt og skeptisk på henne, nærmest alle som én. De eneste som virker å være litt normale er øyas prest, spilt av Paul-Ottar Haga, samt datteren av den nylig avdøde læreren som hengte seg i åpningsscenen. Hun, Solveig, blir både ertet og sjikanert på skolen, samt ser ut til å ha det tungt hos sine nye fosterforeldre. Julie, som er hennes nye lærer, finner raskt tonen med Solveig og de to blir nært knyttet til hverandre.

Blant rarietetene av noen beboere på denne øya er halvtomsingen Lars, en tilbakestående kar som stadig skremmer Julie, en haug med skeptiske kjerringer som ser stygt på byjenta fra København, en lavmælt lege, og så videre. Som et slags forsøk på å lage en norsk versjon av Twin Peaks, maler regissør Diesen et kristent lokalsamfunn som er både overdrevet, klisjé- og stereotypisk preget av sære enkeltkarakterer. Men, underholdende er det faktisk likevel, og dette er mye takket være fordi om man ser denne filmen igjen i dag så ser vi mange kjente navn i roller her, som nevnte Haga, Terje Strømdahl, Juni Dahr, Erik Hivju og ikke minst en ung dansk Sofie Gråbøl som Julie.

Tilbake til musikkbruken gjør Diesen også mye bruk av stemningsskapende popmusikk, særlig i tydelige avbrekksscener som gir oss pustepauser og stemningsbilder inni selve hovedhistorien. Et klassisk grep dette, og mye bra musikk krydrer soundtracket her. En ekstra morsom detalj må det sies å være når vi i en konkret scene får Diesens helt tydelige hyllest til Hitchcocks ”Psycho” og den velkjente dusjscenen når Julie dusjer, ja til og med musikken er nærmest en rip-off av Bernard Herrmanns kjente Psycho-tema. Morsomt!

 

Flott locationbruk

Filmatisk er filmen pen i sin bruk av både location og naturbilder fra denne øya, som i virkeligheten er tettstedet og øya Hidra i Flekkefjord kommune. Naturskjønne omgivelser passer slik perfekt som et bakteppe til et riv ruskende religiøst innavla tettsted som dette, og man får også følelser av avskårethet fra omverdenen grunnet sjøen, båtene og liknende. Mon tro hvor mye Diesen, som selv vokste opp på Sørlandet, har hentet inspirasjon fra det kristenblide sørland til å skrive denne historien? Men, et veldig flatterende bilde, verken av kristne sørlendinger eller nordmenn generelt, er ”Mørkets Øy” uansett ikke.

Med kamera kjøres det mye nærbilder og utsnitt av ansikter, mens tidvis noen merkelig grove hopp/klipp får tidsintervallet til å virke litt mangelfullt enkelte steder. Det er vanskelig å vite om dette skal være et visuelt grep, for eksempel for å få handlingen til å virke mer røff og kjapp, eller om det rett og slett er en uting fra regissørens side. Eksempelvis ser vi en karakter som er i en liten båt ved siden av en annen båt, og plutselig er han oppi den andre båten, uten at vi får se ham gå over fra den ene til den andre.

I det som kanskje er filmens mest creepy scene, er Julie ute og sykler da hun plutselig får en person etter seg med en øks. Her brukes interessant nok ikke spenningsmusikk i det hele tatt, bortsett fra at vi ser og hører at Julie har øretelefoner med musikk på ørene, noe som sikkert gjør det ekstra forstyrrende for henne når hun oppdager at hun har noen etter seg slik. Det er noe spesielt som oppstår i denne scenen av spenning, noe forstyrrende og urovekkende, kanskje nettopp på grunn av mangelen på (vanligvis) typisk spenningsmusikk.

Typisk 90-talls

Etter hvert som dagene på mørkets øy går, finner Julie ut stadig mer av hva som foregår der. Hennes ivrige engasjement etter å ta vare på sin elev Solveig, samt redde seg selv fra dette merkelige lokalsamfunnet, resulterer i et klimaks som på en måte understreker mye av tonen i hele filmen. Det er liksom noe veldig typisk 90-talls over det hele, i alt fra filmatiske virkemidler, klipping, historieoppbygging, karaktertegninger, form og farger. Trolig er mye av dette fordi det selvsagt kom flere slike liknende filmer på 90-tallet, særlig fra USA, men også fordi det var i vinden å skildre sære typer og lokalsamfunn hvor spenningen mye lå i å finne frem til en morderkarakter.

”Mørkets Øy” var morsom å se igjen nå, i 2015, mye grunnet de nevnte skuespillerne, men også fordi man kjenner igjen 90-tallsestetikken og filmen som nevnt. Som spenningsfilm forblir den derfor også ganske så utdatert, klisjétynget og en litt forutsigbar lettvekter, mye grunnet sin overdrevne sider innen karakterer og historie, selv om enkelte scener fremdeles tilfører filmen et visst underholdningspreg også innen spenning og stemning. Til slutt står dette igjen som en passe underholdende film først og fremst fordi den er et riv ruskende morsomt overdrevet bilde på et ultrareligiøst norsk samfunn, noe som i seg selv helt klart kan ha en klar underholdningsverdi.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Red - Eldre mann vil ha forløsning for de som drepte hunden hans
- Tyven, tyven - Sterkt, spennende og engasjerende om kidnapping av sitt eget barn

Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(2,8 av 6 - 34 stemmer)

Kritikker i media

  • Mørkets øy
  • Filmfront
  • Dagbladet
  • Philm.dk

Land:

Norge

Språk:

Norsk, Dansk

Filmselskap:

Northern Lights A/S, Balboa Enterprise

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.