Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Oculus, amerikansk film fra 2013

Grøsser Spilletid: 105 minutter

Elegant og stilig, men hvorfor ikke så skummel?

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 02.10.2015]

Det har de siste tiårene skjedd mye i utviklingen av skrekkfilmen, både som underholdningsfilm, innen tematikk og som audiovisuell genre. De senere årene har det kommet en kraftig oppblomstring i blant annet found footage-gata, samt noen nyere, tilsynelatende smarte og annerledes titler. Fjorårets overraskelse i ”It Follows” er et godt eksempel på dette, en film som ikke bare fjerner seg fra underholdningssiden og genreklisjéene innen skrekkfilm, men som også dermed skaper en helt egen atmosfære og fortellerstil. Også den friskt annerledes ”The Babadook” kan nevnes som en film som søker å gå utover rammene for hva vi er vandt med, spesielt sett opp i mot hva som konkret skremmer oss med skrekkfilm og liknende.

Annonse:

”Oculus” må sies å føye seg litt inn i denne nyere lille men akk så velkomne ”bølgen” av nytenkende skrekkfilmer. Med sin blanding og bruk av nettopp skrekklisjéer, men også i bruddene av disse, skapes en filmopplevelse som både fascinerer og irriterer, alt på en gang.

Speil, speil på veggen der…

Amerikanske Mike Flanagan gjør i registolen en god jobb med å fortelle denne historien. Vi møter på søsknene Kaylie og Tim som i voksen alder forsøker å face sine demoner fra en forferdelig hendelse i barndommen. De to var nemlig vitne til at deres far skjøt og drepte deres mor, og Tim skjøt og drepte til slutt faren i selvforsvar. Vi følger de to søsknene vekselvis som voksne og som barn, og følgende hoppes det mye mellom det som hendte med dem i huset, og handlingen i nåtid. Hele handlingen sentreres rundt et stort, gammelt og dramatisk utseende speil. Dette speilet har onde krefter som synes å påvirke eierne av det, drive dem til vanvidd, og både det ene og det andre. Speilet får vi vite har gått i arv over flere hundre år. De siste ofrene er altså Kaylie og Tim som nå i voksen alder vil forsøke å ta et endelig oppgjør med dette speilet.

Spesielt Kaylie er ivrig etter å ende dets onde oppførsel og ødeleggelser. Bror Tim har nettopp sluppet ut fra psykiatrisk institusjon etter hendelsene for 11 år siden og slik fått bearbeidet mye, mens Kaylie på sin side aldri fikk særlig hjelp i etterkant av det som skjedde. Deres oppfatninger om hva som virkelig hendte er derfor noe ulikt og skaper videre uenigheter og rabalder på flere måter. Tilbake i det gamle familiehuset, setter de opp kameraer, lyd- og lyssensorer, alt for å forsøke å fange opp speilets kraft og handlinger på film.

Keylie er altså besatt av å stoppe speilet for godt og hun akter å få dokumentert at det er menneskene som blir påvirket av speilet, at det er dette som er grunnen til over 45 dødsfall de siste århundrene speilet har eksistert. Tim begynner etter hvert å betvile sin søsters egen psyke og mentale tilnærming til alt, og nettopp her begynner ”Oculus” virkelig å bli interessant rent tematisk. Ikke bare lekes det etter hvert med hvorvidt det som har hendt virkelig hendte, men også spørsmål vedrørende Kaylie og Tims oppfattelser av hendelser, minnene fra barndommen, samt de eventuelle kreftene til speilet fargelegger hele dette marerittet i huset. Kombinasjonen av disse kausale forholdene skaper både historien, narrativet og særegenheten med denne filmen i stor grad.  

 

Pen, stødig og respektabel film

Det står mye respekt i denne filmen, for både tematikken og måten det hele utfolder seg på oser dedikert og dyktig gjort, til tross for den totalt overnaturlige handlingen rundt dette speilet. Og det er absolutt pent, rent og lite hysterisk klippet og filmet dette her, noe som gjør den veldig behagelig å se på, selv i de få enkelte småekle bildene og scenene. ”Oculus” er nemlig ikke like preget av stadige jump-scares, hysterisk bråkete musikk eller billig skremselstaktikk. Her droppes også ofte musikk og tileggslyder helt, for slik bevisst å skape mindre forventninger til noe plutselig og skremmende. Der dette gjøres lykkes man godt med å frembringe grøss på ryggen, så absolutt. Likevel gjøres det også på ”gamlemåten” innimellom, altså med lyd og musikk, noe som totalt skaper en variert form for skrekkforventninger og overraskelser for oss. Også i sammenflettingen av fortid/nåtidsscenene føles det bra sammensydd og det blir aldri nevneverdig rotete i dette, noe som fort kunne gitt filmen et irriterende preg. Isteden bringes det frem en slags egen stemning som forteller oss at vi etter hvert nesten ikke vet hva som er virkelig, fantasi, eller ren ondskap fra speilets side. Igjen står man med en både irriterende usikkerhet, men også en sterk følelse av at filmen har maktet å skape dette i oss, som om speilet altså til slutt vant, også over oss publikummere. Det er kult og dyktig gjort!

Musikken av The Newton Brothers må også fremheves som både stilig, særegen og medvirkende til å skape en pen helhet som løfter opp denne historien. Skrikete og bråkete blir det også i ”Oculus”, men aldri såpass vilt at det forstyrrer og irriterer.

Et stødig skuespill fra alle involverte er også med på å bringe kvalitet over filmen. Hovedrollene av Karen Gillan og Brenton Thwaites føles troverdige og gode, og deres tydelige utseende og karakterer gjør seg også godt rent visuelt.

 

Skrekkens ironi

Men, selv en bra skrekkfilm kan lide under de mest meningsløse og urealistiske ironiske svakhetene. Hvorfor man ikke forsøker å ødelegge dette speilet mer enn man gjør, virker for eksempel rart. Speilet har liksom en egen måte å beskytte seg på får vi se, men da skulle det nesten ikke være ende på hvor mange måter hovedkarakterene burde forsøke å ødelegge det på, først i hvert fall. Hvorfor de heller ikke, både som små barn og som voksne, løper i fra huset er et annet mer eller mindre klassisk skrekk-paradoks som dessverre må til å for at historien skal få utfolde seg og gå opp. Særlig de to søsknene som barn er det vanskelig å forstå at ikke løper så busta flyr etter dem ut for å skaffe hjelp. Man får slik ikke helt følelsen av at de virkelig er vettskremte og redde, det blir noe urealistisk stivt og kunstig over dem, til tross for flott og bra skuespill også av disse unge skuespillerne.

En annen ting som man sitter igjen med i etterkant er en klar følelse av at man ikke virkelig har blitt skremt. Det er som en liten form for skrekkens ironi at man med ”Oculus”, som altså både er solid, pen og bra gjennomført, aldri klarer å virkelig skremme en. Hvorvidt dette er grunnet den overnaturlige tematikken er vanskelig å svare på, men det er jo klart at nettopp dette punktet er noe som ofte står og faller på om en skrekkfilm funker subjektivt for enhver person. Klarer man ikke å leve seg inn i det som berettes, nei så skal det godt gjøres også å skremme, bli virkelig skremt. Ellers er også fraværet av genreklisjéene med på å forvirre oss, både på godt og vondt. En ting er å ikke tråkke i klisjéer, men det å bevisst unngå dem gjør ikke nødvendigvis underverker heller, selv om Flanagan tidvis får god uttelling med nettopp dette grepet, mens andre steder ikke i det hele tatt.

Det kan altså være vanskelig å bli så alt for dratt inn i disse to søsknenes skrekkelige hverdag. Filmen blir heller mer interessant og fascinerende i sin skildring av oppfattelsene deres rundt det som skjer, rundt sansene deres, hvordan speilet leker med hodene deres og erindringer. Selektiv hukommelse er blant annet noe som skildres her på en kul og tankevekkende måte, og man må selv tenke seg om om man alltid husker ting slik de virkelig var i livet, kanskje særlig fra barndommen. Og nettopp her blir muligens også filmen som mest skremmende, at man kan huske ting så og så feil, og videre handle ut ifra disse feilerindrede minnene og tankene. Så, hvis det er dette regissør Flanagan har satset alt på for å gjøre ”Oculus” til en skummel film, ja så må han sies å ha lyktes godt. Likevel mangler den da i så fall litt av den gode gamle frysninger på ryggen-skrekken. Det er kanskje bare noe så enkelt som at det er grenser for hvor skummelt et stort gammelt speil klarer å bli? Filmen føles videre derfor kanskje litt for overambisiøs i sin iver etter å gjøre en skrekkfilm utav disse interessante aspektene, for det er unektelig tydeligvis fremdeles i 2015 vanskelig å gjøre noe skummelt og skrekkelig utav tematikk og handling som kan være vanskelig å gripe og forstå for oss som ser på, i en handling som er sær og ’over the top’, selv om det er aldri så bra skildret og laget.

Likevel er ”Oculus” for all del et eksempel på en film som forsøker å bringe skrekkgenren et lite hakk fremover, skille seg litt fra det overetablerte, billig og klisjétung skrekkestetikk, tematikk og uttrykk, en type form for skrekk som funker stadig mindre og dårligere, på stadig flere og flere folk. Sånn sett er den hjertelig velkommen og gledelig inspirerende og burde videre stå som eksempel på hvordan veien videre fremover burde gå for generell skrekkfilm, for det siste verden trenger er mer av kjipe, øredøvende bråkete og oppriktig uspennende ”skrekk”-filmer, som mye av det som har kommet de siste årene. Likevel er det også betenkelig at denne formen for ”smart” skrekk likevel ironisk nok ikke er skumlere, mer skremmende eller creepy av den grunn, og hva blir så vitsen? Hvor blir det av skrekken oppi denne nye retningen? Dette vil kanskje bare tiden vise. ”Oculus” klarer i hvert fall ikke helt å komme i mål i hva skrekkfilm fremdeles også burde være per i dag, nemlig skitskummel.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Doctor Sleep - Søvndyssende tilbakekomst og jakt på ”supershiner”
- Geralds lek - Lekker og stilfull King-filmatisering fra Netflix.
- Hush - Sterkt om meningsløs katt og mus-lek
- Before I Wake - Emosjonelt og voksent skrekkdrama
- Ouija: Origin of Evil - Genremessig spennende retroskrekk

Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,5 av 6 - 16 stemmer)

Kritikker i media

  • Oculus
  • theactionelite.com
  • Sørensen Exploitation Cinema
  • IGN.com
  • Filmfront
  • Slasherstudios.com
  • Cinemablend.com
  • Moviezine.se
  • Kulturnyheterna
  • Screenrant.com
  • Svenska Dagbladet
  • Göteborgs-Posten
  • Nöjesguiden
  • Aftonbladet

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.