Alien er i dag ansett som en skrekkklasikker på høyde med Alfred Hitchcocks Psycho og Stanley Kubricks Ondskapens hotell. Med sci-fi-dronningen i førersete (Sigourney Weaver) ble filmen en braksuksess, både i billettluka og blant anmeldere (hele 97% på Rotten Tomatoes). Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Noen av spesialeffektene har kanskje gått ut på dato, men det er ikke ofte vi ser en så forseggjort science fiction-film, med både et medrivende plot, og interessante rollefigurer.
Handlingen foregår i en fjern fremtid der mannskapet på slepefartøyet "Nostromo" får inn et signal fra en ubebodd planet. Skipets hovedcomputer tolker det som et nødsignal, og mannskapet oppdager at det kommer fra et forlatt romskip. Inne i skipet finner de en merkelig koloni med egg, og når et av eggene forstyrres blir et av besetningsmedlemmene angrepet av en parasittisk organisme. Samtidig klarer de å dechiffrere SOS-signalet, som viser seg å ikke være et nødsignal, men en advarsel. Det angrepene besetningsmedlemmet tas med tilbake til skipet, og etter noen dager forsvinner vesenet av seg selv. Alt ser tilsynelatende greit ut, og mannskapet begynner på hjemreisen. Det de ikke vet, er at vesenet har befruktet besetningsmedlemmet med noe langt verre.
Jeg er en svermerisk filmtype, og jeg har som mål å se alle de store klassikerne. Men Alien så jeg ikke på en lang stund. Det var rett og slett fordi jeg forakter skrekkfilmen. De fleste av dem er mer klisjéfylt enn en tenåringsjente, og realismen avtar i havet av demoner og spøkelser. Det kan jo spørre seg om det er mer realistisk med et romvesen, men om det finnes andre vesener i verdensrommet eller ei, er en annen diskusjon. Denne filmen er sparsom på klisjeer, og når de tas i bruk er det godkjent, for den var antageligvis en av de første som brukte det (Alien er visstnok en av historiens første slasherfilmer, kan argumenteres). Filmen vekker frykten i deg, og du blir genuint engasjert i figurenes ve og vel. Hvem dør? Hvem overlever?
Noe filmen må få kudos for er tempoet. Den går veldig sakte fram, og det skaper spenning i oss som ser på. Vi vet det kanskje ikke selv, men filmen plasserer oss i et hjørne, og gjør oss til en del av mannskapet. Vi blir vennene deres, og vi vil dem godt. Når det plutselig braker løs i en voldsom skrekkekstravaganse den siste timen (og spesielt den grufulle siste halvtimen), glemmer du helt at du ser på en film. Det er ikke lenger popcorn, snacks og cola det dreier seg om. Filmklipperen Terry Rawling kan ikke ha sagt det bedre: "Jeg tror vi oppnådde [anspente og gruvekkende øyeblikk] ved å holde handlingen saktegående – morsomt nok – siden det er helt annerledes fra de fleste filmene i dag. Og jeg tror tregheten skapte de øyeblikkene hvor man ble redd. Når det var gjort kunne man gå så fort fram som man ville, for da hadde du allerede sugd publikumet inn i et hjørne og angrepet dem, så å si."
Castet er perfekt, og skuespillerne gjør en umåtelig god innsats. Rollefigurene er ikke av papp, som i mange andre skrekkfilmer. Disse er hverdagsfolk, og de jobber på romskipet for å få penger, for å jobbe, for å leve. Hovedrollen i filmen trer ikke fram før mot de siste 45 minuttene, og da er det Ripley som står opp av asken. Hun er en ressurssterk kvinne, og de første heltinneikonene i filmhistorien. Etter henne kom både Sarah Connor (fra The Terminator-filmene) og Clarice Starling (fra Nattsvermeren), men det var Ripley som satte høydekurven. Det som også er godt gjort, er hvordan mannskapet ikke har noen som helst problemer med hvordan Ripley tar kontrollen. Hun er den neste i kommando. Punktum. Alien er feminismefilmens mor (pun intended).
Alien er både en kultklassiker og et mesterverk. Science fiction og skrekk blir neppe bedre enn dette. Filmen anbefales på det varmeste, og er tilgjengelig både på Blu-Ray og DVD, både enkeltvis og i en samleboks med oppfølgerne som kom etter den.
20th Century Fox, Brandywine Productions