Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av To på topp, norsk film fra 1965

Komedie Spilletid: 82 minutter Aldersgrense: 11 år

Rolf Just Nilsen på topp!

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 24.11.2015]

Dickie Dons krysser nå Nordsjøen etter en fenomenal seierssturne over på kontinentet. Han er i toppform og gleder seg å hilse på sitt kjære norske publikum. Men på bilfergen mellom Kiel og Oslo er det flere enn Dickie Dons som befinner seg. Det viser seg at lettmatrosen ligner Dickie Dons på en prikk. Lettmatrosen sier ikke nei tak til en reise på første klasse med drikke champagne med kapteinen og alle damene. Den virkelige Dickie Dons ligger syk i lugaren etter at han ble slått ned av noen smuglere som ville ha pengene som han skyldte dem. Men det viser seg imidlertid vanskeligere etterhvert da lettmatrosen ikke kan synge en strofe som blir forventet av ham. Det gjør det heller ikke bedre at Dickie Dons viser seg å være hemmelig gift med sin sekretær som lettmatrosen er på knærne etter...

Annonse:

Filmen åpner med at en båt tøffer ut fra Hamburg i 1965. I byen holder Dickie Dons konsert med hylende kvinner blant publikum. Han synger ‘Two, two, two! On the Top!’. Etter sangen er ferdig, stormer publikum scenen. De blir med ham ut i gangen for å få autografer. Der smetter han inn i garderoben. Han virker sliten og vil dra rett til hotellet for å sove. Før han drar tar han seg en sprøyte og går så rett til hotellet på egenhånd imens han tar seg en røyk. På veien drar han innom noen smuglere for å gjøre opp for seg.

Det er ikke laget så alt for mange popkomedier i norsk film. Her får en norsk popstjerne i stor likhet med Beatles i både stil og type popmusikk. Dette er en slags 'Fjolls til fjells' bare på sjøen. Istedet for skuespilleren Teddy Vinters og hans dobbeltgjenger er det her popstjernen Dickie Dons og hans dobbelgjenger i lettmatrosen Nils Nilsen. Dickie Dons er lei av kjendislivet. Han får sin vante fanpost med brev og kort som gjør at selvtilliten til Dickie Dons vokser ytterligere. Det er tross alt fansen han lever av i yrket sitt. Alle vil ha en bit av ham og stjernen har begynt å ta morfinsprøyter for å holde seg sharp.

Man smiler og småhumrer godt av poengene, men det er ikke all humoren som slår like godt an. Utenom forviklingskomedieplottet i form av dobbeltgjengeren har ikke denne filmen mye å spille på. Dialogen er bra utformet. Men mellom poengene er det ofte litt tørke som trekker filmen ned en del. Selve popsangene er ikke stort å skryte av og klarer ikke helt å levere popstjerneillusjonen alene. Det virker også som om manuset tar litt for lett på at enkelte plottelementer skal virke troverdige nok. Dette fungerte muligens på 1960-tallet, men i dag ble dette alt for gjennomsiktig.

Rolf Just Nilsen gjør sin beste rolle noensinne på film. Han er glitrende i de to hovedrollene. Han viser seg å ha mye å spille på og har en utrolig karisma og en flott komisk timing. Han gjør nærmest hele filmen verdt å se alene. Når han kan gjøre så bra inntrykk i en slett film, tørr jeg ikke gjette på hvordan potensialet hans hadde vært om alt lå til rette på alle andre filmarenaer også. Synd Rolf Just Nilsen døde så alt for tidlig, bare 49 år gammel.

Regien er ikke det helt store. Øyvind Vennerød er veldig anonym i stilen på sine filmer. Han spiller på det folket vil ha i form av populære komedier med de mest morsomme skuespillerne. Her er det ikke noen fiffige filmkunst i form av filmklipp eller snacksy fotodetaljer. Kameraet står som oftest i ro eller svinger litt. Som regel er det heller ikke tid til flere kameravinkler og annet som kunne gjort filmen bedre som en film og ikke bare fungere som en simpel komedie. Actionen og slåssingen i filmen er utrolig dårlig koreografert. Den virker mer som en parodi på seg selv. Der burde filmskaperen ha leid inn bedre ekspertise. Man blir også veldig lei themesangen som går på 'repeat' i hele filmen som om det skulle være hakk i platen.

Konklusjon
Man sitter ikke igjen med så alt for mye etter å ha sett filmen. Filmen varierer veldig fra bra morsom til nesten fraværende. Hadde bare filmen klart å holde koken hele veien, og ikke gått tom i et litt for snevert konsept, kunne jeg gladelig ha trillet høyere terningkast. Jeg har veldig lyst til å omfavne filmen som er svært underholdende da den er på topp. Rolf Just Nilsen er stjernen. Uten ham hadde dette falt helt igjennom. Om du liker ham eller er utpreget fan av eldre norsk film, så er dette en helt grei film å se.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Himmel og helvete - Narkotikapropaganda som nesten parodierer seg selv
- Alle tiders kupp - Norsk kriminalkomedie med glimt i øyet
- Sønner av Norge kjøper bil - Nok en omgang drabantbykomedie
- Sønner av Norge - Folkelig komedie om etterkrigstidens Norge
- Millionær for en aften - Grei fornøyelig komikk til tider, men litt for ujevnt i lengden
- Støv på hjernen - Norsk folkemoro med 1950-tallets husmødre

Diskusjon

Omtalespalte: Norsk film

I denne spalten anmeldes alt som rører seg av eldre og nye filmer innenfor norsk filmproduksjon. Norsk film er noe som engasjerer også den dag i dag. Og som norsk filmside er selvsagt en egen spalte for norsk film et must. Det foregår mye spennende i norsk film for tiden, men gjennom denne spalten om norsk film, går vi også litt bakover i tid til mer små og store skatter og gjerne utgjengelige og glemte filmer.
Les flere spalteomtaler: Norsk film
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(2,8 av 6 - 10 stemmer)

Kritikker i media

  • To på topp
  • Verdens Gang
  • Filmfront
  • Arbeiderbladet
  • Dagbladet

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Medvirkende

Profilerte anmeldelser

 

«Snekker Andersen og Julenissen: Den vesle bygda som glømte at det var jul»

 

«Familien Addams»

 

«Last Christmas»

 

«Dolemite Is My Name»

 

«Rashomon - Demonenes port»

 

«Terminator: Dark Fate»

 

«Addams Family Values»

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.