Anmeldelse av Divergent, amerikansk film fra 2014

Filmen begynner i Chicago et stykke inn i en tenkt fremtid. Der får vi fortalt at folket er heldige som får være i byen. Jenta, Beatrice, forteller at det sies at krigen var forferdelig. Resten av verden gikk under. Nasjonens fedre bygde muren for å beskytte folket. De delte folket inn i fem grupper, fraksjoner, for å bevare freden. 1: De kloke, som liker kunnskap og logikk, vet alt som er verdt å vite. 2: De fredsommelige dyrker jorden. Der er det godhet og harmoni som teller. 3: De sannferdige liker ærlighet og orden. De snakker sant, selv når du helst vil de skal la være. 4: Så kommer vi til de fryktløse som er voktere, soldater og politi. 5: Beatrices egen fraksjon er uselvisk. De lever et beskjedent liv der de hjelper andre. De lager til og med mat til de fraksjonsløse som ikke hører til noen steder. Fordi de er uegennyttige, er det de som har får ansvaret å holde regjeringen. Faren til jenta jobber hos lederen Marcus. Systemet fungerer. Alle vet hvor de hører til, unntatt jenta selv...

Vi får en beretning om et fremtidssamfunn. Vi får fortalt at dette samfunnet er 100 år gammelt og ble skapt etter krigen av nasjonens fedre. Det nye systemet skulle forhindre mer strid og skape varig fred. For å bli tildelt en fraksjon tar man en fraksjonsprøve, men kan fritt velge fraksjon uansett prøveresultat under velgelsessermonien. Men når valget er tatt, kan det ikke endres. Men når Beatrice tar prøven er hun litt av alt. Dette er det de kaller en ‘divergent’ og er noe man aldri må snakke høyt om.

Den første tanken jeg hadde da jeg begynte å se denne filmen, var at det skulle være noe med samfunnet som ikke stemte. Følelsen kommer snikende og man øyner et oppgjør med samfunnet på en eller annen form. At det egentlig skulle være noe som var der for at folket skulle finne seg til rette og kunne kontrolleres. Som i 1984 blir det slått strengt ned på alle som ikke følger ‘reglene’. Alt er nådeløst fordi samfunnet skal holde seg fredelig. Om ikke alle blir okkupert i sin fraksjon kan de begynne å gjøre opprør.

Dette er en film som følger en viss mal. Den er dog basert på en bok med samme navn som filmen av Veronica Roth. Jeg har dessverre ikke lest den, så lurer på hvor mye som er lagt til eller trukket fra i skapelsesprosessen av denne filmen. Det er laget mange slike filmer om fremtidssamfunn som ‘Logans Run’, Equilibrium, ‘1984’ og ‘Gattaca’ for å nevne noen. Filmen føles som en blanding mellom mye annet man har sett fra før av. Dette minner litt innimellom om stemningen i Hunger Games, Ender’s Game og Harry Potter (Vi får litt Harry Potter-stemning under utvelgelsessermonien og ellers i hvordan fraksjonene er bygget opp). Vi får se at det ikke er bare, bare å være en del av et nådeløst system.

Det er en litt ungdommelig tone i filmen som ikke tiltaler meg helt. Men så er nok denne filmen skapt for de som er yngre enn meg. Mange ganger føler jeg det som om filmen tar for lett på oppgaven det er å underholde deg. Det blir hele veien litt for åpenbart hvor filmen tar deg til. Da likte jeg mye bedre Hunger Games som også har en tøff kvinne i hovedrollen. Men der Hunger Games rollefiguren griper fatt i deg via Jennifer Lawrences solide skuespillertalenter, gjør ikke Shailene Woodley sine saker like overbevisende. Woodley er pen nok, men klarer ikke å sette sitt preg på rollen.

Neil Burger er regissøren bak denne filmen. Det er samme mann som gav oss Limitless og Illusjonisten. Allerede fra første stund kjenner man igjen litt av signaturen til regissør Burger. Det hele kan minne litt om Limitless i klarheten i bildet og måten å gli inn i landskapet på. Men den store friskheten som Limitless hadde i seg, har Divergent mistet. Alt ser dog okei ut til en hver tid, men jeg ble ikke så bergtatt av filmen som jeg hadde forventet. Dette ble en litt for trygg filmatisering som ikke tørr å ta noen sjanser.

Konklusjon
Filmen begynner litt rolig, men man merker stemningen om at noe ikke er som det burde være ligge å ulme. Personlig følte jeg ikke denne filmen traff helt spikeren på hode for min del. Dessverre er det ikke nok nerve filmen. Føler aldri at dette blir spennende nok. Jeg er med på hva som skjer, men det er vanskelig for meg å virkelig engasjere meg i filmen. Det blir mange pinlige unaturlige pauser i filmen, der man vet hva som skjuler seg bak neste sving. Slike dårlige klisjeetvister burde man holde seg unna i slike filmer. Filmen er også akkurat litt for lang. Jeg hadde håpet at filmen hadde mer å by på. Likevel er dette blitt en severdig film for sin rette målgruppe.

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser i samme filmserie:
- Divergent-serien: Allegiant - Positivt overrasket
- Insurgent - Trauste og dystre saker ass....

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Limitless - Smartpillen blir underholdning
- Illusjonisten - Noe underholdene, men ikke så mye mer

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- En noe dialogtung åpningsfilm

Trailer eller filmklipp: