Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Brun bitter, norsk film fra 1988

Kriminal, Drama, Film-Noir Spilletid: 83 minutter Aldersgrense: 15 år

Norsk film-noir i Varg Veum-land

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 29.03.2016]

Alt begynner med at Alexander Larsen redder sin klient og venninne fra det sikre voldtekts bråket, med en skummel motorsykkelgjeng i en nedlagt fabrikk en mørk kveld. Alexander er uredd og skygger ikke unna problemer. Han jobber som advokat, er skilt og rører ikke røyk. Men han drikker Brun Bitter fra sin lommelerke og har tykktarmskatarr. Etter oppdrag fra venninnen til Vigdis Wang, skal han forsøke å få den separerte ektemannen hennes til å skrive under skillsmissepapirene. Hennes mann Asbjørn er litt av en skjørtejeger, men nekter for at han har nye damebekjentskaper. Men så en dag blir Asbjørn myrdet, men hvem kan stå bak? Det er nok av mistenkte å ta av...

Annonse:

Det åpner med replikken: ‘Jocken sa at hvis jeg sladret så skulle han ta å skjære mamma med springkniven’. Det er hovedpersonens klients sønn som fremfører en oppramsende replikk nesten uten liv som i et middelmådig barneskoleteaterforestilling. Imens stønner og okker hovedpersonen seg. Han bør virkelig ha en dårlig dag eller hardt liv for å rettferdiggjøre denne slitne men pliktoppfyllende rollefiguren.

Filmen bygger på en bok av Gunnar Staalesen (Mannen bak Varg Veum). Jeg har ikke lest boken, men kjenner igjen elementer fra de mange Varg Veum-bøkene jeg har lest. Selvsagt får vi et mordmysterium også i kjent Varg Veum-stil slik jeg kjenner det fra bøkenes verden. Vi får servert røffe miljøer med handlekraftige rollefigurer og problemer med ‘attituden’. Kvinnene er også tøffe og vet hvordan de skal håndtere menn. Vi får blant annet oppleve en pirrende Anne Krigsvoll i rollefigur som soler seg toppløs på balkongen sin og er litt av et fyrverkeri av en dame som fremfører den Vam og Vennerøds-aktige replikken ‘Ikke kan vi prat, ikke kan vil pul, hva skal vi gjøre da?’. Vi får noen rare scener i skogen der venninnen og klienten til Alexander leker gjemsel med ham i mørket. Det slutter selvsagt i noe hanky panky. Hun har problemer med psyken og avviser ham etter litt leking.

Hovedrolleinnehaver, Frank Krog, er en passe dyktig skuespiller når han får utfolde seg på sitt beste, men i denne filmen synes jeg ikke han fungerer like godt, selv om han kommer mer og mer inn i rollen etterhvert. Det er noe med hvordan han prater, det høres helt rart ut når han forsøker seg på den tammeste og nesten ufrivillige komiske ingenstedsdialekten jeg hørt noensinne. Og det er ikke bare han som prater rart. Det gjør også Morten Faldaass rollefigur som stammer veldig lite troverdig.

Filmen er ment som et norsk forsøk på sjangeren film-noir. Jeg synes filmen følger konvensjonene med en sliten mann med scener med sparsom eller dunkel belysning. Vi får også noen scener i dagslys, men de scenene er mellomscener som gir oss ekstra info. Det er også en kriminalsak som rulles opp jo lenger inn i filmen vi kommer. Musikken er kanskje det beste med filmen og er litt eksperementell med zynth og mange rare lydeffekter. Bent Åserud og Geir Bøhren har klart å musikklegge filmen på en slørete og mystisk måte helt i tro med sjangeren.

Filmen kommer seg noe etterhvert. Etter den lunkne begynnelsen begynner ting å falle mer på plass. Jeg senker skuldrene og lar meg underholde av det jeg får. Vi får en ganske kul og mørk atmosfære i filmen. Når jeg først kommer under huden på filmen, begynner jeg å like den bedre og bedre. Da kommer alt mer til sin rett og når man ser bort fra det som begynner farlig nær krise, så er dette fin norsk underholdning, som langt ifra er det verste som er laget. Jeg føler dette noir-forsøket delvis treffer og den er ikke så aller verst på sitt beste.

Konklusjon
Denne filmen splitter meg litt i to. Enkelte scener er faktisk overraskende gode, men så faller filmen mer igjennom på andre områder. Mange av rollefigurene er alt for karikerte og det er der filmen sliter mest. Humoren er ikke helt treffende den heller. Det er nesten så jeg smiler noen ganger, men det blir med det. Synes også disse påtatte kristen-innslagene i filmen også er alt for kunstig og skrudd til. Men noir-stilen synes jeg kanskje er det beste med filmen. Mange av de mørke scenene er de som sitter best i filmen. Det er også passe interessant å følge hovedpersonens jakt på å finne ut hvem morderen er. Vi får også litt av et oppgjør på slutten, da vi får vite hvem som har myrdet hvem og hvordan alt henger sammen.




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Hard asfalt - Slår som et knyttneve i magen

Diskusjon

Omtalespalte: Norsk film

I denne spalten anmeldes alt som rører seg av eldre og nye filmer innenfor norsk filmproduksjon. Norsk film er noe som engasjerer også den dag i dag. Og som norsk filmside er selvsagt en egen spalte for norsk film et must. Det foregår mye spennende i norsk film for tiden, men gjennom denne spalten om norsk film, går vi også litt bakover i tid til mer små og store skatter og gjerne utgjengelige og glemte filmer.
Les flere spalteomtaler: Norsk film
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,6 av 6 - 10 stemmer)

Kritikker i media

  • Brun bitter
  • Verdens Gang
  • Dagbladet
  • Filmfront

Land:

Norge

Språk:

Norsk

Filmselskap:

Norsk Film A/S, Filmeffekt AS

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.