Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Henrys bakværelse, norsk film fra 1982

Drama, Kriminal Spilletid: 93 minutter

Traust norsk krimdrama fra italiensk regihånd

[Skrevet av: Pål Frostad, Dato: 19.04.2016]

Filmen starter med at et tog kjører inn på en stasjon. På andre siden av stasjonen kommer en boms og spør en ung dame om 5 kroner. Hun setter seg medtatt inn i en taxi og blir kjørt avgårde til et avsidesliggende hus. Hun går desperat mot elven på baksiden der det går en bro over. Det viser seg at hun forsøker å ta selvmord. Taxisjåføren oppdager hva som er i ferd med å skje og redder henne. Når hun kommer på sykehus viser det seg under operasjonen at kjeven hennes var brukket før fallet. Men dessverre står ikke livet til å redde for legene. Det var en jævlig måte å legge på røret for en 14 år gammel jente.

Annonse:

Henry er jentas far. Det er han vi følger i denne filmen. Han har et havarert ekteskap bak seg. I farsrollen har han totalt feilet med en datter som begikk selvmord. For seg selv forsøker han å reparere noe for seg selv med å prøve å finne ut av hva som fikk datteren til å gå til det drastiske skritt å ende livet i en alder av bare 14 år. Ved en tilfeldighet treffer han på Tom. Han er en bekjent fra datterens miljø. Gjennom Tom får Henry virkelig vite den ubehagelige sannheten om sin datter. Tom forteller at hun har blitt lurt inn i et forhold til en hallik. Etterhvert får Tom et bra venneforhold til Henry og hjelper ham med å gjøre jobben der Henry føler politiet har sviktet. Sammen forsøker de å finne mannen som knuste kjeven på datteren til Henry.

Tom er en artig skrue. Han handler ofte før han tenker og det blir ikke alltid så fordelaktig for ham selv. Men han virker å være en fyr som er god på bunn. Han har en mening om mye i underverdenen. Han forteller blant annet at de fleste morderne går fritt rundt i byen og aldri blir tatt. Henry på sin side er god med nevene og er ikke redd for å møte folk i mørke bakgater. Sammen blir de litt av et team. Den ene med førstehånds kjennskap til underverdenen og Henry som handlekraftig oppbanker av de som fortjener det.

‘Henrys Bakværelse’ er skapt av den italienske regissøren Gianni Lepre. ‘Henrys Bakværelse’ var hans første spillefilm og den ble laget i Norge. Siden lagde han også en annen norsk film, før han siden virket mer i sitt hjemland som TV-regissør. Og denne filmen skal være den dårligste av de to norske filmene han fikk skape.

Filmen kan oppfattes som en slags actionthriller fra begynnelsen på 1980-tallet. Men filmen føles mer som en dramafilm og får aldri helt sving på thriller-elementene. Filmen begynte litt småinteressant men tradisjonelt, men så rotet den seg litt bort. Det hele ble litt for langdrygt. Utgangspunktet er ikke dårlig til å lage god film, men så skuffer filmen i måten den ruller ut historien på. Det som på papiret kunne blitt meget spennende saker, blir bare traust og kjedelig. Vår mann Henry virker heller ikke å ha noe særlig livsgnist, han er bare dødelig trist i ansiktet uansett hva som skjer underveis.

Filmen føles litt for ujevn. Av de største rare småøyblikkene er Rolv Wesenlund som en snakkesalig barberkunde eller den eldre mannen med tuba på toalettet. Disse er med å live opp filmen litt, men resten blir bare for uengasjerende. Fokuset i filmen ligger mer på det merkelige ‘vennskapet’ mellom Henry og Tom. Dette føles på meg som en bommert. Regissøren burde heller kjørt hardt mot hardt med Henry som kjørte showet alene og løste mysteriumet, han virket å være handlekraftig nok til dette. Tom er bare svært irriterende og aldri en man identifiserer seg med.

Det er noe med hvordan kameraet beveger seg i de mest voldsomme scenene. Det glir langs offere uten å vise skikkelig hva som skjer, men man aner likevel hva som er i gjerdet. Ikke vet jeg helt grunnen til at filmen fortelles på denne måten. Mulig det er kunstnerisk betinget eller at man ikke hadde kreativitet nok til å vise det på skikkelig. Det er også mulig det kan ha blitt for drøyt også for lille Norge der videovolddebatten raste for fult.

Hvis du lurer på hvorfor filmen heter nettopp Henrys bakværelse er det fordi det er der sluttscenen setter punktum for dramafilmen. Jeg vil si denne scenen er filmens store intense høydepunkt, selv om jeg skulle ønske det hadde vært en mer passende avrunding på det hele. Det hele føltes nesten litt for søvnig, selv om det skjer litt voldsomme ting.

Konklusjon
Plottet lå til rette for kul krim, men så løses mysteriet alt for raskt. Det hele blir for sært og helt uten driv. Dette blir dessverre en film jeg garantert ikke gidder å se igjen. Den er alt for ujevn hele veien og roter bort hele sitt potensiale på at manusforfatteren (Samme mann som regissøren) har gått for sære veier som sikkert ikke tilfredsstiller mer enn bare hans egne fantasier. Mot slutten tar det litt av, men da er det blitt litt for seint.


Diskusjon

Omtalespalte: Norsk film

I denne spalten anmeldes alt som rører seg av eldre og nye filmer innenfor norsk filmproduksjon. Norsk film er noe som engasjerer også den dag i dag. Og som norsk filmside er selvsagt en egen spalte for norsk film et must. Det foregår mye spennende i norsk film for tiden, men gjennom denne spalten om norsk film, går vi også litt bakover i tid til mer små og store skatter og gjerne utgjengelige og glemte filmer.
Les flere spalteomtaler: Norsk film
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(2,5 av 6 - 9 stemmer)

Kritikker i media

  • Henrys bakværelse
  • Filmfront

Land:

Norge, Italia

Språk:

Tysk, Norsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2019 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.