Filmfronts personvernerklæring og informasjonskapselbruk / PRIVACY & COOKIES
Logg inn
Bli medlem
 
 

Anmeldelse av Hush, amerikansk film fra 2016

Grøsser, Thriller Spilletid: 81 minutter

Sterkt om meningsløs katt og mus-lek

[Skrevet av: Tore André Øyås, Dato: 08.07.2016]

Den døvstumme forfatteren Maddie har bosatt seg i et lite hus i skogen for å få ro og stillhet til å skrive. En dag får hun uventet besøk og må kjempe for livet når en maskert drapsmann dukker opp utfor vinduet!

Annonse:

Med dette enkle plottet forteller regissør Mike Flanagan sin historie. Han står også bak grøsseren ”Oculus” fra 2013 som skapte en viss oppmerksomhet. Han har her skrevet manus sammen med hovedrolleinnehaver Kate Siegel.

En stille og rolig hverdag…

Sigel i rollen som Maddie er god. Hun er tydelig i ansiktstrekk, reaksjoner og troverdig som døvstum. Maddie har vært slik siden 13-årsalderen, grunnet en mislykket operasjon. Livet og hverdagen hennes består av blinkende lys i heimen, som røykvarsler, ringeklokke, med mer, samt at hun er veldig avhengig av også øvrig elektronikk og tekniske løsninger for å kompensere for hørsels- og talefraværet.

I innledningen får Maddie besøk av naboen, Sarah, som har lånt en av bøkene Maddie har skrevet. Sarah holder på og lærer seg døvespråk, mens Maddie i stor grad uansett klarer å lese på leppene hva folk sier.

I starten av filmen senkes lyden tidvis, dette selvsagt for å illustrere stillheten Maddie har i hodet sitt, noe som er et bra grep for å få oss til å identifisere oss med henne og forstå litt av hvordan det må være å være døv. Allerede her er det fascinerende å tenke på at dette er en skrekkfilm, og hva som kan være i vente av ekle og skremmende scener.

Invasjon av privatlivet og hjemmet er ikke nytt innen spenningsfilm. Titler som ”A Clockwork Orange”, ”Funny Games” og ”The Strangers” er bare tre, men svært gode, eksempler på hvor vemmelig og skremmende det kan være å få livet og huset sitt invadert av fremmede. Det å ta utgangspunkt i og kutte lyden er noe som imidlertid ikke er blitt gjort nevneverdig mye innen skrekkfilmhistorien.

Det føles derfor som et spennende og interessant grep Flanagan her gjør. Hvorvidt han lykkes med å utnytte dette med dørgende stillhet får man si er litt både/og. Utover i filmen brukes stillheten egentlig litt overraskende lite, som om han ikke utnytter potensialet nok. Det er imidlertid en fantastisk god scene mot slutten der Maddie selvsagt ikke hører hva som foregår bak seg, men isteden bokstavlig talt kjenner pusten til morderen i nakken, som virkelig kan få hårene til å reise seg på oss!

Etter den korte, men akk så rolige startscenen med Sarah, setter Maddie seg ned for å jobbe med bokskriving på PCen. Plutselig smeller det noe på stuevinduet! Nå tar plutselig handlingen en umiddelbar vending, hvor stillheten, ensomheten og settingen blir snudd på hodet! Problemet er bare at Maddie ikke får det med seg, hun sitter nemlig med ryggen til vinduet og aner fred og ingen fare, enn så lenge!

En enkel og merkelig film

Det er noe både spennende, fascinerende og irriterende med denne filmen. Sett i lys av skrekkfilmlandskapet, med alle sine genretrekk, normer og klassiske velkjente brukte grep, er ”Hush” veldig ren, enkel og rett frem. Den trår nærmest dokumentarisk realistisk frem, i hvert fall i måten den holder seg borte fra påklistret og overdreven stressmusikk, voldsomme actionscener eller blodsprut i tide og utide.

Her er det nesten kun Maddies kamp mot morderen som fyller 95 prosent av filmen, lite annet. Regissør Flanagan har trolig ville skildre denne hendelsen så troverdig og ”jordnær” rett frem som han bare kan, og akkurat det står det både respekt og et forsåvidt godt resultat ut av. Skrekkfilm med realistisk tilnærming er ikke akkurat et nytt grep, men at historien er så rett på sak, ”naken” formmessig, nærmest uten bitrekk i historie, karakterer eller viktigst av alt, i motiv, er nesten en sjeldenhet!

Morderen skurrer

Likevel er det enkelte ting som skurrer og altså irriterer her, og motivet til gjerningsmannen er en av tingene. Når den maskekledde morderen plutselig dukker opp på vinduet er det nesten som det hele blir helt surrealistisk. Tenke seg til hvordan dette ville vært i virkeligheten! Ja, slik sett er det ikke rart det kan virke for utrolig til å være sant, og Maddie selv oppdager jo også mannen, og stivner som sjokkert og uforstående til det hele. Hva vil denne mannen? Hvorfor vil han leke med henne, torturere henne mentalt, før han så akter å bryte seg inn i huset hennes?! Man skjønner at man heller ikke skal vite dette, det skal ikke være nødvendig, mener regissør Flanagan og Siegel. Men effekten blir litt irriterende motsatt i virkningen!

Som publikummere forstår vi ingenting, og til slutt viser det seg at han heller ikke har noe motiv, han vil bare leke med henne, noe som merkeliggjør filmen enda mer. Hva er poenget? Hvorfor gjør denne mannen slik? Som karakter føles han derfor merkelig enkel, umotivert psycho, uten at han dessverre virker så alt for rar. I likhet med nevnte ”The Strangers”, hvis tagline var ’Because you were home”, tyder altså også ”Hush” på at et uskyldig offer er blitt tilfeldig valgt, bare fordi hun tilfeldigvis var hjemme.

Dette bringer oss til det andre som irriterer, nemlig selve morderkarakteren, spilt av John Gallagher Jr. Ikke at denne spiller dårlig eller noe, men problemet er først at han dukker opp med en maske, som en klassisk filmkarakter alá Michael Myers, Jason Vorhees eller Ghostface. Er han så rar i hodet at han liker å skremme og pine livskiten utav uskyldige ofre med en maske altså? Greit nok, men det blir noe veldig filmatisk kunstig over dette.

Motivet føles igjen syltynt og merkelig gjort av regissør Flanagan og Siegel. Også her har de trolig ville gjøre det enklest mulig, tenkt at vi ikke skal trenge vite noe bakgrunn for noe, bare bli revet med av sjokket, alle spørsmålene man sitter med, lure på hvem i alle dager dette er for en fyr, akkurat slik Maddie må ha tenkt i denne situasjonen.

Problemet blir bare at det funker ikke særlig godt. Mye av dette ligger, foruten i denne skrevne overfladiske morderkarakteren, i at skuespiller Gallagher selv nokså klisjé og kjedelig fremstiller personen. Her er ingenting som skiller ham ut som person, til tross for det han gjør, han ser ut som en helt vanlig kjekk ung mann. Han har i starten altså denne masken dog, samt en stor armbrøst som våpen, men med dette blir han bare mer påtatt melodramatisk, ja fullstendig filmatisk.

Hvis poenget er å skildre en slik ekstrem situasjon mest mulig troverdig, ja hvordan vil regissør Flanagan da rettferdiggjøre og forklare at morderen føles så konstruert? Hadde for eksempel en reell drapsmann oppført seg slik? Undertegnede tviler sterkt på dette. Vi klarer altså ikke helt å relatere oss til denne tilsynelatende umotiverte og enkle drapsmannen, når Maddie og hennes hverdag på den andre siden føles så troverdig og realistisk. Det er som om to verdener kræsjer her, uten at effekten blir så alt for stor.

Volden er meningsløs, og gjør derfor inntrykk

Det er utallige veier denne filmen og handlingen faktisk kan ta. Hendelsene i og rundt huset til Maddie gir rom for hopetall med hendelser. De som er gjort i filmen er stort sett gode for å drive handlingen fremover og holde på spenningen. En litt irriterende side ved Maddie er imidlertid at hun fremstilles litt vel klønete her og der. Litt for mye som svak kvinne i nød, som det er lett å mislike litt. Hun snubler her og der, utnytter ikke rømningssjanser og angrepssjanser godt nok, er svak med våpen, og så videre. Det blir litt filmatisk her også, ikke full treff på troverdighetsskalaen.

På den filmtekniske siden lekes det en del med synsvinkler, posisjoner, lyder, PC-kamera, mobiltelefon, og annet teknisk, uten at det blir overdrevet her heller. Det lekes slik pent med dagens teknologiske hverdag, noe som i enkelte scener grenser til komisk gjenkjennende. Som når batteri er i ferd med å dø ut, eller når Maddie må skrive inn passordnøkkel på PCen, noe hun selvsagt ikke husker koden til, hvem gjør vel det?!

Det å ta bort lyden er noe som føles litt som en ny dimensjon i skrekkfilmøyemed, når hørselen ikke lenger er der til hjelp. Maddie selv får etter hvert en stor dose sympati og empati fra oss, det er nemlig vondt å se hvordan hun blir lekt og torturert med av denne galningen, samme hvor umotivert det kan virke. Slik blir Maddie et vondt bilde på all slags form for blind vold, psykisk- og seksuell tortur som kvinner gjennomgår over hele verden i hopetall. Det er med andre ord ikke vanskelig å bli revet med, spesielt siden man selv blir så sitrende sint og irritert på denne jævelen at man har mest lyst å hoppe inn i filmen og hjelpe Maddie!

Lite skrik og skrål

Her er det naturlig nok lite skrik og skrål, av åpenbare grunner, og den lavmælte musikkbruken gjør også filmen til langt mer behagelig enn handlingen skulle tilsi. Filmen er heller ikke voldsomt skummel, mer slitsom, irriterende og engasjerende på Maddies vegne. Mesteparten av handlingen dreier seg om hvem som klarer å tenke annerledes, smart og uventet.

Hele poenget med lydfraværet forsvinner her mye, og filmen føles i siste halvdel enda enklere sådan og mister litt særpreg. Likevel tilspisser det seg virkelig på slutten, og vi har forferdelig vondt av stakkars Maddie her! Man sitter i slutten igjen med at dette er fullstendig brutalt, meningsløst og vondt, og følelsen av å ha sett en skildring av all den nettopp meningsløse volden som utøves av oss mennesker til en hver tid, er påtagende! Men, om det er dette som driver Flanagans mål og mening med filmen mest, ja så føles det ikke så tydelig og klart, noe som forvirrer litt.

Selv om enkelte ting ikke føles like effektivt og troverdig løst i ”Hush”, skal den ha stor ros for å prøve noe nytt. Da menes særlig aspektet med fravær av lyden, hvor utrolig viktig og essensiell denne er, både for oss mennesker til hverdags, men også mer konkret i skrekkfilmøyemed. Det meningsløse i historien gjør til slutt også godt inntrykk, og man får en vond klump i magen når dette synker inn. Slik sett må absolutt Flanagan sies å ha oppnådd noe beundringverdig tankevekkende med sin film.

Kanskje mener han slik også å rette et kritisk blikk mot oss seere, hvor meningsløst det kan være å ”like” filmatisk vold og menneskelig tortur, samtidig som reell vold selvsagt blir noe helt annet, tross alt… ”Hush” blir et litt smart forsøk på noe annerledes, men ender opp med ikke å være så veldig forskjellig enn andre likevel. Det er lett å like Flanagans lek med genren i sine siste filmer, og hans kommende filmer vil forhåpentligvis også gjøre liknende!




Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Doctor Sleep - Søvndyssende tilbakekomst og jakt på ”supershiner”
- Geralds lek - Lekker og stilfull King-filmatisering fra Netflix.
- Before I Wake - Emosjonelt og voksent skrekkdrama
- Ouija: Origin of Evil - Genremessig spennende retroskrekk
- Oculus - Elegant og stilig, men hvorfor ikke så skummel?

Diskusjon

Omtalespalte: Skrekkfilm

I denne spalten trekker vi frem enkeltfilmer innenfor skrekkfilmens verden. Om det er en større kjent grøsser eller en mindre profilert slasher er ikke poenget, mer at filmen skiller seg ut som skrekkfilm, er verdt å fremheve av skrekkfilmer eller rett og slett bare engasjerer på et eller flere nivåer.

Skrekkfilmsjangeren dekker mange undergenre, men hvor fellestrekkene selvsagt ligger i spenningen, det skremmende, i grøsset, deres evner til å frembringe dette i oss. Om dette videre er en typisk slasher, eller mer i retning psykologisk thriller kan begge deler oppfattes som en variant av skrekkfilmen. Skrekkfilmspalten kan inneholde dybdeanalyser så vil det kunne være sjanse for at ting "røpes" mer enn i vanlige kinoanmeldelser.
Les flere spalteomtaler: Skrekkfilm
Les mer om filmen
Gjennomsnittskarakter:
(3,9 av 6 - 24 stemmer)

Kritikker i media

  • Hush
  • Sørensen Exploitation Cinema
  • Heavenofhorror.dk
  • Fullstendigkaos.blogg.no
  • Entertainment Weekly
  • Culturecrypt.com
  • Indiewire.com
  • Variety
  • Joblo.com
  • Filmfrosk (Youtube)
  • The Hollywood Reporter
  • Wegotthiscovered.com
  • Filmfront
  • Austin Chronicle
  • Commonsensemedia.org

Land:

USA

Språk:

Engelsk

Medvirkende

 
 

   Filmfront.no © Filmfront AS 2020 Les mer om filmfront

   Alle navn, merkenavn og bilder er copyright til de respektive eiere og skapere.