Anmeldelse av Ghost in the Shell, amerikansk film fra 2017

En hacker er i ferd med å ødelegge verdensordenen og kyborgagenten Major må forsøke å stanse ham. Basert på manga- og animefenomenet "Ghost in the Shell" står Scarlett Johansson i hovedrollen som Major, en kyborgagent som er konstruert for å være det ultimate våpenet, med kropp som en robot, men hjerne som et menneske.

Dette er Rupert Sanders andre langfilm etter Snow White and the Huntsman, en annen visuell godbit av en film. Ghost in the Shell er altså basert på tegneseriefenomenet med samme navn, og filmatiseringen av dette universet både ser og høres spennende ut, samt byr på pen underholdning.

Da er det verre med karakterene, historien i seg selv, samt vår tilknytning til de sentrale menneskene/kyborgene. Scarlett Johansson i hovedrollen er både pen, lekker og smekker der hun kjemper seg mot sannheten rundt hvem som stikker kjeppene i verdensfredshjulene.

Johansson føles dog veldig lik i denne rollen som i Luc Bessons Lucy (2014), og disse to filmene blir nesten som om de fusjonerer i hodet vårt mens man ser på.

Mot henne spiller danske Pilou Asbæk (Borgen, Game of Thrones), noe han også gjorde i nevnte Lucy. Ringrever som Juliette Binoche og Takeshi Kitano gestalter andre sentrale roller, men ingen av dem makter å fascinere, gripe eller engasjere noe særlig dessverre.

Johanssons historie selv er heldigvis da hakket mer interessant, men også hennes Major blir ironisk nok såpass kald, stiv og ”naken” som karakter at det er vanskelig å bli særlig revet med av hennes kamp, skjebne og liv som kyborg.

Mot slutten kommer heldigvis noen etterlengtede følelser, og filmens nærmest eneste lille smil av noen av karakterene kan skimtes i det fjerne. Ghost in the Shell er nemlig som historie tung, mørk og svært dyster.

Filmen kan minne om en krysning mellom Blade Runner (1982) og HBO-serien Westworld, noe også særlig det visuelle forsterker inntrykket av. Her er bylandskapet pimpet opp i futuristiske neonfarger og uttallige hologrammer, ja faktisk så mye at bybildet må være svært slitsomt og navigere igjennom uten å bli distrahert fra alle kanter.

Det hele ser bra ut, det er detaljert, fargerikt og forseggjort. Filmen i 3D skaper dessuten en håndfull lekre scener og scenarioer. Det er likevel en bemerkelsesverdig upersonlig stil og utseende på filmen fra Sanders som gjør at selv ikke filmen rent visuelt ender opp helt der oppe i toppklassen.

Tematisk er det en for så vidt spennende historie på papiret, om en dystopisk fremtid hvor skillet mellom mennesket og kyborger stadig viskes mer og mer ut. Det ironiske er at filmen som helhet også mangler liv, glød og sjarm, akkurat slik de følelsesløse kyborgene gjør, og filmen blir slik uten store nerver eller fortelleroverskudd.

Ghost in the Shell blir til slutt en slik type film man bare sitter og ser på, uten å føle noe særlig. Man blir verken satt ut av actionscene eller historien, ei heller er det puttet inn noe humor her.

Sluttproduktet blir derfor en type film som føles for de spesielt interesserte, skjønt det kan godt hende selv fans av originalfilmen også blir noe likegyldig til det hele.

(Foto/Copyright: United International Pictures)

Se om film er på streaming:

Les også anmeldelser av andre filmer med samme regissør:
- Snow White and the Huntsman - Mørk og dyster Snøhvit anno 2012

Les også andre anmeldelser av utgivelse:
- Visuelt stilsikker fremtidsverden i kul cyberpunkstil