Anmeldelse av Det onde spill (Les Diaboliques), fransk film fra 1955

Christina Delassalle og Nicole Horner er venner. De jobber begge som lærere på en avsidesliggende internatskole. Christinas ektemann er rektor for skolen og han er ikke særlig snill med Christina. Han er sadistisk overfor henne og er også åpenlys utro. Nicole Horner har også vært bortpå rektoren. Det gjør at begge hater den innbilske mannen like mye. Sammen planlegger de to kvinnene det perfekte mord. De har et vanntett alibi, men når oppdraget er utført går noe forferdelig galt...

Hovedplottet er igang litt under halvveis ut i filmen. Da begynner jeg å lure på om filmen har mer å fare med, men det har den heldigvis. Derfra og inn er der filmen har mest å spille på. Ting blir mer komplisert mot slutten, men uten at jeg skal avsløre hva som skjer. Dette er en film du bør oppleve uten å vite så mye om den på forhånd. Jeg digger selve mysteriet og måten plottet er skrudd sammen på.

Filmen er flott fotografert i sort hvitt og byr på mye snacks underveis i måten å presentere scener på. Mot slutten blir det også en del spenning og da vises presentasjonsteknikken seg fra sitt beste uten å avsløre alt før helt på slutten. Det er mye kreative kameravinkler og en entusiasme i regien som er mesterlig gjennomført av Henri-Georges Clouzot. Etter dette fikk jeg faktisk lyst til å se flere filmer fra den spennende franske regissøren.

Skuespillerne gjør også sitt for å få dette til å fungere. De bærer filmen på sine skuldre og er god på å få frem detaljer i handlingen. Det er kult å få to kvinner i styringen. Vi får et utmerket samspill mellom Simone Signoret og Véra Clouzot i de to hovedpersonene.

Dette er mest som et kriminaldrama å regne, selv om enkelte scener krysser inn i skrekkfilmens verden. Likevel blir dette aldri problematisk å se i disse dager. Til det blir dette litt for uskyldig, til tross for sitt mørke tema og handling til tider. Det er masse små og kule detaljer i filmen, og jo mer jeg tenker tilbake på filmen jo bedre liker jeg den. Slutten er også genial med litt tolkningsrom. Elsker slike endinger der filmen bare stopper brått og ikke utbroderer slutten videre. Men dette er nok kanskje noe andre har mer delte meninger om.

Konklusjon
Denne filmen begynner svært rolig og skues mer og mer til spenningsmessig underveis. Filmen er svært effektiv og trenger den lange oppbygningen i begynnelsen for å fungere. Vil også tro at filmen fungerer greit i flere gjennomsyn. Det til tross for at magien er borte, men det er også litt moro å se mer av hvilke hint filmen gir deg underveis om det som skal komme. Dette er en veldig spesiell men vellaget film som underholder veldig godt etterhvert. Mot slutten sitter jeg helt på stolkanten og venter på helt hvordan filmen vil ende.

Fryktens lønn - Karer med nerver av stål og ingenting å tape