Pete og Dorinda er kjærester. De er begge piloter og Pete jobber som slukkefly i skogbranner. Men selv om han er en dyktig flyger, tar han også en del risiko i yrket sitt. Men en dag går det galt og Pete forulykker under en jobbmanøver under en skogbrann med det skrøpelige flyet sitt. Pete kommer tilbake til jorden som et gjenferd. Der møter han på den noe yngre piloten Ted som han kommuniserer med. Men etterhvert oppdager Pete at stedfortrederen hans er blitt forelsket i Dorinda...
Alfred Hitchcock og Steven Spielberg er de regissørene jeg har sett flest filmer av, og er to av de regissørene som jeg setter veldig høyt, hver på sin måte. Spielberg klarer å skape magiske øyeblikk når han er på topp. Denne filmen hadde jeg dog ikke sett før jeg plukket den opp på platekompaniet på blu-ray. Det er sjelden godt nytt med en Spielbergfilm man ikke har hørt om før, men jeg gir filmen en sjanse.
Filmen begynner med action og dramatikk fra første stund. Et fly mister motoren sin og forsøker å nødlande. Da begynner piloten å plystre og rope ‘Up! Up!’, før han treffer tretoppene på vei mot rullebanen. Spielberg drar på for mye. Grensen på om slike scener fungerer eller ikke er ofte hårfine, og denne gangen får jeg litt flau smak i munnen. Videre drar også Spielberg på for mye på humoren også. I begynnelsen bruker filmen en del tid i begynnelsen på å introdusere rollefigurene. Det blir heliumstemmer og full pakke for å forsøke å fri til oss seere, men dette lykkes ikke helt. Jeg blir heller mer flau på Spielbergs vegne. Og dette fortsetter når Richard Dreyfuss kneggeler som en hest. Og videre pensler også filmen seg inn på mye som beveger seg inn i det reineste klisjeeland.
Handlingen dreier seg inn mot det litt alternative landskapet. Dette er som en slags film som beveger seg i litt samme landskap som Ghost fra 1990, med Patrick Swayze, Demi Moore og Whoopi Goldberg, bare at ‘Always’ ikke er like engasjerende og vellykket. Det blir mye følelser som går litt alle veier i ‘Always’. Filmen har likevel noen lyspunkt innimellom der Speilberg treffer bedre og viser litt av gammel klasse. Liker best de dramascenene som er litt nedpå og ikke så dratt til. Synes faktisk filmen kom seg litt rundt en time inn i filmen. Det var kanskje fordi jeg ble mer vant til hvordan filmen tedde seg. Men humoren i filmen er langt unna det jeg vil kalle vellykket. Den er ganske tåpelig og enkel. Resten av filmen føles også som litt av et føleridrama som nesten ender i katastrofe, men reddes såvidt inn slik at filmen står noenlunde på beina etterhvert.
Som vanlig har Spielberg fått med seg litt av et stjernelag. Richard Dreyfuss (Haisommer, Nærkontakt av tredje grad og Manndomsprøven) og Holly Hunter (The Piano) har hovedrollene i filmen. I andre mindre roller treffer vi alt fra John Goodman til den store Hollywoodynglingen, Audrey Hepburn. Hepburn gjør sin siste opptreden på film, og dette er dessverre ikke et verdig farvel, men på forhånd så dette sikkert ut som nok en storfilm, som det pleier å være snakk om med Steven Spielberg i registolen. Men skuespillerne leverer helt ok i denne filmen, men de har fått et dårlig utgangspunkt med noen stereotypier av noen rollefigurer som bare eksisterer på film.
Dette var kanskje en ok film da den kom, men i dag merker jeg virkelig at dette ikke fungerer lengre. Alt føles nesten like skuffende som ‘Independence Day 2’. Jeg forventer mer av Spielberg enn dette, og her bommer han litt synes jeg. Filmen blir derfor bare helt grei å se og ikke så mye mer. Jeg var ikke overbegeistret for 1941 heller, men dette synes jeg kanskje var enda dårligere og er min favoritt til å kalles Steven Spielbergs dårligste film. Men om du klarer å se bort fra det de litt hysteriske anfallene til rollefigurene og lignende er dette Spielbergsk til tider. Selv om dette blir mest av det vonde slaget, og føles mer som et skudd i mørket.
Konklusjon
Alt i alt var denne filmen ikke stort å skrive hjem om, men den er da severdig på et vis. Steven Spielberg har laget så utrolig mye god film at det er naturlig at han også skal bomme litt innimellom. Jeg merker også at Spielberg forsøker seg på en ny linje i filmen, selv om den blir noe for leken til at den blir troverdig. Manuset er heller ikke ‘top notch’, men hadde noen nye tanker som sikkert var friskt for sin tid, til og med før Åndenes Makt på TV Norge. Men selve kjærlighetshistorien blir like klisjepreget som i Ghost som kom året etter, men ‘Always’ klarer ikke helt å treffe samme nerven som ‘Ghost’. Dette var langt i fra noen innertier hos meg, men likevel tror jeg mange vil sette okei pris på filmen, kanskje særlig den kvinnelige delen av befolkningen med mykere verdier og et hjerte for den store kjærligheten, selv om det smøres tykt på. Slutten kunne også vært bedre. Den er veldig klisjepreget. Det gjør at helhetsinntrykket akkurat klarer å klamre seg til treeren på terningen.
Terningkast: 3-