Anmeldelse av Husband & Wife (Moglie e marito), italiensk film fra 2017

Et par, Andrea (Pierfrancesco Faviano) og Sofia (Kasia Smutniak), som krangler og er på vei til skilsmisse, må plutselig leve i hverandres kropp, etter at et vitenskaplig forsøk går feil.

Jeg blir alltid glad når jeg ser det dukker opp nye filmfestivaler i hovedstaden. Spesielt når den viser filmer man ellers ikke hadde fått sett, og man kan få en pause fra de store bråkete filmene som dominerer det vanlige kinomarkedet. Derfor er det bra at den italienske filmfestivalen Made in Italy begynner å få fotfeste i Norge. Italia er jo et land med mye filmhistorie i seg, og når jeg tenker meg om, så er det ikke ofte det kommer en film fra Italia på vanlig kino. Derfor kom denne festivalen kommer godt med.

Åpningsfilmen for årets festival var Wife & Husband. En romantisk komedie som legger seg fint inn i den klassiske «bodyswap» tradisjonen innen film. En tradisjon som har blitt gjort med stort hell tidligere.

Wife & Husband finner på ingen måte opp hjulet med denne filmen, men det trenger man heller ikke. Det handler i mye større grad om hvordan du bruker elementene og gjennomføringen som vil gjøre dette til en velykket film. Regissøren har lagd en veldig godt gjennomført film. Den er på ingen måte vanskelig å komme seg gjennom. Den ser bra ut, og er forfriskende i den forstand at den ikke prøver seg på så mye utagerende kameraarbeid, men følger mer den tradisjonelle komedieruten med større bilder hvor humoren får rom til å utspille seg. Det var i bunn og grunn en fornøyelig film, men en film som ikke føles myntet på meg. Den er som sagt helt grei, men som en person som har sett veldig mye film, blir dette litt for enkelt, litt for tradisjonelt, og litt for lite spesielt.

Filmen manglet den lille biten særegenhet og vinklingen som gjør at filmen hever seg og har noe nytt og komme med. Det er nesten så jeg skulle ønske at den var dårligere lagd så jeg kunne direkte mislike filmen, men den er såpass solid at det klarer jeg ikke. Men, kanskje enda verre, det er en film som er såpass midt på treet at jeg ikke helt klarer å engasjere meg. Dette er også en debutfilm, og jeg ser jo absolutt at regissøren har evnen til å komme med noe bra i fremtiden. Det skal sies at alle andre i salen lo og koste seg masse, så kan hende det bare er meg som er herdet av mye film, og ikke minst andre «bodyswap» filmer til at dette ble litt for likt mye annet jeg har sett.

Men hva med humoren? Om humoren sitter kan mye tilgis. Veldig mye av humoren, som ikke helt traff meg, funket på veldig mange andre i salen. Det sier meg igjen at humoren og filmen kanskje ikke er ment for meg. Morsomhetene baserer seg hovedsaklig på stereotypene mellom menn og kvinner, og at de ikke forstår hverandre eller aner hvordan den andres kropp fungerer. Det blir for meg litt for enkelt, og ikke noe som jeg føler er helt på sin plass i 2018. Det kan virke som humoren er beregnet på en litt eldre generasjon, som fortsatt syns dette er morsomt. Men når humoren for eksempel er at mannen omtrent ikke har hørt om mensen en gang, så blir det litt rart for min del.

Noe som irriterte meg var hvordan de spilte etter at de ble «bodyswappet». De går plutselig ekstremt inn i den stereotypiske versjonen av det kjønnet de skal spille. Det går litt begge veier, men det var hovedsaklig mannen som skulle spille dame, at jeg reagerte litt på. Han blir plutselig utagerende feminin, med håndbevegelser og hele pakka. Han blir også helt hjelpeløs virker det som. Det hadde i utgangspunktet ikke vært noe problem, om det ikke hadde vært for at hun blir ikke fremstilt på den måten i det hele tatt før det skjer. Jeg syns det var et veldig rart valg og ta. Veldig mye av humoren kommer ut av det, og det kan være derfor jeg ikke helt klarte å komme meg inn i humoren. Hvorfor må han bli så hjelpeløs og rar bare fordi de skiftet sinn? Det er litt sånn med hvordan hun spiller han også, men det var ikke like merkbart for meg. Det var så åpenbart at når han skulle spille henne, at det var hvordan en mann tror damer er og ikke noe sammenheng med hvordan hun var før, for hun virket på ingen måte hjelpeløs eller at hun hadde ekstreme feminine takter.

Jeg kunne snakket mer om hvordan det går litt for mye inn i stereotypene når de skifter sinn, men det gjør lite nytte, og det var et valg, som jeg sa tidligere, mange likte og lo av i salen hvor jeg så filmen, så det funker jo på mange andre. Plottet og strukturen er veldig likt andre «bodyswap» filmer og romantiske komedier. Om du ikke vet hva det vil si, så kan det hende du vil sette mer pris på filmen. Om du skjønner hva det vil innebære, så vet du nok allerede om du vil sette pris på denne filmen, for den gjør ikke noe nytt.

Til tross for dette, må jeg innrømme at filmen var fornøyelig nok. Jeg ble grepet med i emosjonene mot slutten. Det kan ha noe med at jeg blir veldig fort rørt, og når de forstår hverandre til slutt så er jeg helt med. Så til tross for at filmen er litt overtydelig, litt for stereotypisk for min smak, og humoren ikke helt sitter, så er jeg glad jeg så den. Alle filmer skal ikke treffe, og jeg ser frem til å se fler filmer på filmfestivalen.

Se om film er på streaming: